fredag 21. april 2017

Et hellig dyr?

Den opphausa rovdyrdebatten, som noen kanskje har fulgt med overraskelse det siste året, viser tydelig at vi mennesker har et variert genmateriale som slår ut i ulike fryktvarianter. Noen mennesker klarer å lese fakta og sette seg inn via andres erfaring om noe er farlig, mens andre tar rykter og gammel overtro for sannheter.


Rovdyrene har nærmest vært borte i en generasjon. Og det er selvfølgelig ikke rart at det blir litt usikkerhet når man igjen opplever disse i sitt nærmiljø. Men vi må huske på at menneskene i Norge har levd nært og tett på de store rovdyrene i tusenvis av år. Det var først på 1800-tallet da jordbruket økte/endret seg at man begynte å se på de store rovdyrene som irriterende bøller, som enkelte ganger forsynte seg av husdyrene.


Før dette kan man lese at de store rovdyrene var både hellige, viktige for naturen og noe man virkelig skulle behandle med stor ydmykhet og respekt. I Namdalen er det funnet en bjørnegrav hvor det er festet et smykke til bjørneskallen. Beina var plassert akkurat slik de sto på den levede bjørnen, for man ønsket jo at dette hellige dyret som man hadde blitt gitt i gave fra naturen skulle komme tilbake igjen.



Bjørneskallen ligger i dag på Vitenskapsmuseet i Trondheim
Samene betraktet bjørnen som et helt spesielt dyr i skogen, et overordnet dyr som kaltes skogbonden eller skogens konge. Den var regnet som et hellig dyr, nærmest som en guddomsmakt. På samme måte betraktet sibirske folk bjørnen som jordens gud som de sverget sin helligste ed til. Bjørneritualer er kjent fra Skandinavia i vest til Beringstredet i øst så bjørnegrava fra Salfjellet er ikke unik. Tradisjonen knyttet til bjørnen fortsatte enkelte steder helt inn på 1900-tallet. Historiens spor tyder på at dette er en del av en fangs-tradisjon som har levd i mer enn 5000 år i de nordlige deler av verden.

Tenk da på hvordan vi behandler bjørnen i dag, hva vi føler for dette dyret. Tenk på kontrasten mellom en 5000 år lang tradisjon med ydmykhet og ærefrykt - og de siste 100 års galskap. Hva sier dette deg om menneskenes forhold til naturen? Hvor fremmedgjort har vi ikke blitt når ”statens bødler” jakter på bjørnen fra helikopter i Trøndelag. Årsaken er at den har spist elg – og potensielt kanskje kan være en fare for beitedyr til sommeren?


I dag er det bare brøkdeler igjen av de store bestandene av bjørn, jerv, gaupe og ulv som det en gang var i landet vårt. Det var ingen hysteriske tilstander på setrene før i tiden når bjørnen tok seg en sveip innom. Budeiene ordnet stort sett opp selv, ved å rope litt - eller gå ut med våpen som høygaffel eller fakkel. I Selbu finnes mange historier fra setrene som ble besøkt av bjørn. Ingen reaksjoner var i nærheten av det vi ser i media i dag. I forrige uke så en jente på 10 år en ulv på vei til skolen, hun synes det var veldig skremmende. VG glemte å skrive at hun satt i en bil, så noen stor fare var det nok ikke. Det er vel egentlig langt farligere å sitte i den bilen.


Rovdyra har alltid hatt en plass i menneskene liv. De befolket Norge lenge før menneskene kom ruslende etter villreinen da istiden begynte å slippe taket. Skal vår fremmedgjøring føre til at vi utrydder disse fra landet vårt, da har vi lite håp for annen natur også. Da er det bare vi - og vårt kortsiktige ego som gjelder.

Rovdyr er en del av naturen og i forarbeidene til viltloven fremgår det at det er fellesskapet som eier viltet i Norge, og ikke grunneierne. Der står blant annet: "Det har alltid vært norsk rettsoppfatning at viltet selv ikke er gjenstand for eiendomsrett. Det er førsteretten til å disponere jakt- og fangstmuligheten innenfor rammen av gjeldende regler som tilhører grunneier" og "det er viktig å understreke at det å ta vare på dyrelivet i naturen, har forrang fremfor oppgavene med fordeling. I viltforvaltningen som i annen forvaltning av fornybare ressurser, er det overskuddet som kan fordeles, mens kapitalen, produksjonsevnen i naturen, skal bevares."


