mandag 11. november 2019

Sølvgruva i Sølvbergklumpan

Det er mye historie i skog og fjell. Tidligere i høst tok vi en søndagstur til Sølvgruva i Sølvbergklumpan. Mange har besøkt denne gruva gjennom en tur til Langvassmoen leirskole, der ivrige ledere tidligere tok barna fra Namsos med på langtur med overnatting i terrenget.


Turen går gjennom typisk namdalsk myr, med furu og ferske elgtråkk som dekorasjon. Det er mange fine og innbydende stykker natur å feste øynene på. Ny lommer for hver eneste åsrygg vi passerer. Vi skal til vannene Vomma og Tarmen, som både sier litt om et spesielt utseende og om en gammel jakttradisjon i dette området.

På vegen opp blir det tid til både kaffe, et lite møte med noen meiser og en liten prat om hvordan tidene endres og hvordan vi mennesker endres med tiden. Alette forteller meg om hvordan filosofen og forfatteren Yuval Harari forklarer verden. Han sier den kognitive evolusjon en gang fikk oss til å begynne å begynne å forestille oss ting som ikke finnes. Troll, Guder eller Google blir plutselig viktig for oss.


Det er noe å tygge på mens vi trasker videre opp mot en gul flekk der oppe i berget. Denne gruva ble laget av tyske og hollandske gruvearbeidere mellom 1870 og 1876. Skjerpet ble i sin tid registrert på en nordmann, Ragnar Nærvik, som tydeligvis hadde kontakter ned til Tyskland der det var behov for metallet.

Arbeidslaget som startet letingen etter sølv brukte en gammel og velkjent metode. De varmet opp berget med store bål og slo så kaldt vann på steinen som da sprakk. På denne arbeidskrevende måten ble gruva til, langt her oppe i Bangdalen.


Det unike med dette er at steinen som ble hakket løs ble sendt ned til Tyskland for utvinning. Det finnes ikke noen form røyser av sprengt stein rundt gruva, alt ble tatt med til Rødhammerkaia i Namdalseid kommune og fraktet ut med båt. En imponerende ferd gjennom et svært krevende terreng. Hoved transporten ble trolig gjort vinterstid med hest og slede.

Eldre kilder forteller at det var innleid en norsk kokke som bodde her oppe, sammen med arbeiderne i en hytte et stykke ned mot vannet Vomma. Arbeidsformannen hadde en egen hytte som lå nærmere gruva. Han var naturligvis litt for fin til å bo sammen med de øvrige.


Alle var de her i seks år, helt uten kontakt med familien sin i Europa. De hadde lite å gjøre med lokalbefolkningen, forsyninger og det de trengte kom for det meste med båt fra Tyskland.

I 1876 ble gruva avviklet, da selskapet i Tyskland kom frem til at denne driftsformen ikke var lønnsom.

Alette tar en dupp i lynget sammen med ulvehunden Baffin. Jeg sitter og tenker på alt det rare vi mennesker gjør: Henter sølv, høster vind og trykker på våre skjermer. Barna i Namsos tar ikke lenger turen opp hit til sølvgruva, noen voksne mener det har blitt for langt. Tidene endres og vi endres med tiden.


Jeg begynner plutselig å nynne på en sang. Den utrolige hjernen har på en eller annen måte koblet sammen sølvberget med det vi har snakka om på turen - og disse linjene:

" I'm a wheel, I'm a wheel - I can roll, I can feel "
Rock & roll fra 70-tallet beskriver kanskje hvordan vi lagde guder av sola - og fantasier som tok oss langt unna helheten. Og at vi må brenne oss for å forstå. Ritchie Blackmore og Ronnie James Dio hadde trolig en skikkelig bevissthetsutvidelse når de skrev:

" I'm the night, the light
The black and the white
The man on the silver mountain " - Rainbow, 1975


(Opplysningene om gruva kommer fra en særoppgave skrevet av Torkil Hindberg, Magne Nervik og Vegard Engesli. De hentet i sin tid inn opplyninger gjennom intervjuer og kontakt med fylkesgeologen.)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Hei!

Håper du vil legge inn en hilsen eller kommentar til meg.
Har du en bloggkonto må du velge identitet for å legge inn en kommentar. Men det er enkelt uten også, kryss bare av for anonym når du skal legge inn kommentaren din.

Kjartan