mandag 28. desember 2015

Det stille språket

Her om dagen gikk turen vår til ei stor furu i skogen. – Skal vi høre hva furua forteller oss? Spurte jeg, til protester fra ungene. – Trær kan jo ikke snakke!



Når vi står der, i fjellskogen, slår det meg hvor opptatt samfunnet er av ord, og at vi så til de grader glemmer å tenke på all den andre kommunikasjonen som finner sted mellom oss mennesker, og mellom alt annet liv ute i naturen. Farger, lukt, lyd, berøring, blikk og kroppsspråk. Se bare til fjellreven eller hunden din, den sier så mye uten et eneste ord.



Alt dette er i grunnen bare en strøm av nye ord som skal beskrive litt av det jeg forsøker å fortelle: At hvert eneste levende vesen kommuniserer uten ord, og at vi mennesker er veldig ubevisst den siden av oss selv. For vi er også av de som kikker inn i flammer, tier, brøler, nikker, vinker, lukter, setter oss, reiser oss, kjøper telefon, bil, møbler, hus og klær - uten å være bevist det at vi egentlig driver kommunikasjon.



Hver gang du reiser deg under middagen og tar mobiltelefonen, hver gang du kikker inn i skjermen i stedet for å se på ungene, så forteller du noe til de som sitter igjen der. Vi må bli bevist det! At både handlinger, utrykk og stemmeleie sier mer enn ord.



Og vi må forstå at omgivelsene gjør noe med oss, vi blir påvirket og natur påvirker oss. Du er vel ikke i tvil om at du føler noe annet i en travel storby enn i ei blomstereng på landet? Du vet at forskning viser at pasienter med utsikt til en park blir raskere frisk enn de som stirrer inn i betong?

For å prøve å si dette på et vitenskapelig vis, på det språket som i dag er mest moderne, så blir det noe slikt: - "Speilnevronene i hjernen har en spennende funksjon knyttet til forståelsen av andres intensjoner og våre omgivelser". For å si det på den gamle måten: - "Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene i en sum".



Jeg vet at andre menneskers væremåte gjør noe med meg, og at mørket, lyset, myra, treet, bekken og rypa jeg møter på turen har noe å fortelle meg. At naturen gjør noe godt med meg, gjør meg hel. I dag har det dessverre blitt slik at de fleste smiler av dette, og synes det høres litt forskrudd ut.

I skogen ligger sporene etter de som tok dette veldig alvorlig, men som i dag er helt mosegrodd.



Det bringer meg tilbake til den gamle furua og ungene. – Vi kan snakke uten ord, forklarer Alette dem. – Vi snakker på en måte i flere etasjer inne i oss. Ungene ser rart på henne og smiler. – Akkurat det er det beste beviset på å snakke uten ord, sier hun. – Smilet!

Husk det du som nå leser, SMIL! Og kom deg ut i det nye året, gå på besøk til de gamle trærne.

tirsdag 15. desember 2015

Julefred på Leka

Ei mørk helg i desember tok vi turen til Leka lengst nord i Trøndelag på jakt etter julefreden. Denne øya er kjent for sin spennende historie og et geologisk særpreg. Leka er faktisk kåret til Norges geologiske nasjonalmonument på grunn av den spesielle serpentin-steinen som gir berggrunnen den gule fargen. 


På våre mange små eventyr de siste årene har vi funnet ut at slike små utfarter kan gi oss utrolig mye. Det er ikke bare lov, men ytterst nød seg litt fri. Å ta vekk tankene gir fred og ro før jul. Du kan kjenne at noe skjer inne i deg når du kan være ute, oppleve de korte dagene og de lange nettene, være en del av desemberlyset.


Tenk, vi stresser alle rundt, henger dompap og nisser i granbar, drysser på med hvitt jule-glitter på boks, mens vi egentlig har alt dette vakre rundt oss i naturen. Hva er det egentlig vi driver med? Gaver, vask, handel og stress – Mens det vi egentlig alle søker er fred og ro. Småbjørk med rimfrost, fjellsko mot frossen lyng og kråker som flakser i rosa lys over fjorden.


Havørna er en kjent del av Lekas historie. Vi velger derfor å dra uten ungene på disse turene til saga- øya. Lokalbefolkningen er standhaftig og sikker på at ørnerovet har funnet sted, dermed er det best å la frykten vinne.

Men natta er uansett trygg og god, så på denne lille øya var det vi fant årets julefred. Vi valgte bort forventninger, kultur og alt det samfunnet rundt oss krever, alt vi selv tenker - også tente vi lys i natta.


Julefred er egentlig et gammelt begrep som før i tiden innebar at man skulle la strid og konflikter ligge og at man ryddet plass til hvile slik at en kunne samle seg rundt feiring sammen med sin familie. 
Dyr skulle også ha fred i jula, både husdyr som fikk ekstra mat til jul, fugler som fikk julenek, og rovdyr skulle få være i fred. 
Vi kan jo alle bidra til å skape litt ekstra julefred. Ved å være romslige og gode mot hverandre. Tenk litt oftere: Er det egentlig så nøye alt? Ørnerov eller nisser, religion eller penger. 
Husk det viktigste julebudskapet er: Fred! Det betyr fred med naturen, med verden, med virkeligheten – fred i deg selv. Så kan vi jo alle i dette forsøke å lande litt og kjenne etter hva som virkelig betyr noe for oss. 


Når 400 millioner år gammel serpentingul stein dekkes og forandres av ren, hvit snø sier det noe. Det snakker til oss om hvor små vi er i de kreftene som finnes ute i naturen, det sier noe om at vi må velge rett. At vi må velge fred og tenne lys.


Husk: Det beste kameraet er det du har med deg - De beste tankene er de du har lagt bort.