Hvis det er slik som flere av våre NINA forskere har slått fast via forskning de siste årene at rovdyrhatet bunner i sosiale konflikter så hjelper det fint lite å minimere rovdyrbestandene enda mer. Det er hos menneskene problemet ligger. Hvis 5 millioner nordmenn ikke klarer å dele landet med 125 bjørner, da er det vel kanskje vi som må endre oss?

lørdag 8. april 2017

Påskelektyre

Påska er fridager da mange av oss har litt tid til å være ut i naturen, og kanskje også sette av litt tid til å lese? Påskekrim med mord og blod er populært, men den masseutryddelsen som pågår utenfor boblen vi lever i - er kanskje viktigere å bruke litt tid på?



Du vet at vi lever i en verden der vi slipper å forholde oss til naturen, der vi kan velge å fornøye oss litt med den på en godværsdag, mens vi går inn i igjen til skjermene og den verden vi har skapt under tak og i trygge omgivelser. Ingen av oss klarer å forstå at vi forbruker jordens resurser i en skremmende fart, ingen av oss får føling med de ordene - ennå.

Spør barnet du kjenner følgende enkle spørsmål: - Er du klar over at det er skogen og plantene som gjør at vi kan puste? Hvor kommer rent vann fra? De fleste har ingen forhold til dette, men hvordan kan våre barn blir forvaltere av en natur som de ikke opplever å være en del av?



Vi må skape en kultur hvor vi gleder oss over verdiskapningen i naturen og setter mer pris på samvær med andre levende vesener - enn på å utnytte og drepe dem. 

Det er et stort paradoks at mennesket er den første arten som har navngitt seg selv - da som den ”kloke apen” - samtidig som vi er i ferd med å bli den første arten som bevisst ødelegger sitt eget livsgrunnlag. 

Hvis vi fortsetter å skape denne verden, der vekst og penger alltid teller mer enn ”å ta vare på” så har vi ingen fremtid på denne unike jordkloden. 


Her kommer noen tips til viktig og god påskelektyre. Bøker som vi selv har satt stor pris på å lese. 

”Mengele Zoo” av Gert Nygårdshaug`s fantastiske roman fra 1989. Boken tar opp temaer som miljøvern, nord-sør-konflikt og imperialisme, og ikke minst hvordan man velger å prioritere sine verdier. Lettlest og perfekt foran peisen på hytta. 

”Livsfilosofi” av Arne Næss. Denne bør alle lese! Det er Arnes personlige bidrag om følelser og fornuft. Han ønsker å få flere mennesker i vårt samfunn til å ta sitt liv opp til ny vurdering og spørre: "Er det dette jeg vil?" Følelsene må få stor betydning når svaret skal finnes.

”Den sjette utryddelsen” av Elizabeth Kolbert. Hun ønsker å vekke ansvarsfølelse med denne prisbelønnede boken. Kolbert forteller om konsekvensene av at ikke bare enkeltarter, men hele økosystemer trues av utslettelse. I forordet skriver Dag O Hessen ”..at det kan skrives bøker som denne, gir et streif av håp...”



”Elvetid” av Sigmund Kvaløy Setreng. Denne boken handler om Sigmund Kvaløy Setreng sitt filosofiske arbeid, politiske engasjement og kunstneriske mangfold. I nært samarbeid med Sigmund og hans kone Kirsten har redaksjonen skapt en bok som gir innsyn i forfatterens og kunstnerens  livslange engasjement for natur og menneske. ”Økofilosofi” kan høres ut som en innadvendt og abstrakt intellektuell virksomhet. Men økofilosofen fremfor andre, Sigmund Kvaløy Setreng (1934-2014), var en totalengasjert aktivist, et evig improviserende og nyskapende handlingsmenneske for naturens mangfold og for menneskeverdige levemåter og kulturer. 

