tirsdag 31. mars 2009

Småplukk


I dag kom resultatene fra 2. runde av NM i naturfoto, og med det kom også årets første gullbilde. Ser forøvrig ut som om juryen har forelsket seg i de mange snøuglebildene i år. Det ble delt ut fem gull og alle de gikk til bilder av denne fuglen. Hvordan skal vi tolke det? Her er det tydeligvis nye spennende arter som teller mest?



Jeg fikk også sølv for to andre snøuglebilder som ble sendt inn. Det mens det beste fossekallbildet mitt, fra tre lange dager i elva, ikke ga tellende poeng, det var skuffende! 
Det bildet likte jeg veldig godt selv, og det manglet bare ett poeng (jeg har hatt mange av de). Men jeg får legge til at juryen alltid overrasker på en eller annen måte, og at det derfor er uforutsigbart og morsomt å delta. Som vanlig gikk det dårlig med landskapsbildene. Bildet under nådde heller ikke opp i konkurransen.



Du kan forøvrig se alle resultatene her:    NM i naturfoto, runde 2

I går fikk jeg forresten beskjed om at hønsehauken vi fotograferte på søndag var ringmerket i Bjugn den 19. juni 2002. Den var da en reirunge på 730 gram. Jeg la merke til at fuglen hadde en ring og fotograferte den fra alle kanter for å prøve å få med meg hele nummeret, og det gikk bra med min Sigma 300 - 800 mm. 

Morsomt å se at hauken har forflyttet seg nordover på Fosen og etablert seg i Flatanger. Det er ikke så alt for mange gjennfunn av hønsehauk i Norge og det er bra at vi naturfotografer kan hjelpe til litt på denne måten. Lengre ned i bloggen ser du forøvrig at fuglen hadde mange brune fjær, og jeg tok den for å være mye yngre enn de sju årene den blir nå i vår.


søndag 29. mars 2009

I haukeskogen



Det er paringstid og vår i hønsehaukens skoger her i Trøndelag. Derfor hadde Ole Martin Dahle og jeg planlagt en tur ut for å se om vi kunne være litt heldige å få ei opplevelse fra hukeskjulet hans i dag. Det startet med at jeg bommet på klokka og dro en time for tidlig fra Namsos i natt. Demed hadde vi i hvertfall god tid trodde vi, men bare ti minutter etter at døra til skjulet var lukket var haukene på plass utenfor.


Kly - kly - kly - kly, hørte vi i mørket der ute i granskogen. Fuglene kunne så vidt skimtes som skygger i granskogen. Likevel oppfattet vi at de to haukene paret seg like ved bua. Lyset kom sigende og etter 15 minutter skjedde det igjen, de paret seg på ei grein like til venstre for åtet. Nå kunne vi se at det skjedde, og etter dette kom hannen flygende og satte seg der den skulle. Men det var fortsatt ingen lukkertid som gjorde at vi hadde spesielt lyst til å begynne å knipse. Håpet var jo at hunnen skulle komme og at vi skulle få fotografert paringa. Vi bestemte oss for å holde stilt.


Svartrosten sang sine vakre vårtoner i den mosegrodde og fuktige kystgranskogen. Også kom hunnen! Vi fikk noen meget spennende minutter mens den satt der og begynte å ribbe orrhanen vi hadde lagt ut. Nå kunne jo alt skje, men dessverre bestemte fuglene seg for å avslutte når hannen knakk en kvist som den sikkert skulle bruke til reirbygging. Dermed ble det stille i mange timer, med et par ekorn og noen småfugler som eneste underholdning.


Like før klokka 13.00, etter en hel arbeidsdag i skjulet, skjedde det heldigvis noe igjen. Hønsehauk-hannen hadde tydeligvis blitt sulten og kom på besøk. Dermed fikk vi ei økt på godt over en time med fuglen, og bildene du ser her (og mange flere) ble resultatet. Jeg kan dermed trygt si at det ble en fin naturfotodag, slik det alltid er når jeg besøker Ole Martin. Drømmen om foto av paringa er grei å ha med seg til senere, og vi fikk jo tross alt oppleve det! Det er virkelig vår i haukeskogen.


søndag 22. mars 2009

Bevegelse

Det er rart med bevegelse i et bilder, det gir ofte en stoppeffekt, det får folk til å måpe, glade fotoamatører til å spørre om lukkertid og de viderkommende til å gjespe og snakke om repitisjonsøvelser. Men det er altså stort sett veldig effektfult, utrolig enkelt og til tider helt meningsløst og dumt.


