tirsdag 24. mai 2016

Austras hemmelighet

Austra er øya mellom eventyrkysten og det ville innlandet, mellom Namdalen og Helgeland. For folk sørfra vil denne flekken på kartet fortone seg som en blanding av urskog og brattflaug. Et sted der store steinras går med dype dump i havet - mens gaupa hyler under en kald måne.


Sannheten er selvfølgelig at det på Austra finnes hyttefelt, sauebeite, nydelige sandstrender og trivelige folk, men at det slett ikke bor så mange her. Det er bare 180 innbyggere, som er spredt over tre kommuner og to fylker - på samme øy!

Sannheten er derfor også den - at du ikke kommer dypere inn i sagn og mystikk enn nordvestkysten av denne øya. Her kan man lett innbille en blådress kledd kar fra Aker Brygge at det tasser både bjørn, sjamaner, tusser og troll rundt - Det er virkelig vilt!


Selv har vi innbilt oss at dette er et område der det må finnes huler som folk kanskje ikke har vært inne i siden steinalderen. At det her på Austra finnes hemmeligheter, store havgrotter som noen en gang malte sine bilder i.

Både like sør og like nord for øya er det allerede funnet slike skatter, Nord-Europas eneste hulemalerier. Vi drømmer om å finne noe slikt, derfor har vi brukt noen døgn her ute. Den første turen vår til dette området avslørte nemlig at det her er virkelig mange sprekker og hull i fjellene.


Teltplassen er ei trivelig strand, kort vei fra Nord-Gutvik. Dette blir vår base noen dager nå. Allerede første kveld må vi opp i fjellet for å utforske de nærmeste synlige hulene, og kanskje noen som dukker opp på veien. 


Disse huleturene kan for mange sikkert synes ganske sære, men saken er den at de inneholder så mye mer enn dette målet og den rare drømmen om å finne noe spennende. Hulene fører oss til områder der vi ellers aldri ville ha gått, de fører oss inn i de villeste landskap av uberørt natur. I disse områdene har ingen brukt sag eller øks - Dermed fører de oss også inn til usedvanlig vakre naturopplevelser, til dyr, til fugler og til nye naturfoto.


Samtidig fører turene oss sammen - Og det er heller ingen tvil om at de også fører til en endring inne i oss. På den måten er det lett å forstå at hulene ble brukt, og godt kan beskrives, som portaler til det ubevisste i mennesket.


Denne kvelden har vi først forsert en dyp revne i fjellet, klatret opp ei bjørkeli, dratt oss opp i noen einebusker, utløst noen steinras og skuffet stått ved en svart flekk i fjellet - som bare viste seg å være nettopp det. Nå har vi brukt to timer på veien rundt i dette store juvet, for å utforske ei ny mulig hule. 


Den så veldig spennende ut, men når vi kom nært nok så viste det seg at hele hulen var fylt med vann. Alt vi så var speilbildet av taket - og av oss selv. Nå er det på tide å komme seg ned i teltet for å hvile til en mer omfattende ekspedisjon i morgen,


I teltet leser vi litt sammen i «Mitt liv» av C.G.Jung, som tilfeldigvis lå sammen med kartene da vi skulle pakke. Dette er en høyst merkverdig biografi, som i liten grad forteller om ytre hendelser i Jungs liv, den fokuserer på det indre.

- «Mitt liv er historien om hvordan det ubevisste realiserer seg selv. De ytre omstendighetene kan ikke erstatte de indre», leser Alette til meg fra boka.
Ganske likt det Rudolf Steiner skrev, kan jeg slå fast:
- «Vi kan først finne naturen utenfor oss, når vi har lært den å kjenne i oss selv.»

Med disse tankene, og bildene av hulen med vannet og speilet, i hodet - sovner vi.


Alette våkner med en fin setning fra sin egen drøm: 
Hvis vi velger fokus og ikke ser oss selv i speilbildet, men kikker mot det som er bak, så kan vi se inn i det dypet hvor vi kom fra.  

Huler og det ubevisste - Les det dere som gidder og skjønn det du som kan.


Det klinger i sauebjeller utenfor, de små lammene rusler forbi teltet med sine oransje øremerker. Vi får virkelig tro at de ikke blir drept av rovdyr eller faller utfor et stup. Nei, huff - Vi får nok heller se disse øremerkene blir skannet mens de små livene henger etter bakbeina på slakteriet. Det er jo det som er sannheten, når vi bare kikker litt ned i dypet.

Nyhetene på radio, de snakker om de store flyktningeleirene i Jordan og Libanon. Vi vil ikke kikke ned i dypet under ordene. Der blir det for mørkt! Så vi skrur av lyden, hører fuglesangen.


Nå vil vi heller ut å være Patrik Stubbegubbe. Han som flyttet østenfor måne og vestenfor sol, over taket der hanen gol. 
Følg med å se om vi finner Austras hemmelighet....

2 kommentarer:

  1. Barndomsparadiset..! ❤️
    "Lissbindalskirka" i Romsgården og "Svartommen (ovnen)" i Hornfjellet er to fine huler. Og lengre nord (nærmere Otervik i Bindal) ligger "Johan-Blank håla"...
    Fortsatt god tur..! ��

    SvarSlett
  2. Lissbindalskirka og Svartovnen har vi allerede besøkt. Utrolig flotte huler! Takk for tipset Snorre!

    SvarSlett

Hei!

Håper du vil legge inn en hilsen eller kommentar til meg.
Har du en bloggkonto må du velge identitet for å legge inn en kommentar. Men det er enkelt uten også, kryss bare av for anonym når du skal legge inn kommentaren din.

Kjartan