”Verdirevolusjon” av Erik Damman. For 40 år siden satte han Norge i brann, med boken og bevegelsen Framtiden i våre hender. 3000 mennesker deltok i åpningsmøtet, og to av tre nordmenn støttet etter hvert hans ideer. Gjennom denne boken vil han vekke oss på nytt. Ved å vise oss vår tid sett fra fremtiden demonstrerer Dammann hvilken risiko vi tar ved å fortsette som nå. Ved å trekke inn det feminine perspektiv viser han hvordan maskuline ledere er i ferd med å konkurrere kloden i senk. Allerede i 70-årene mente nordmenn flest at vi hadde nok, og at overforbruket gikk på bekostning av både naturressurser, rettferdighet og livsglede. Boken er kort, men innholdsrik. 


”The Denial of Nature” - «miljøfilosofi i den globale kapitalismens æra» av Arne Johan Vetlesen. Mange har kanskje hørt han på Verdibørsen det siste året. Vetlesen utmerker seg som en skarp kritiker av forbrukersamfunnet. Denne boken blir av mange omtalt som et av de viktigste bidragene på lenge. Han bruker barnets umiddelbare forståelse av naturen som noe som er verdt å hilse på. Vår moderne, naturfremmedgjorte kultur lærer barnet at det å hilse på trærne og tjernet er barnslig. Vetlesen mener at vi må gjenskape en holdning til naturen der den respekten kommer tilbake. 

- Kanskje er det på tide å fortelle barna våre at det ikke finnes håp lenger? Vi klarer ikke å redde verden. Håp gjør bare at vi klynger oss til masten på det synkende skipet. Nå er det på tide å hoppe, sier Vetlesen.

”Sapiens” av Yuval Noah Harari. I denne boken skildres Homo Sapiens liv fra den kognitive revolusjonen for 70 000 år siden, da vi angivelig fikk evnen til symbolsk kommunikasjon, og frem til i dag. En dramatisk tone slås an allerede i innledningen, når vi få høre at det er tvilsomt om Homo Sapiens vil finnes om 1000 år. En skikkelig påsketriller fra virkeligheten. 


 
”En vakrere verden er mulig” av Charles Eisenstein: Denne tankevekkende boken tar opp mange viktige tema. Sosiale og økologiske kriser herjer, og vi tror verden kun kan forandres ved å kjempe imot det onde, som alltid er det eller de «andre» - Men det virker ikke. Det skaper bare mer hat, sier han.
En gang i forrige århundre følte vi at verden var på rett kurs. Vi trodde at fagfolk ville løse problemer med fattigdom, miljøødeleggelse, krig og elendighet. I dag er vi ikke like optimistiske. Etablerte autoriteter og systemer har ikke innfridd. 

For de som foretrekker annen litteratur enn naturødeleggelser og menneskets galskap kan vi anbefale denne som er utrolig vakkert skrevet;

”Gutten” av Jón Kalman Stefánsson. Fantastiske skildringer fra Island. Jón Kalman Stefánssons tre romaner om Gutten har begeistret lesere og kritikere både i Norge og internasjonalt de siste årene. Et enestående epos om lykke og ulykke, om himmelen og bølgene, om sorgen og kjærligheten, om alle menneskenes drømmer i en liten fiskerlandsby ved havet en gang for litt over hundre år siden. Og om en gutt som er nødt til å bli voksen i en hard, men samtidig uforståelig vakker verden.


God påske! 

søndag 2. april 2017

2. runde i NM

2. runde i NM i naturfoto er bedømt, og dette ble dessverre ikke den beste runden. Tre sølv og to bronse gjør at flere fotografer går forbi på resultatlista.
Rein, 38 poeng og sølv 
Samtidig er det flere som fikk hard medfart av juryen så det er veldig jevnt i toppen. Det er vel bare å satse på en bedre runde igjen, det er heldigvis veldig mange bilder å velge i.

Røyskatt, 37 poeng og sølv 
Villmarksliv, 36 poeng og sølv
Boltit, 34 poeng og bronse 
Helgeland, 34 poeng og bronse 
Du kan lese mer om NM i naturfoto, og se en mengde fantastiske bilder fra norsk natur på bloggen for konkurransen: https://fotojakta.wordpress.com

søndag 26. mars 2017

Ustabilt, uro og uvær

Sporene etter snøskutere har laget stygge merker i fjellmyra, det snor seg en brei veg med gjørme innover i fjellet. Det er lite som er hellig for mennesket i dag, og det er fort gjort å bli forbanna når man kommer over slikt.