Bildet over er vel selve klassikeren 1/10 sekund og en tilt (bevegelse opp/ned) i en skog med rake, egnede trær. Det er en fordel med stativ, men bildet kan også tas på frihånd dersom du prøver noen ganger. Problemet består i å få til den rene bevegelsen, samtidig kan jo en mer svingende bevegelse også gi spennende effekter. Oftest blir disse bildene best når lyset er spennende og levende i skogen. Gå gjerne ut og prøv de første minuttene etter at sola har forsvunnet under horisonten. Motivet er altså velbrukt, men det hender fortsatt at jeg ser spesielt vellykkede eksempler som får meg til å stoppe.



Hvitveisene over er også en klassiker, tatt ut av læreboka som de fleste fotografer har lest. Det dreier seg om å bruke en lukkertid på mellom 1/10 sekund og et 1/50 sekund samtidig som du zoomer raskt inn eller ut. (Bildet over er tatt på 1/40 sekund med blender 29 på høylys dag.) Det gir en sugende effekt, men etter min mening er det sjelden jeg ser spesielt vellykkede eksponeringer tatt på denne måten, mange bruker likevel effekten til å illustrere fart og uro. 



Så til den mest brukte av alle, lang lukkertid på rennende vann. Trikset er et stativ og lukkertider fra 1/30 sekund og ned mot flere sekunder (et gråfilter kan være nyttig for å oppnå en slik lukkertid). På bildet over er det 13 sekunder åpning , samtidig som jeg selv har trampet rundt i overkant av bekken for å forsøke å gi klisjeen en ny dimensjon. Selv har jeg sansen for virkelig lange lukkertider på vannet, noe som gir et silkeslør, mens andre bare liker en liten anntydning til bevegelse. Dette er uansett noe som alle naturfotografer har med seg i bakhodet, for det å gi vannet liv er som oftest noe som fungerer.



Også er det de gangene at du leter etter motivet, famler etter å beskrive stemningen du har i deg. Da kan det også være nyttig å ty til lange lukkertider og bevegelse. Kanskje kan du på den måten male deg frem til noe som du blir fornøyd med, det spiller ingen rolle om du leter etter å vise frem ei vakker sommernatt eller en uhyggelig, øde plass. Det kan være verd forsøket, selv om jeg skal innrømme at jeg har mye kvasikunst liggende i arkivet, og ofte ser slike bilder som jeg vil putte i samme kategori. Det fungerer imidlertid likevel bra i en serie med bilder som skal vises eller i ei bok med mye foto, der det trengs variasjoner.



torsdag 19. mars 2009

Skjærer i kamp

Da vi skulle spise middag her om dagen ble det et forferdelig bråk utenfor kjøkkenvinduet, og da jeg kikket ut oppdaget jeg to skjærer i en skikkelig slåsskamp på snøen utenfor. Rundt de to bråkebøttene satt mobben på ti-tolv skjærer og heiet på.



De to fuglene ble raskt liggende på bakken i et jerngrep der de nesten ikke rørte seg, og samboeren min syntes det så dramatisk ut. Hun ville gjerne åpne vinduet for å få en slutt på kampen, men jeg protesterte og sprang etter kameraet. Det ligger alltid klart til å brukes på en sentral plass i huset. Jeg mener det er feil å gripe inn i slike naturlige strider, vi bør heller være tilskuere til det som foregår. Oppgjøret i skjæreflokken kommer før eller siden uansett. Det er tid for splitt og hersk der nå, det går mot en spesiell tid ute i naturen.



Da jeg kom tilbake etter noen sekunder så var mobbegjengen kommet seg opp i et tre på tomta vår og satt der å skvaldret. De to skjærene var imidlertid fortsatt i full kamp, men det var tydelig at de to fuglene nå hadde observert at de hadde tilskuerer i vinduet. Skjæra er langt mer sky enn man skulle tror, og er alltid rask til å forsvinne når jeg peker linsa mot den. Denne gangen var de likevel så opptatt med kampen at jeg fikk dratt av en god del bilder på tre meters hold.



Det er morsomt å kunne ta slike unike naturbilder fra middagsbordet. Kanskje kan et av de bedre bildene også brukes i en konkurranse. Det hadde jo vært litt spesielt å vunnet gull på et bilde fra kjøkkenvinduet! 

Det så forøvrig ikke ut som om det ble noe avgjort under denne striden, begge fuglene så like stolte ut etter kampen, selv om en av de hadde mistet en god del fjær.

