lørdag 30. januar 2016

Kollaps

I dag var vi på Aglen ytterst mot Folla og så på etterdønningene etter orkanen "Tor". Det er fascinerende å betrakte naturen i en slik råskap, men det er også grunn til å føle seg litt som det havet vi kikket ut mot, urolig.


Snøen har altså igjen kollapset i orkan og regn, stabile vintere er det lenge siden vi så. Helt normalt sier nok de fleste av oss, men vi må ikke glemme at mange 1000 forskere verden rundt sier at vi nå ser bilder av en stor endring i miljø og klima.


Fuglebestandene på havet er sterkt påvirket av oss, og de er i sterk nedgang. Det er et varselsignal som vi må ta på dypeste alvor sier fagfolk. Nylig ble flere hundre tusen alkefugler funnet døde langt nord på det amerikanske kontinentet, sultet ihjel. Årsaken er trolig klimaendringer og overfiske.

Europa har mistet en halv milliard fugler på 30 år, også her i landet og i Trøndelag er forskerne dypt bekymret. Vi forstår alle at dette er noe vi er nødt til å ta inn over oss, men klarer vi egentlig det?


Det er dessverre en økende sannsynlighet for at våre etter-kommere, og kanskje mange av de som lever nå, vil møte den ultimate utfordringen for menneskets overlevelse. Vi må stoppe ødeleggelsene av det miljøet vi er helt avhengig av. Hvis ikke kommer de svært alvorlige konsekvensen av at naturen skal vise oss dette.

Gjennom boka Kollaps viste forfatteren Jared Diamond oss i hvert fall hvordan kulturer rundt om på jorden en rekke ganger har vært ute av stand til å endre en dårlig økologisk forståelse, og av den grunn har blitt drastisk redusert eller har dødd ut. Det være seg vår egen grønlandske kolonisering eller for de som bosatte seg på Påskeøya.


Felles for alle slike kollapser har vært en manglende evne til å tenke nytt, mennesket har fortsatt i de gamle sporene og utslettet miljøet - og seg selv. 

Det mest tragiske med det vestlige samfunnet er at det i så alt for lang tid og så til de grader har satt seg utenfor naturen og miljøet. Vi hersket jo over dette miljøet, og synes en orkan bare er en spennende nyhetsbegivenhet. En kollaps kan aldri ramme oss? Men hva om den gjør det? Hvor stor blir ikke den katastrofen for livet på jorda?


Men vi det vitenskapelige, vestlige mennesket er usårbar, modig, krigere og adskilt fra naturen! 
Faktum er dessverre at dette aldri har vært eller vil være sannheten. I det flommen skyller over oss, i det vi faller i vannet eller får raset i hodet så innser vi at vi har levd på en løgn. Vi er alle dødelige skapninger, og det betyr virkelig noe hvordan vi har levd.


Vi trenger alle å snakke om dette, vi trenger å tenke på nye måter, vi trenger en grundig og åpen diskusjon. En debatt som tørr å stille spørsmål ved våre mest grunnleggende kulturelle fortellinger.

Ordet "narrativ" er i denne sammenhengen et meget godt ord, ta det med deg inn i bevisstheten din og bli kjent med dets betydning. Vi narrer jo oss selv hele gjengen.


mandag 25. januar 2016

Høytid ved kirka

Det er stille i sentrum av Namsos, det er søndag. Bare noen få sjeler med hund er ute og spaserer. Disse små flokkene av liv markerer brøyteskavlene med gule flekker, men i en av disse skavlene ligger også hundrevis av bær. 



Som naturfotograf vet jeg at det er nå jeg må kikke opp. På vinteren er det nemlig fult mulig å være fuglefotograf i byen, spesielt når svensk asalen langs gatene har hatt et så godt år som 2015. Troster, finker, meis, stær, sidensvans og selv konglebit kan dukke opp midt i byen, og nå står jeg her foran en stor flokk med sidensvans.