Jeg klarer ikke å bli særlig sint, men mer oppgitt over den vegen utviklingen har tatt oss alle. Snur jeg meg så ser jeg en lang veg med sprengt stein, plastikkmatter og asfalt sno seg gjennom det samme fjellet - og den samme naturen. Så hvorfor bli forbanna på fjellfolket som bare prøver å henge på i et samfunn som er fylt med et jag etter fortjeneste og materielle goder. 


Vi kan i dag kjøre 250 ganger rundt jorda på det offentlige vegnet i Norge, men likevel roper vi etter at det skal bli bedre, breiere og mere av det. Når det kommer til vår egen komfort, vår egen sikkerhet og våre egne lommebøker, da spiller det ingen rolle hvordan det går med insekter eller fugler. Når det kommer til vareutvalget i butikken, da blir det stort engasjement.

Dermed blir det meste som ikke gir oss noe i pengeverdi - eller noe å putte i munnen - til en fiende av folket i dag. Selv skarven stakkar, den tar for mye fisk, i en verden der vi tømmer havene og fyller de med søppel. Det er forunderlig å betrakte seg selv i dette. Hva er det egentlig vi er i ferd med å bli?


Desto mer uro vi skaper, desto vanskeligere gjør vi det selvfølgelig både for oss selv og ikke minst for naturen. Det er vanskelig å leve i et ustabilt klima, et system i stadig endring. I våre varme hus, i biler og i den boblen vi lever i så er det kanskje ikke så lett å se dette, men prøv da å sette deg litt inn i hvordan det er å være en art i vår natur. 

Du kan bruke empati også ovenfor våre medskapninger på jorda,  selv om det faktisk gjør litt vondt i sjela. Hvordan har det vært å være en fugl denne vinteren?


Uro oppstår i systemer som er i oppløsning, i is som smelter og vann som koker. Det mens systemer som går inn i nedkjøling skaper ro. Det blir stille når isen fryser eller svartkjelen tas av bålet. Akkurat nå er vi med på en utvikling som går rett mot uro, uvær og ustabilitet. Det er ikke sikkert vi kan gjøre så mye med det? Det ser ikke slik ut!

Mange har lenge vært opptatt av denne boblende uroen som vi finner i mennesket. Det er egentlig godt å lese det Fridtjof Nansen skrev vinteren 1900, for da skjønner man at man ikke er sær. Det er faktisk verd å nevne dette igjen, for det har gått helt skeis 117 år etter at han skrev dette:

- Lang borte, dypt under disse hvite flatene, bølger samfunns-livet.
Ja, det livet ja - hva er det vi har gjort det til? En endeløs rekke trivialiteter og småtteri! – Og hva var det vi ønsket? Gjøre tilværelsen enklere, så vi kunne få utført det vi egentlig vil, og ikke få kreftene slukt opp på veien av alskens småtteri, av alt det vi ikke vil. Full utfoldelse – av våre evner, vår personlighet, vårt innerste vesen, det som vel danner betingelsen for all virkelig livslykke.

Hvor langt er vi nådd? Det går gale veien.


”Gjør slepet lengre, og du gjør vingene kortene” heter det. Men er det ikke just slepet vi arbeider på? Hver ny oppfinnelse, den kan gi lettelser, men øker fornødenheten og binder oss enda fastere i småtteriene. Livet blir mer og mer innviklet. Vi er kommet langt vekk fra teltet og kamelhårs-kappen! Kanskje alt for langt? Og vingene?

Det er den materielle utviklingen som har overtaket i Europas larmende samfunn. Og den åndelige utviklingen - Ja, hvem spør etter den? Det er mest som ytre luksus, materiell velvære, var blitt løsningen og målet, og mon det ikke for mange veier tyngre enn atskillig åndelige verdier.