Nå ser både jeg og skjæra i nabolaget frem til grønne plener og vår. Før den tid er nok dette oppgjøret avgjort uten at vi får være tilskuere til det, men det var spennende å få et lite innblikk i det som skjer rundt veggene våre.


mandag 16. mars 2009

Kvikkleire

Det har vært noen travle dager etter at det gikk et stort kvikkleireras i Namsos på fredag den 13. Utrolig nok gikk det ikke liv i dette raset selv om det dro med seg en rekke hus, hytter og sju mennesker. Jeg var raskt på stedet som video-journalist i NRK Trøndelag, og har jobbet med mange sterke historier. Et av møtene som gjorde inntrykk kan du se på denne linken fra Lørdagsrevyen:

http://www1.nrk.no/nett-tv/indeks/163801

Kvikkleire er noe jeg har hørt om siden jeg var barn. Både foreldre og besteforeldre var opptatt av natur og naturens krefter så historiene om de dramatiske rasene ble fortalt mange ganger. Det var raset på Selnes i 1965, det var de to store rasene i Overhalla i 1959 og ikke minst Verdalsraset fra 1893 det ble snakket mest om. Vi bor farlig her i Midt-Norge, og kunnskapen om det vi har i jorda under oss er grei å ha med seg når man står i et rasområde, og skal fortelle hva som skjer.

Selv har jeg de siste årene stått slik ved raskanten flere ganger og formiddlet kunskap om kvikkleire. Det har plutselig vært flere dramatiske hendelser her i området. Bildet under er fra det enorme raset i Overhalla den 16. mai 2007. Der gled 1 million kubikk leire ut i elva Reina, og til alt hell ble ingen skadd.


Kvikkleire er gammel sjøbunn som har blitt vasket ut ved landhevningen etter siste istid. Ferskvann har skylt ut saltet som var avsatt i leira, og dermed har det gjort grunnen ustabil. Det dreier seg om suppe i enkelte områder. Rasene kan dermed gå ved belastninger på jorda i disse områdene. Men blir leira liggende slik at regn og flom får tært lenge nok på jorda så kan det også slippe av seg selv. Bildet under er fra et annet kvikkleireras i 2007, her ble riksvegen mellom Namsos og Overhalla fylt av jordmassene. Til alt hell var ingen på vegen, og man kan trygt si vi har hatt flaks de siste årene.


Jeg spør meg om vi er i en periode nå, der denne leira avsatt for tusenvis av år siden har kommet til bristepunktet? Har klima og klimaendringer noe å si? Eller er det økt aktivitet i områdene som slår ut? Trolig er det en kombinasjon som gjør at vi har flere ras i det siste. Det er i hvert fall flere slike hendelser her i distriktet nå, enn mens jeg var liten gutt og hørte historiene om kvikkleire.

Se hele dokumentaren vi laget om raset i Namsos her. Den inneholder mye fakta om kvikkleire: http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/485211

Denne gangen ble det mer fakta enn bilder i bloggen min, men denne leiretypen tilhører også naturen vår. Den finnes bare i Norge, Sverige og Canada så jeg håper noen finner informasjonen nyttig og spennende.

torsdag 12. mars 2009

Bjørnefykt


Snart er vi i gang på nytt, avisene vil trykke ut sine krigsbokstaver og spre angst utover distriktet der jeg bor. Jeg møter dessverre en rekke mennesker som har sluttet å bruke naturen i frykt for å møte bjørnen, i frykt for å bli drept. Det er gamle bærplukkere, barnefamilier og folk som har brukt skogen til en daglig trimtur før. Nå vil de ikke ut i naturen mer.


Når man ser på noen av overskriftene, og mengden stoff om dette, så er det kanskje ikke så rart at noen får angsten i seg. Men i mine foredrag bruker jeg alltid litt tid på å snakke om bjørn og bjørnefykt. Jeg prøver å fortelle hvor irrasjonell denne angsten egentlig er, og jeg bruker tid på å forklare litt om bjørnens adferd.


Til de naturfotografer som lurer på hvorfor jeg er en av de som har reist med saueflokken på bjørnefotografering til Finland så er forklaringen altså enkel: Jeg synes dette er noe som er viktig å fortelle til folkene som bor rundt meg. Når jeg skal fortelle trenger jeg selvfølgelig gode bilder av dyret, bilder som kan være spennende for den vanlige namdaling, selv om naturfotografene har sett de før. Jeg prøver også å ta bilder som kan brukes til de forskjellige delene av mine fremvisninger, bilder som kan gi tvetydige inntrykk av vårt største rovdyr.


Er bjørnen på bildet over en angripende skygge i natta eller et dyr på flukt fra den skremmende lukta av mennesket? Rundt meg er det ingen tvil om hvordan de fleste vil tenke, men det handler altså om å spre kunnskap. Det handler også om å fortelle at bjørn kan være farlig, men at det meste i livet er slik.