Jeg følger med på fuglenes bevegelse, ser mønstret i aktiviteten deres, og kjenner på at jeg har godt av å stå slik. Tankene legges til side, men likevel flyger det en og annen tanke-rest forbi i mitt indre. Dette er vel også en slags avlegger av det som populært kalles mindfulness. Nå dukker det opp fragmenter av ting jeg har sett og hørt den siste tida, det stokkes og sorteres. Hvor ofte tar du deg tid til dette?


Når vi er stille og fredelig lenge nok drar vi bort ganske mange forheng i vår tankeskapte verden. Vismenn hevder at vi i vår kjerne kan komme dit at vi kan se livet, og kjernen slik det også er i alt annet liv rundt oss. Jeg synes det er godt forklart, for det er noe slikt jeg har opplevd på mange av mine turer ut i naturen - I ett med alt.



Det er morsomt å observere, ikke bare sidensvansen, men også meg selv i naturen. Bruker ikke vi mennesker litt for mye tid på å organisere verden, på fuglebøker og latinske navn? Vi snakker om kamera og objektiver, lager klokker og kalendre, planlegger og analysere. Vi  prøver å forutse været og vinden, farer og frykt. Men hvilken del av livet har vi virkelig kontroll over? 

Kanskje er det slik at den rasjonelle tenkningen ødelegger min sjel. Hva om vi velger å tro på at vår tanke er fri, og velger å tro på en virkelighet som vi helt og holdent skaper selv? Er vi gale da? Er det ikke bedre enn et liv i fortvilelse og sorg over meningsløshet?



Her ved kirka i Namsos havnet jeg inn nok en gang inn i disse temaene som er så viktig. Vår forestillingsevne og vår tro, den åndelige siden av livet. Jeg retter 500 millimeteren på støle armer mot fuglene. Som et pust går en liten undring gjennom meg: Er det vi som lever dette livet - eller livet som lever oss?



- "Sirr-sri-sririririri", lyden forteller meg at flokken med sidensvans snart skal ta til vingene igjen. Oppsøke et annet tre med bær eller en hvileplass med litt mer ro - Også slår små, raske vinger i lufta, forplanter lyden inn i trommehinnene mine og hvisker noe om selve livet til meg, om hva vi kom fra -og går til - Om fred og ro.



fredag 22. januar 2016

Gråtrost i vinterland

En liten flokk med gråtrost har bestemt seg for å klore seg fast i Namsos. Forrådet av bær som skal vare gjennom vinteren har vært stort, men mildvær, kulde, vind og snø har tært på maten sammen med fuglene.



Det er ikke de mest delikate bærene som nå fortæres, men fuglene ser ut til å være fornøyd med det de finner. Rart å tenke på at vi også hadde det slik en gang. Nå haster de fleste mennesker forbi meg her jeg står utenfor Rema 1000 og fotograferer gråtrost.




På denne mørkeste tida av året er trosteflokken et flott innslag for meg. Jeg håper de klarer seg, men går de tom for mat så gjør de vel som vi mennesker ville ha gjort, noen dør mens de fleste flykter.




Det må ha vært tøft under barfrosten tidligere i januar. Da var det nok vanskeligere å skaffe ferskvann. Nå når bakken og trærne er fylt av snø gjør de som oss, de spiser vannet i form av snøkrystaller. 



Fine gråtrosten, snart skal du skvaldre i flokk mot kråka og lete mark på grønne enger. Hold ut!

onsdag 20. januar 2016

Tanker ved bålet

Vinteren har virkelig kommet til Trøndelag og naturen får et helt spesielt uttrykk når snøen ligger tungt i skogen og nesten alt det grønne er skjult. Nå er det greit å ha en stor hund, men selv den irske ulvehunden Baffin blir sliten i disse snømengdene.


Det blir en tung tur opp til vårt turmål, myra med utsikt utover Sør-Namsen. Turen gir oss noen pustepauser og tid til litt prat på veien gjennom snødekte steiner, trær og greiner. 
- Det er mange som tror at vi kan ”redde” planeten med grønn vekst, grønt skifte, grønn utbygging av grønn kraft, sier Alette. Men alle undersøkelser viser at det er ikke klimaproblematikken som er den største utfordringen for verdens sterkt reduserte dyreliv. Det er arealendringer som er den absolutt største trusselen. 
- Vi bygger altså for mange veier, hus, hytter, strømledninger, vindkraftverk osv i en natur som egentlig burde fått være i fred nå, sier hun.