Hvem har vel vilje og mot til å være enkel i dette samfunnet? Ja, hvis det da ikke kommer på moten. Ja MOTE! Tenk en kultur som hyller ”moten”. Uselvstendighetens, de utvaskede personligheters stempel. Det er ikke bare kvinner og narraktige mannfolk som renner etter moten. OG det blir bare verre og verre. 

Med de stadige hurtige samferdselsmidler, så øker tempoet uhyggelig. Før tok en ny mote år om å nå oss, nå tar den ikke mange dager eller timer, og uten stans skifter det. I dette larmende jag er det ikke tid til å finne sin egen mening, så peser en av sted etter siste motes. En kan ikke bli oppdaget sittende igjen med en hatt, eller en mening som alt har blitt avleggs.


Hele vårt liv er innrettet på å virke på andre, ikke inn rettet slik som vi selv kunne ønske det, men slik de andre - hopen – vil. Slik bor vi, slik arbeider vi, slik kler vi oss, slik spiser vi, slik mener vi og slik elsker vi.

Hvor skal dette ende? Uten ro til smelting av de nye inntrykk, til selvfordypning, kan vel intet menneske utvikle seg. Men når kommer roen til det i dette moderne samfunn?


Det var altså Nansens ord fra 1900, og de peker mot noe der lengre frem. Vi har latt våre lyster løpe løpsk i produksjon, ødeleggelse og i oss selv. Skal vi nå ta ansvar eller overlate til naturkreftene å skaffe likevekt.

mandag 13. mars 2017

Fuglen som ble borte

Stillheten i Norges fjell krymper, selv nasjonalparkene er sterkt påvirket av mennesket. Det utenkelige har skjedd, rypa har havnet på rødlista. 


Det er svært betenkelig at det som skulle være friområdene for naturen har blitt lekegrind for jegere og beitemark for store flokker med dyr som skal bli kjøtt for oss. 

I et samfunn der vi eser ut og har problemer med å begrense oss på alle måter, så er altså jakt og produksjon av kjøtt viktigere enn at naturen får være i fred. Det er galskap!


Jeg er svært bekymret for noen av fugleartene i fjellet. Den nedadgående rypebestanden er virkelig en fare for verdens største falk, den utrolige jaktfalken. Jeg spør meg ofte om vi egentlig har kontroll på det som skjer? Hvor mange jaktfalk har vi?

I stedet for å skrike ut om farene så kan det av og til være lurt å se litt på historien, prøve å lære av det vi har gjort feil. I 1932 døde den siste storpræriejerpen (Tympanuchus cupido cupido) ut i USA, det er en klassisk historie om hvordan det går galt. 


Det aller meste av den amerikanske prærien ble dyrket opp på slutten av 1800-tallet. Præriejerpa var opprinnelig et svært vanlig art langs østkysten av USA, men bestanden ble presset hardt ned – og små populasjoner går ofte mot en usikker fremtid. 

I den første fasen førte oppdyrking til at leveområdene skrumpet inn, slik at bestanden sank. Samtidig ble fuglene selvfølgelig jaktet på. Storpræriejerpe var trolig den opprinnelige thanks giving middagen for mange norske nybyggere. Utbygginga av leveområder, jakt, tamkatter, hunder og alt som fører med utbygging var nok til å true artens overlevelse. I 1908 var det under 100 fugler igjen.


Den gang befant hele bestanden seg på en øy hvor de fikk være i fred, under strengt oppsyn. Dette gikk bra en liten stund til en serie tilfeldigheter førte til at bestanden kollapset. Det var både dårlige vintre og en skogbrann som tok knekken på fuglene. I 1917 var det nesten bare hanner igjen og innavl kombinert med sykdom gjorde at man i 1927 satt igjen med 13 individer. 

I 1932 ble det aller siste individet sett av en ornitolog, som nesten kjørte over fuglen i forfjamselse.
Historien viser at når en art gradvis blir fratatt sine leveområder, og samtidig blir beskattet gjennom jakt, så kan det fort gå galt. Det er i grunnen noe å tenke på for oss alle.

mandag 6. mars 2017

NM i naturfoto, igjen

Så har jeg etter seks år tatt mot til meg og meldt meg på NM i naturfoto i Villmarksliv. I 2010 ble laksefiskeren fra Formofoss "nesten" årets naturbilde, men den gang tapte jeg med 0,2 poeng.


