søndag 29. mai 2016

En helt "ny" hule

Vi er på Austra, i vill natur og fortsatt på leting etter huler. Disse store kysthulene og hellerne er gravd ut av havet for lenge siden, før den siste istiden. Likevel er det kanskje mulig å finne en "ny" hule her ute, og i denne bloggen skal du få bli med inn i en slik.


Vi bruker lang tid på å undersøk de fleste av de synlige hulene langs nord/vest siden av øya. Bare å komme seg opp og frem til den på bildet tok noen timer.


Men som vanlig er dette virkelig flotte turer i unike naturtyper. Vi går gjennom gammel løvskog, hører gulsangeren synge for første gang i år og kan se at det her er gode livsvilkår for kjuker, planter og dyr.



En ung elgokse, som er mer nysgjerrig enn redd, er det greit å unngå. Vi må dessverre også unngå noen helt fantastiske huler, som har for vanskelig nedstigning. Vi vil ikke bli sittende fast i en slik her ute - utenfor sivilisasjonen og dekning på mobilen, men vi er vel vitende om at det godt kan være hulemalerier i nettopp slike kysthuler. Det er utrolig hvor godt våre forfedre tok seg fram.

 

Likevel finner vi også noen som vi klarer å komme oss inn i, og som nesten tar pusten fra oss - som er litt over gjennomsnittet ivrig på dette. Her kan du bli med inn i en hule gjennom en liten film vi har laget.



Bildet over viser den litt mystiske rødfargen på berget, langt inne i denne hulen. Det er denne fargen som kommer fram mot slutten av filmen. Dersom du er veldig interessert kan jeg godt sende over en større fil - og flere bilder av dette.


Som beskrevet i det siste innlegget fra Austra, så er det mye som fascinerer oss med hulene. Det er turene i seg selv, men også den litt merkelige følelsen det gir å gå inn i disse ukjente svarte hullene. 

Det blir som et slags bilde på det å gå inn i sitt eget svarte mørke, det ubevisste i oss, også sette en liten lysstråle mot akkurat det. Bevisstheten er en spennende del av oss mennesker, som vi snakker mye om både på og etter slike turer.

Den lille illustrasjonen under laget jeg for å forsøke å forklare hvordan både huler og bevissthet kan endre min egen verden.


Enkelt forklart: Vi må først bli bevisst det at vi alle har vår egen oppfattelse av verden. Ingen av oss ser på huler, månen eller selv farger på sammen måte. Vi har gjennom både kropp, oppvekst, utviklede tankemønster og følelser skapt noe som er helt unikt for hver og en av oss. Vår verden!

Ut fra denne verden reagerer vi alle med våre egne følelser, som heller ikke er spesielt lik andres. Vi kan for eksempel bli sint for noe som sårer noe av det vi tidligere har opplevd. Ut fra følelsen reagerer vi med en handling - og den hjelper som oftes oss til å opprettholde vårt verdensbilde. 

Bare gjennom å bli bevisst denne prosessen, og ta ny valg, kan vi faktisk endre vår egen verden. Verden blir bedre om en av oss oppdager at det i stedet for å bli eitrende forbanna, mistenksom, sjalu og indignert - smelle døra og skrike - så er det mulig å velge en annen handling. 

Veldig enkelt sagt; det er altså valgene som er veien til deg selv. De er veien til en vakrere verden!



tirsdag 24. mai 2016

Austras hemmelighet

Austra er øya mellom eventyrkysten og det ville innlandet, mellom Namdalen og Helgeland. For folk sørfra vil denne flekken på kartet fortone seg som en blanding av urskog og brattflaug. Et sted der store steinras går med dype dump i havet - mens gaupa hyler under en kald måne.


Sannheten er selvfølgelig at det på Austra finnes hyttefelt, sauebeite, nydelige sandstrender og trivelige folk, men at det slett ikke bor så mange her. Det er bare 180 innbyggere, som er spredt over tre kommuner og to fylker - på samme øy!

Sannheten er derfor også den - at du ikke kommer dypere inn i sagn og mystikk enn nordvestkysten av denne øya. Her kan man lett innbille en blådress kledd kar fra Aker Brygge at det tasser både bjørn, sjamaner, tusser og troll rundt - Det er virkelig vilt!


Selv har vi innbilt oss at dette er et område der det må finnes huler som folk kanskje ikke har vært inne i siden steinalderen. At det her på Austra finnes hemmeligheter, store havgrotter som noen en gang malte sine bilder i.

Både like sør og like nord for øya er det allerede funnet slike skatter, Nord-Europas eneste hulemalerier. Vi drømmer om å finne noe slikt, derfor har vi brukt noen døgn her ute. Den første turen vår til dette området avslørte nemlig at det her er virkelig mange sprekker og hull i fjellene.


Teltplassen er ei trivelig strand, kort vei fra Nord-Gutvik. Dette blir vår base noen dager nå. Allerede første kveld må vi opp i fjellet for å utforske de nærmeste synlige hulene, og kanskje noen som dukker opp på veien. 