Ulvehunden Baffin har egentlig ikke lyst til å bli med videre, men hun får han med opp gjennom den bratte lia mens hun fortsetter: 
- Vi har kommet til et veiskille i historien hvor vi mennesker er i ferd med å ødelegge planetens artsmangfold og dyrebestander. Vi begynner for alvor å se de irreversible konsekvensene av klima- og miljøendringenes effekter.

- Vi ser økende resistens hos bakterier forårsaket av bruk av antibiotika og pesticider. Vi ser at det flyter av søppel i havene våre. Vi ser et landbruk som bruker enorme mengder sprøytemidler for å tyne mest mulig ut av jorden.

- Men hvordan skal vi sikre oss et landbruk som kan fø oss i framtida? Hvordan kan vi tilpasse våre liv til naturen rundt oss, som jo har like mye rett til å leve? Spør jeg. Dette er jaggu ikke et enkelt tema.


Nå har jeg gått meg fast under ei vindfelt furu også. Det hører vel nesten med når vi først snakker om dette. 

- Vi må være smarte å bruke hodene våre på langsiktig overlevelse, ikke kortsiktig fortjeneste. Globalt sett er det store begrensninger i arealer som kan nydyrkes, særlig når en tar hensyn til at disse arealene har andre viktige økologiske funksjoner som skog og våtmark. Derfor er det viktig å ta godt vare på dyrka jord. Men omdisponering av jordbruksarealer nær store byer og tett befolka områder til veier, jernbane, næringsbygg og boliger skjer i stor skala over hele verden.

- Var det virkelig en slik verden vi ønsket oss? Spør min forlovede, mens jeg basker meg videre i snøen.


Når vi kommer på toppen ser Baffin ut som et oterskinn, og jeg kjenner det i føttene. Lar tanken streife innom rådyr og hjort som ikke har det enkelt i snøen. 

Nå blir det godt for oss alle å sette seg ned ved bålet. Ulvehunden kikker inn i flammene, mens våre samtaler ofte kan bli ekstra livlige rundt et varmt bål i vinterskogen. Her er noen flere av de tankene vi diskuterte på denne snøfylte turen på Otterøya:

Ingen kan unngå å se alvoret i den situasjonen som i dag truer menneskeheten når det gjelder jordens framtid, miljøet og hvordan vi forvalter jordens naturresurser, samt den økonomiske krisen som kan forventes som en konsekvens av denne utviklingen. 



Vi må lære å begrense oss for å sikre fremtidige generasjoner gode oppvekstvilkår.


WWF rapporterte nylig at i løpet av de siste 40 årene har vi klart å utrydde nær halvparten av alle våre bestander av fisk, pattedyr, amfibier, fugler og reptiler. Nær halvparten av alt dyreliv på jorda. Når får vi dette tilbake? Aldri? Men tilbake midt i trynet kanskje?

Kilde: Artsdatabanken


Vi må lære å begrense oss, og vi må gjøre noe med systemet vi har i dag, hvor store selskaper og andre med makt kan ”kjøpe” seg sannheter og brøyte seg veg av økonomiske årsaker. Vår verden er dessverre styrt av kapitalismen, et system som er avhengig av å være i vekst til en hver tid.

Nå som vi VET at naturen ikke tåler vekstsamfunnet vårt. Hvilken vei tar vi da? Fortsetter de rike og våre politikere å samle mer makt og penger, ødelegge miljø og klima for sine barnebarn. Drite i sin egen genbank og sin fødestue.


Denne Springsteen teksten kan tale for seg selv:
Poor men wanna be rich, rich men wanna be kings,
And a king aint satisfied till he rules everything.