Jeg hadde da deltatt i fire år på rad og luktet på topplasseringa flere år. I 2007 ble jeg nummer fire sammenlagt, i 2008 kom jeg på bronseplass og i 2009, da konkurransen gikk over til å bli et NM i naturfoto, så tok jeg på 2. plassen. 


Etter det har jeg brukt minst mulig tid på å sitte å tenke på hvilke bilder juryen vil like best. Nå har jeg imidlertid kastet meg med i dette, og ser ikke fram til tida med øynene langt nede i bildearkivet. Jeg liker meg best ute jeg.

1. runde i konkurransen startet imidlertid bra med to gull og tre sølv, på disse fem bildene.

Gull - 45 poeng
Gull - 45 poeng
Sølv - 38 poeng
Sølv - 37 poeng
Sølv - 35 poeng
Fotojakta har gjennom mer enn 40 år hatt deltakelse av en lang rekke kjente navn, vi som deltar i år kan vel være glad for de som holder seg unna. Om du følger med her så skal jeg fortelle hvordan det går i 2017.

fredag 3. februar 2017

Frykt ikke!

Stakkars menneske, det er ikke lett å være oss. Her sitter vi i hver vår verden og tror alle at vi har så rett. Rett i vårt syn på verden, rett i vår tro og rett i vår frykt.


Mange av oss tror kanskje at vi ikke har noe sted å vende oss for å hente virkelig fakta. Vi har blitt fortalt at forskerne er betalt, nyhetene lyver og politikerne er påvirket. Ja, så da henter vi våre fakta ut fra Facebook, fra den gruppa der de samme menneskene deler og bekrefter vår frykt. Det er virkelig stakkars oss!


Har ikke alle egentlig en plikt til å undersøke ting litt bedre selv? Bør ikke vi etter gå fakta, helst selv undersøke om dyret, flyktningen eller mørket virkelig er så farlig som vi har blitt forestilt?

- Forestilt? Ja, blitt fortalt og påvirket til å tro. Projeksjon kalles det i psykologien når vi overfører ubehagelige tanker og følelser på andre. Fotografer vet hva en projektor er, så hva er det du projiserer ut i verden? Er det fakta eller frykt? Har du tenkt på ansvaret du har for den dette går utover? Objektet du snakker om.


Du skjønner vi mennesker kommer fra naturen og bærer på disse gamle mekanismene for følelser i hjernen, de som vi deler med dyrene. Problemet er at vi også har evnen til å forestille oss, lage historier og danne frykt for ting som ikke finnes.

Akkurat dette er vi stakkars mennesker veldig gode til, der slår vi alle andre i naturen, men er vi klar over det? At det er unikt for mennesket å bruke disse veldig enkle systemene og gjøre dem svært så komplisert.


Jo mindre bjørn som finnes, jo farligere kan dyret bli i våre forestillinger. Høres det forskrudd ut? Vel, forestillinger og historier har vært bra for oss, det har hjulpet oss, men vi må være veldig klar over at vi hver dag blir utsatt for dette, for frykten som ligger der fra gammelt av.

Det er bare å trykke på knappen så kommer forestillingen og spilles av på livets lerret.


Når våre følelser rettes mot noe eller noen så forestiller vi oss altså at dette objektet har noe skummelt ved seg. En ulv kan være farlig, en flyktning kan sprenge seg i lufta eller angripe med kniv. Vi har sett det, vi har hørt det og frykten er forståelig, men i stedet for å spre disse holdningene ansvarsløst rundt oss så har vi faktisk en fordømt plikt til å undersøke om det virkelig stemmer. 

Vi må gå ut i verden å virkelig erfare om det vi hører fra andre virkelig kan være riktig, eller om det bare er eventyr i den virkelige verden. Er det livsfarlig å ligge i telt i Lierne? Er det skummelt å snakke med en psykisk syk person? Er det farlig å ha en flyktning som venn?


Frykt for fremmede gjør at vi vender oss bort, frykten for et rovdyr gjør selv landskapet dette rovdyret holder til i farlig for oss, uten at det i dag har rot i virkeligheten. Det er en av våre destruktive krefter, den kalles fremmedgjøring.