Disse huleturene kan for mange sikkert synes ganske sære, men saken er den at de inneholder så mye mer enn dette målet og den rare drømmen om å finne noe spennende. Hulene fører oss til områder der vi ellers aldri ville ha gått, de fører oss inn i de villeste landskap av uberørt natur. I disse områdene har ingen brukt sag eller øks - Dermed fører de oss også inn til usedvanlig vakre naturopplevelser, til dyr, til fugler og til nye naturfoto.


Samtidig fører turene oss sammen - Og det er heller ingen tvil om at de også fører til en endring inne i oss. På den måten er det lett å forstå at hulene ble brukt, og godt kan beskrives, som portaler til det ubevisste i mennesket.


Denne kvelden har vi først forsert en dyp revne i fjellet, klatret opp ei bjørkeli, dratt oss opp i noen einebusker, utløst noen steinras og skuffet stått ved en svart flekk i fjellet - som bare viste seg å være nettopp det. Nå har vi brukt to timer på veien rundt i dette store juvet, for å utforske ei ny mulig hule. 


Den så veldig spennende ut, men når vi kom nært nok så viste det seg at hele hulen var fylt med vann. Alt vi så var speilbildet av taket - og av oss selv. Nå er det på tide å komme seg ned i teltet for å hvile til en mer omfattende ekspedisjon i morgen,


I teltet leser vi litt sammen i «Mitt liv» av C.G.Jung, som tilfeldigvis lå sammen med kartene da vi skulle pakke. Dette er en høyst merkverdig biografi, som i liten grad forteller om ytre hendelser i Jungs liv, den fokuserer på det indre.

- «Mitt liv er historien om hvordan det ubevisste realiserer seg selv. De ytre omstendighetene kan ikke erstatte de indre», leser Alette til meg fra boka.
Ganske likt det Rudolf Steiner skrev, kan jeg slå fast:
- «Vi kan først finne naturen utenfor oss, når vi har lært den å kjenne i oss selv.»

Med disse tankene, og bildene av hulen med vannet og speilet, i hodet - sovner vi.


Alette våkner med en fin setning fra sin egen drøm: 
Hvis vi velger fokus og ikke ser oss selv i speilbildet, men kikker mot det som er bak, så kan vi se inn i det dypet hvor vi kom fra.  

Huler og det ubevisste - Les det dere som gidder og skjønn det du som kan.


Det klinger i sauebjeller utenfor, de små lammene rusler forbi teltet med sine oransje øremerker. Vi får virkelig tro at de ikke blir drept av rovdyr eller faller utfor et stup. Nei, huff - Vi får nok heller se disse øremerkene blir skannet mens de små livene henger etter bakbeina på slakteriet. Det er jo det som er sannheten, når vi bare kikker litt ned i dypet.

Nyhetene på radio, de snakker om de store flyktningeleirene i Jordan og Libanon. Vi vil ikke kikke ned i dypet under ordene. Der blir det for mørkt! Så vi skrur av lyden, hører fuglesangen.


Nå vil vi heller ut å være Patrik Stubbegubbe. Han som flyttet østenfor måne og vestenfor sol, over taket der hanen gol. 
Følg med å se om vi finner Austras hemmelighet....

tirsdag 10. mai 2016

Rydd søppel!

Denne helgen var det nasjonal strandryddedag og vi visste om en perfekt strand som trengte litt hjelp med å bli kvitt plast og annet søppel – Oksbåsen i Flatanger kommune.



Trodde du plastsøppel var et lite problem så kan du prøve å ta inn over deg følgende: I havet flyter gigantiske øyer av plastsøppel, men det meste faller til bunns. Millioner av fugl, sjøpattedyr, skilpadder og fisk dør hvert år som følge av plastmateriale i havet, enten fordi de hekter seg fast i det, eller spiser det.



Plast som ligger i overflaten og på strendene blir sakte brutt ned til ørsmå plastkorn som tas opp i næringskjeden. Giftstoffene går fra små krepsdyr til fisk og mennesker. Vi har for lengst nok plast på denne jorda. Gjenbruk hadde virkelig vært fornuftig, men beregninger viser at det produseres rundt 275 milliarder kilo med ny plast hvert eneste år.



Til stranda vi skal hjelpe er det nesten tre timer å gå fra nærmest veg. Vi har vært i dette området før så vi visste om en fin heller som vi skulle sove i. Dette er et av de områdene som virkelig kan gi store naturopplevelser og fred. Her er det få menneskelige inngrep og et stort fjellandskap med ubrutte linjer fra hav til fjell. En helhet er bevart som vi finner få andre steder.



Når vi kommer til stranda vår blir vi litt oppgitt, det ser rett og slett ikke ut. Plasthansker, sko, hansker, flasker og kasser i alle mulige farger. Det er et enormt gap mellom bøndene i middelalderen som ikke ville kaste varmt vann på åkrene fordi de var redde for å forstyrre det som skulle spire – til det ”moderne mennesket” som har en slik ekstremt negativ effekt på naturen med sin atferd.





