Børgefjell 2018 - 8

Så regner det i Børgefjell, det høljer ned og det blåser, og her trasker vi på sommerferiens siste dager. Er det egentlig noe å skrive om?

Her er ingen heltedåd, ingen livsfarlige stunt, her er ingen prisvinnende bilder, bare noen ubehageligheter som folk helst vill slippe unna - og noen tanker som kanskje er verdt å dele?

Vi har pakket sammen teltet ved Vierma. Gått over isbreen som er merket av på kartet, men som ikke finnes lenger. Vi er på veg mot Jetnamsvatnet og drømmer om en natt i reingjeterhytta. En natt for å tørke litt og få igjen litt krefter – før de siste etappene mot bilen og samfunnet.

Det herlige samfunnet! Det helvetes samfunnet! Verden slik vi kjenner den, en uforklarlig institusjon formet av kampen for behaget, kampen for ressursene, frykten, misunnelsen, hatet, grådigheten og kampen mot naturen. Men også kjærligheten til denne - og kjærligheten til hverandre, filosofien, kunnskapen og sannheten.

Mennesket lærer mer og mer om alle disse sidene i oss, og i omgivelsene, for hver dag vi tråkker rundt på denne vakre planeten – Denne vakre jorda, vår mor, som vi er i ferd med å voldta og ødelegge. Jo tristere det blir, jo mer lærer vi. Mest lærer vi personlig kanskje på disse lange turene i Børgefjell. Dager som denne da ei plankebu med noen vedskier er toppen av lykke - og gjør oss glad.

Vi fyrer opp i ovnen, jeg går ut for å ta noen bilder og hente litt vann. Ser på det grå og triste været, lytter på tankestrømmen i hodet: - Hva i svarte lærer vi egentlig da? Tror vi at vi er noe her vi går rundt i Fjellrevenbukser og leker overlevere i dette fjellet? Skriver kloke ord og kjører bil? Styrker egoene våre ved å legge ut fine bilder og vise bekjentskapskretsen hva vi har gjort?

Ja, slik kan man jo også tenke – ikke sant? Tenke med den svarte siden. Ja, klart man kan! Vi forstår det. Men det viser bare at man må passe på, lytte med de rette ørene. Den hvite ulvens ører, med den gode siden, Jesus, lyset, eller kall det nå hva pokker du vil!

Alt dette er i oss, gull og gjørme, lykke og smerte, Jesus og djevelen, hvit ulv og sort ulv, barndoms- lek og dødstanker. Ikke prøv å lyve for deg selv. Ingen av oss er harmonisk, eller mestere i selvkontroll og beherskelse. Vi er lik en fugl i stormen i fjellet. La det storme! Det er deilig å komme frem til hytta. Kjør på med vind! Men jeg ser faktisk at fuglen der ute klarer seg bedre enn meg. Det gjør meg både glad og urolig. Men jeg ser også at solen kommer frem snart igjen. Kanskje allerede i morgen?

- «Vi ser ting på to måter, vi driver to butikker. Begge er virkelig, begge er viktig. Men prøv å steng den butikken som selger fiskekroker, sier 1200-talls dikteren Rumi. Vi er jo fritt svømmende fisk.» Vel, fritt svømmende skal det mye til å være i dag. I dette samfunnet. Vi er jo møtepunktene med alt rundt oss. Jeg, som ser på meg selv i speilbildet i vannbøtta er alle de møtene jeg har hatt. Med dette samfunnet, med dette fjellet, med mennesker og med mitt speilbilde.

Men for Guds skyld, slik ser jeg også at jeg ikke er den vise mannen, den lykkelige, opplyste mannen. Jeg er en vandrer på veg. - Likevel er jeg heldigvis en litt bedre utgave enn for noen år siden. Jeg er møtet med mange kloke mennesker, mange fine bøker, mange vakre fjellturer, fugler og natur. Likevel må det sies: Hvilken dårlig ape, hvilken urolig sjel, for en forskrudd art vi er - spesielt meg selv!

Derfor tror jeg det er viktig å dele litt tanker, skrive noen ord, være en motkraft, moralisere og gi fra seg noe av det man bærer i seg. Ta sjansen på å være en kriger for lyset og livet – selv om man altså ikke er perfekt. Verden trenger ikke mer grådighet, hat, bitterhet og krig. Den trenger det motsatte fra oss alle, tenker jeg. Åpner døra og ser Alette smile mot meg fra ei varm hytte. Uten henne var jeg ikke den jeg er.