Likevel sprer mange disse forestillingene helt ansvarsløst rundt seg, og det uten å tenke på at de er forpliktet til å sjekke fakta. Vi må jo hver av oss undersøke om forestillingen virkelig stemmer. Så da sitter vi her da med disse gruppene våre på Facebook, stakkars oss!

Husk at angst gjør at vi har fokus på det som vi oppfatter som farlig, men vi må altså selv ta ansvar for å undersøke dette. Først da kan det skje en endring, og det trengs virkelig!


18. mars snakker vi blant annet om dette på Nordens største naturfotofestival. Kanskje kan du komme til Ski for å høre. 

torsdag 2. februar 2017

Ulv, ulv, ulv!!!

Den som roper ulv, ulv uten grunn risikerer som kjent å ikke bli trodd når det virkelig gjelder.


Et stort flertall av Norges befolkning ønsker at vi skal ha en bærekraftig bestand av ulv i landet vårt, men en mindre gruppe har nok en gang hausa opp stemningen. Hva ligger egentlig til grunn for kravene om å få skyte over halvparten av ulvebestanden? Hvor mye truer egentlig disse ti-talls ulvene vår verden, vår mat og våre barn?


Den virkelige folkemeningen i Norge og vår miljøpolitikk sier helt klart at ulven har rett til å leve her på lik linje med Hubro og Hare. At naturmangfoldloven skal ligge til grunn for forvaltningen, det har de aller fleste politikerne vært enige om. Et bredt flertall av politikerne har også fulgt opp og ønsket å føre en forvaltning av ulv som sikrer dens overlevelse over tid. 


Ulven hører hjemme i det norske landskapet, den er en sentral del av vår kulturhistorie og den spiller en viktig rolle i naturens økosystem. Vi skylder framtidens generasjoner å etterlate dem naturen i en så bra tilstand som mulig. All vitenskap viser at vi trenger hel natur, ikke stykkevis og delt. Naturen er ikke som en hage hvor man kan luke etter egen «smak og behag».

Ulv er ikke bare en naturlig del av landskapet vårt, den er også bra for naturen. Der spiller den en viktige rolle øverst i næringskjeden, den lever av hjortedyr, rensker ut de svakeste og holder bestander av rev nede. Ulvens rov bidrar til overlevelse for en rekke andre arter. Uten rovdyr har vi ikke intakte økosystemer, sier de fleste fagfolk. 


Vi mennesker deler naturen med andre arter, og i likhet med all annen natur har ulven også egenverdi. Ulven har verdi i seg selv, og det er uetisk om vi som mennesker skulle prøve å utrydde ulven fra norsk natur, det har vi ingen rett til.

Interessen for ulvene i f.eks Østmarka er et uttrykk for den opplevelsesverdien ulven har. Bare tanken på at ulven lever og får unger så nær hovedstaden har en verdi for mange.


Skadepotensialet i forholdet menneske – ulv det er rått parti med mennesket som suverent mektigste og farligste part. Måten vi durer frem som blinde bulldosere over sårbar natur burde skremme vettet av oss. Antall ville dyr i verden har blitt halvert siden 1974. Det stilner i skogene og jo flere arter vi utrydder jo nærmere kommer vi selv stupet. 


De virkelige farene vår verden står ovenfor i dag er overbefolkning, egoisme, naturødeleggelser, utryddelse av arter og til slutt ødeleggelse av vårt eget livsgrunnlag.

Det som forener alt liv er viktigere enn det som skiller. (Alette og Kjartan - 2017)

søndag 22. januar 2017

Hulen i Varpvika, del 2

I det forrige innlegget skrev vi om en hule som ikke var så enkel å komme seg fram til uten båt, men en godværsdag i august fikk vi skyss og kunne legge ut på nok et lite hule-eventyr i Namdalen.


Vi har gått i land på Galtneset utenfor Salsnes. Jeg kikker ut på Folla, mens Alette er mest opptatt av å kikke på de store gravhaugene som en gang lå her. Det er flere av dem, men folk har gjennom tidene kastet på steinene og gravd. Nok et godt symbol på at ingenting er hellig i jakten på rikdom.