Mennesket har startet et kappløp MOT naturen som det trolig aldri kommer til å vinne. For å bøte på de enorme utslippene av CO2 som burde vært bremset ned for lenge siden, så bygges naturområder ned med asfalt og vindkraftverk. Som om vi ikke har tatt nok av naturen i vår besittelse. Til og med her i Oksbåsen har det vært planer om industriutbygging i fjellet. Mennesket trenger virkelig å skjermes mot sin egen kortsiktighet og dumskap.



Mange psykologer (bla B.F Skinner) sier at vi mennesker er ”genetisk programmert” til å ødelegge naturen. Fordi vi er kortsiktige egoister av natur, og derfor handler ut ifra våre umiddelbare følelser. Dette høres brutalt ut, men det er en side av sannheten (om ikke hele). Da menneskene var færre og levde i små grupper, uten særlig utviklet teknologi, var det store fordeler ved å være kortsiktige egoister.

I den verden vi nå lever i, med enorme menneskepopulasjoner og store miljøutfordringer, er dette en egenskap som kan føre til vår egen arts utdøing. Vi må stoppe opp å tenke - før vi kaster søppel og tar liv – er dette virkelig nødvendig?



Vi får kjenne på et lite snev av hvordan det var å være en liten familiegruppe i en hule for mange tusen år siden, i helleren vår i Oksbåsen denne helgen. Sove ute, rett på berget i hula, lage mat på bålet og kjenne på alt naturen har å fortelle oss. Kanskje må vi faktisk ut i naturen for å kjenne på hva det virkelig vil si å være menneske?

Det moderne mennesket har på mange måter gått seg vill i alle de små spørsmålene, men vi må ikke være redd for å ta opp de virkelig store spørsmålene igjen. De som handler om vårt forhold til verden, til naturen og de andre artene som lever her.



Har vi glemt nobelprisvinner Albert Schweiser? Han som sa ”vi er liv som vil leve blant liv som vil leve” og introduserte begrepet ærefrykt for livet.

Kjærligheten for alt annet liv finnes fortsatt i alle barn og i barnet i alle. Det griper om hjerteroten når du bare kjenner etter. Vi er så ensomme, triste og døde – helt fortapt uten denne kjærligheten.



Ei skjærpiplerke henter mat mellom tang og søppel. En ringtrost varsler nervøst fra ei steinur lengre opp. Jo mer vi observerer det ville livet rundt oss – jo mer forstår vi. Hvor ensom har ikke mennesket blitt! Vi må huske at VILL ikke betyr barbarisk, det å være vill er ikke en kontrast til sivilisasjonen. Vill betyr bare å leve i naturen.



Å se på alt dette, observere livet rundt oss, ta mer hensyn og utvise respekt for det vi ser - Det kan fremdeles endre veldig mye for oss alle. Å forsvare det som er vilt er rett og slett et forsvar av oss selv, vårt eget hjem.



Vi bruker en hel lørdag på å rydde stranden på Oksbåsen og enda er det mange tilhengerlass med søppel igjen på stranden når vi har fylt alle våre medbragte søppelsekker.

Det slår oss selvfølgelig: Er det egentlig vits i dette? Ja, det er faktisk det. Prøv selv, ta deg tid og finn ro nok til å rydde litt søppel både på strendene - og inne i deg selv.

søndag 8. mai 2016

Eggrøvere!

Jo, det finnes fortsatt folk som driver med dette, samler egg i stor stil. Sigmund Freud mente det kom av dårlig pottetrening i barndommen, og at de prøver å lappe på dritten de mistet med å samle ting.



Andre psykologer har andre forklaringer, og du kan lese mer om dette i en NRK-sak jeg har skrevet om det miljøet som er under opprulling i flere land:

http://www.nrk.no/trondelag/xl/eggroverne-1.12933735


søndag 1. mai 2016

Orr, orr, orrleik

I helga har jeg hatt med gutten på orrleik. Egentlig skulle vi ligge i telt, men sterk vind gjorde at vi søkte mot Ole Martin Dahles flotte skjul ved Vik i Flatanger.


Det er alltid morsomt å være i Flatanger, og spesielt på denne tida. I gjestehuset traff vi både Brutus Östling og Jan van der Greef. 

Det snakkes naturfoto og vises naturbilder i verdensklasse, og av det blir man selvfølgelig inspirert.


Klokka 03.30 er den første orrhanen på plass utenfor skjulet hos oss. Jeg vekker en trøtt liten kar - som fort blir engasjert i det han ser. Orrhanens spill og lyder er fasinerende både får liten og stor. 

9-åringen ler godt når han ser fuglen sprette i været mens den tsssjoer så det runger i fjellet.



Det har blåst opp til storm i kastene de siste døgnene her i Trøndelag. Et problem for alle som vil oppleve orrfugl- og tiurspill, men fuglene de ser ut til å være godt i gang. 



Vi får med oss en fin morgen, med fugler som spiller lenge etter lysets frambrudd, begge dupper vi av til de behagelige lydene som driver i vinden. Orrrrrrrr, orrrrrrrr, kokoharrra og tsssssjoi sitter fortsatt i ørene og langt under huden.

Herlig å dele vårens store eventyr med en 9-åring som fortsatt ler av de rare orrfuglene som han opplevde i vårnatta i Flatanger.