    
Naturen kommer til å tvinge oss til å forandre retning – hvis vi ikke klarer det selv! 
Bålet slukker, og vi rusler hjem gjennom vintereventyret. Det er lettere å gå i gamle spor.

mandag 18. januar 2016

Verdens vakreste strand

Det er kaldt og det er vinter, det er kanskje den rette tida for å dra frem noen bilder av vakre strender og prøve å skrive litt om paradis.


Hvert år lages det lister, de vakreste strendene i verden blir rangert. Hvert år drar reisende skribenter frem de vakreste superlativer for å beskrive paradiset: Maya beach, Baia Do Sancho eller The Zlatin Rat beach. Alle har sine favoritter, alle har sin virkelighet, sine opplevelser og sin oppfatning.


De gangene jeg har oppsøkt en av "de store perlene" har jeg stort sett opplevd masseturisme, lukt av enorme bensinmotorer, støy og skrål. Vi kan virkelig undre på hvor virkeligheten kommer fra? Det er lett å forstå at mange blir påvirket av det de leser, det andre sier og av media.

En gang var det sjamanen i stammen som bevist prøvde å endre på virkeligheten. Gjennom tromme-reiser ga han menneskene glimt av en annen verden. 


I dag forstår vi nesten ikke at det er mulig - det å se vår verden på en annen måte. Mange av oss tror og godtar det vi blir servert av vår tids sjamaner, de som definerer vår virkelighet. De som kårer verdens vakreste strand for oss, og har sin bestemte mening om både dette og langt vanskeligere tema i nyhetsbildet og moter.


Når jeg tar meg tid til å reflektere litt over dette dukker det fra mitt indre frem sannheter om verden og ikke minst om meg selv. Det var jo dagene helt alene på en strand i Osen, som for meg framstår som paradiset.

Det var nok den sandstranda i Børgefjell som for meg var den aller vakreste i verden. Det forteller meg at virkeligheten egentlig kommer fra hver enkelt av oss, dersom vi tar oss tid til å tygge litt på det. Og vet du hva? Der er virkelig verd det, for det er så mye bedre enn ferdigtygd mat.


Thor Heyerdal hadde nok mye rett da han fastslo at "paradiset finner du i ditt eget hjerte".  

torsdag 14. januar 2016

Hva naturen har å lære oss

Alle organismer står på skuldrene til sine forfedre. De inngår i en evolusjonær bevegelse, en saktmodig prosess av endring og tilpasning, et slektsledd etter det andre. Det som driver denne modifikasjonen er ikke at man lærer av andres feil. Det er ikke tid til det i naturen. 


En stor tabbe til feil tidspunkt kan i naturen bety at man blir spist eller taper kampen om å videreføre sine gener. I naturen lærer man dermed av det som gjøres riktig, man utvikles ved å få det som fungerer til å fungere enda bedre. Dette er en prosess som så fint kalles for rekursiv (noe som gjentar seg).


Hvordan er vi mennesker i den vestlige verden? Fokuserer vi for mye på det som går galt? Hvor flinke er vi til å lære av det som faktisk er bra for oss og da gjenta dette? De fleste vet at frykt er en følelse som står i veien for å føle ekte glede og kjærlighet. De aller fleste av oss vet at sinne og hat er en meget tung byrde å bære, og at indre fred er det som gir oss gleden og lykken. Likevel skvetter mange av oss rundt helt ute av stand til å finne varig tilfredsstillelse, med frykt for det meste.


Sett deg ned, ta deg tid, se på naturen og lytt til det den forteller. Ved å studere oppdager du stadig noe nytt, ikke minst om deg selv. Noe viktig som de fleste i dag haster forbi.


Det finnes ingen strategidokumenter i naturen, ingen langsiktige fremtidsanalyser eller planer for rasjonalisering. Naturen er her og nå, i alle sine fantastiske, merkelige, klumsete og flotte varianter. En tradisjonell misforståelse av evolusjonen handler om at den sterkeste overlever. Sannheten er at det er den som er akkurat god nok som overlever. Akkurat god nok til å vokse, reprodusere seg og løse de utfordringer som måtte komme.