Det er stille, virkelig stille på havet, men to gråmåker kjemper om en småsei. Tenk at folk kan synes at måker er gjerrige bråkebøtter. Sannheten er vel at det man irriterer seg over - er det som gir gjenklang i den som irriterer seg. Måker henter i hvert fall ikke milliarder ut av oppdrett og har gullkraner på badet.


Men nå skal vi bare nyte stunden og ikke tenke for mye på en rar verden. Bare være på tur og oppleve, fylle opp noe inne i oss med denne lykken av en godværsdag.

- "Ja, ho e blank no Folla, berre helgedagen. Men du ska få sjå henne ein dag når ho snakkar alvor, da er ho eit vaksemenneske.” Jeg siterer Olav Duun og smiler, det gjør Alette også. For dette sitatet er det som oftes plukkes frem her ute på kysten. I fjor fikk vi det servert ni ganger på samme tur, av den samme gamle karen -  Sitatet det hadde gjort inntrykk og satt godt, selv om korttidshukommelsen begynte å svikte!


Vi traver rolig gjennom et vilt landskap, først fra nesset og inn i Varpvika, også følger vi bekken videre oppover i fjellet. Vi møter på en varslende gjerdesmett, men ser ellers ingen mennesker på denne turen - som faktisk skal ta hele dagen.


Vi tar oss tid til å smake på bekken, virkelig smake og bli kjent med den. Nippe til den med tørre lepper og kjenne den friske og runde signaturen. Lytte til den og se på hvor vakker den er. Bare slik fylles vi opp av å være ute. Det nytter ikke å haste gjennom landskapet, man må virkelig kjenne på hva disse detaljene betyr.

Årets siste blomstrende blåknapper blir også undersøkt av et annet lite kryp på denne jord. Insektenes dorske gange om høsten er kanskje for oss slik vi er for trærne og som de er for steinene og fjellene? Det er mye å filosofere over i et slikt landskap, når man føler at man virkelig har tid til det.


Jeg tror det finnes nok av mennesker som bor der ute ved en bekk eller ved en blomstereng, som aldri har tatt seg tid til å ta noe av dette inn over seg.


Vi kommer stadig nærmere hulen der oppe i fjellsiden, den samme hulen som vi så ned på sist vi var her. Å være amatører i oppdagelser og huleforskning kan virkelig ta tid det. Noe denne dobbel-turen til Salsnes illustrer ganske godt.


Når vi endelig kommer fram kan vi slå fast at det er en ganske stor hule. Den er langt fra så dyp som Windfieldhula, som ligger på den andre siden av fjellet, men den er likevel kanskje 30-40 meter dyp og 10 meter høy under taket. 

Hulen har helt sikkert blitt benyttet som skjulested og som oppholdsrom gjennom tidene. Vi finner mange beinrester og flere rester etter bålsteder. Vi er godt fornøyd med å ha besøkt dette hullet i verden, som så langt ikke er registrert noe sted.


Mens vi ser oss rundt her inne, kommer vi igjen inn på Platon og hans hulelignelse. Den er fortsatt veldig relevant, snart 2500 år etter at den ble skrevet ned.

- Folk flest er ifølge Platon kun opptatt av de daglige gjøremål i dette livet, sier Alette. - De er slavebundet til en annenrangs virkelighet, de tenker ikke, de følger bare sine følelser. Sint, sulten, gjerrig eller søvnig. - Vanlige mennesker er, i følge Platon, ikke i stand til å oppnå mystisk kontakt med de virkelige, fundamentale prinsipper som kun er tilgjengelige i den reelle virkelighet.
 

Hva er det vi leter etter på alle disse turene våre? Er det ikke en liten flik av virkeligheten bortenfor alt det "menneskeskapte" og nye. Noe som varer og har vart. Noe som kan redde oss fra de materialistiske kreftene som hele tiden lokker oss inn dit vi egentlig ikke vil?

Når vi nærmer oss bilen går høstsola ned i havet og farger fjellene slik at det varmer rundt hjertet.


Det er virkelig gull der ute i skogen, men ikke den typen gull de fleste forbinder med ordet. Vi må bak ordene og bak tankene.