Vi har en tendens til å tenke på arter som hundre prosent tilpasset sine omgivelser. Men det er ikke perfeksjon som gjelder i naturen. Hvis gaupa var den perfekte jeger ville den løpt enda fortere, men hva hadde vært vitsen med det? På et tidspunkt blir kostnadene ved å søke mot det optimale høyere enn gevinsten. 


Tenk om vi mennesker kunne vært mer fornøyd med en tankegang om at passe er bra nok. I vår vestlige verden blir 16-åringer utbrente og liggende på mørke rom i årevis, fordi de har kjempet en kamp for å bli mye mer en bra nok. 


Å inkludere opplevelsene man får i naturen i seg selv, er  en visdomskunst som er på veg til å gå tapt. Tenk å sette seg ned på en stubbe og studere en edderkopp spinne sitt nett en rolig morgen i september. Det er kanskje mye stress på jobb og man har en følelse av å ikke strekke til inni seg. Du observerer at vevet blir strukket og revet i av vinden, men den ryker ikke. 


Edderkoppen blir ikke irritert av vinden, den gjør bare det den må gjøre som edderkopp. Dette bildet kan være fantastisk å ta med seg tilbake i hverdagen, når en så tynn tråd kan være så sterk hvordan kan jeg da som menneske være tålmodig i mitt arbeid med alle trådene i hverdagen. Kanskje må man lene seg litt tilbake for å se det vakre nettet man faktisk har spunnet i livet sitt og ikke være så opptatt av små feil og mangler?


Mennesket haster alt for fort fra det ene inntrykket til det andre. 

Hvor kommer min og din virkelighet fra? Har du tenkt på det? Den kommer kanskje fra vår kultur og oppvekst, fra pengemakt og skjønnhetsjag. Men du, hva om du så det på en annen måte? Hva om virkeligheten kommer fra naturen?


Hvis vi åpner sansene våre for det som ligger bakenfor ordene og bakenfor logikken, så kan vi oppleve det stille språket som naturen snakker. 

Når du tar deg tid kan du faktisk se alt på en annen måte! Det er en skatt bare å vite dette. God tur ut!

søndag 10. januar 2016

Svaret i hula

I det siste innlegget her på bloggen fortalte jeg om mysteriet i hula. Her kommer svaret, og dersom du  vil bruke ett og et halvt minutt på å være med oss på oppdagelsesferd så håper jeg du ser videoen før du leser videre.


Vi drar ut ganske tidlig denne lørdagen for å finne svaret på mysteriet i hula. Det er kaldt, men utrolig fint langs fjordene. Frostrøyken driver over vannet, og saltvannet har blitt til is på berg og steiner, gradestokken veksler mellom -16 og -21 grader.


Vi er spent på hva vi vil finne. Egne tanker og forslag fra kjente har gått fra hodeskalle til hjelm og bombe. Om to timer har vi svaret, og det svaret er altså ikke så spennende - En liten røyksopp!


Som du skjønner så var det ikke den store skatten denne gangen, men turene ut til denne hula ga oss likevel mye. Opplevelser, forståelse og innsikt - tenk bare på hvordan en liten uskyldig røyksopp ble til så mye rart i tankene.

Et gammelt ordspråk sier at vi må vokte vårt hjerte (altså forestillingsevnen) mer enn noe annet, for ut av det springer selve livet.


Det betyr selvfølgelig ikke at vi må slutte å undres, men vi må være klar over at vårt sinn setter sammen historier, ser på mennesker og situasjoner, uten at vi egentlig kjenner sannheten. 

Vi bør virkelig passe på og vokte det vi forestiller oss og føler, for hvor mye kan vi ikke tenke og forestille oss om et menneske vi ikke kjenner? Den kunnskapen er jo egentlig en skatt å ha med seg. 



Det er eventyr og undring i hvert tre og bak hver stein. Det er ingen tvil om at det har vært mye aktivitet ute i denne villmarka. Bein og trespyd i huler og hellere forteller at vi bare kan fortsette å drømme om en skatt i den materielle verden også.


Når vi igjen ser fjorden, på vår spasertur hjemover, er det i ferd med å mørkne. Snart er vi nok tilbake her igjen!