På et foredrag i går brukte jeg dørstokken som et symbol på det som kan bli skjebnen for meg. Trolig tar dørstokker livet av langt flere mennesker på jorden bare i dag enn hva bjørner gjør på et helt år. Det gjelder bare å se sammenhengen og prøve å tenke fornuftig midt opp i alle disse innleggene om bjørneangrep og bjørnedrap. For det er tross alt langt farligere ting i samfunnet rundt oss som aldri får denne oppmerksomheten. Hvorfor?


Elgen har som et eksempel drept og lemlestet en rekke personer i trafiken de siste årene uten at det har skapt noen stor debatt om størrelsen på elgstammen. Det er klart at helt andre ting spiller inn når vi snakker om rovdyr, her er det både snakk om noe iboende frykt og mye politikk.


Jeg bruker alltid å si at rovdyrkonflikten er dårlig håndtert her i landet, jeg synes synd på sauebøndene som virkelig har følt dette på kroppen. Det har vært seigpining og det har vært få klare beskjeder fra myndighetene. Men nå kan i hvert fall de som har stått på sidelinja og hørt på skremselsrop og svartmaling få klar beskjed; naturen er trolig det trygeste stedet du kan oppholde deg!

tirsdag 10. mars 2009

Travle tider

I går var det mandag, og det betyr fast bok-kveld for Steinar Johansen og meg. Vi er i ferd med å bygge opp grunnstammen i boka om de to nye nasjonalparkene i Nord-Trøndelag. Går du med bokplaner kan du jo lese litt om hvordan vi jobber.

Vi har samlet bilder fra områdene Blåfjella/Skjækerfjella og Hartkjølen i Lierne siden 2002. Den gang drømte vi om et bokprosjekt en gang i fremtiden. Vi hadde forsatt film i kameraet og noen få av de bildene blir trolig med i boka, men mye har forandret seg siden tiden med dias. 

Uansett er det viktig å tenke langt frem når man starter jobben med ei bok. Det er innsamlinga av bilder som tar tid. Når finnansieringa var på plass for ett år siden begynte vi jobben med utvelgelse av bilder som skal trykkes, og det driver vi fortsatt med. Vi ønsker at bildene skal bære boka, og at teksten skal følge de gode bildene. Hadde vi gjort det i motsatt rekkefølge kunne vi risikert at vi hadde en mengde, ubrukte og meget gode bilder. Samtidig kunne vi også stått i den situasjon at vi manglet illustrasjoner til noe av teksten. Men slik jobber man ikke med ei fotobok etter vår mening. 


Over ser du Steinars vakre bilde av Lurusneisa og Fossdalsfjellet som allerede er plassert som det første bildet i boka. Her ligger også kapitlet om eventyret som vi fortsatt diskuterer utformingen på. Utkastet til teksten er som følger: 

"Duften av nytrekt kaffe fra svartkjelen, blanda med den rå lukta av fjellmyr killer i nesen. Det svake suset av vinden, klukkinga fra bekken og rypas kakling i kjerret opp i lia danner at lydteppe helt forskjellig fra det du er vant med. Du vet det kanskje ikke selv, men du er faktisk i eventyrlandet nå. Det blir kanskje ikke tid til så alt for mange slike turer, men de du tar setter seg i sjela. For her inne finner du ro og inntrykk så sterke at de vil være med deg gjennom hele den lange vinteren. Det er denne lukta, disse fjella og de helt utypiske dagene du vil ta med deg inn i drømmen, inn i alderdommen og ha som minner de dagene du trenger det. En reise inn hit er en investering for livet, påfyll som blir liggende i tanken, uansett om det er fiske, jakt, bærplukking eller bare turen som dro deg hit. Det er eventyret for de fleste av oss."

Bildet av fjellreven under skal også med, selv om jeg skuffet kunne konstatere at det ikke holdt til sølv i Villmarksliv denne gangen. Men juryen der har sin smak, og vi har vår egen. Slik er det heldigvis!


Når jeg  skriver om travle dager handler det ikke bare om bok-kveld på mandager, men jobb i NRK, familie og hus, salg av bilder, utvelgelse til fotokonkurranser, skriving på kveldstid, fotografering så fort forholdene er bra og i morgen er det jammen foredrag for Nord-Trøndelag Turlag i Grong. Ser frem til å komme meg ut for å fortelle om naturen! 

Også kan jeg slå fast at dagene langt fra er kjedelige.

lørdag 7. mars 2009

Nær naturen

Hva kan en liten fuglekasse gi deg?


Å henge opp en fuglekasse er mer enn det å snekre den sammen og sette den opp i et passende tre. Det er faktisk mye mer enn å følge med på redebygging og fugleadferd, mer enn lærdom om fuglearten. En fuglekasse kan virkelig få deg til å tenke. Ja, en fuglekasse kan gi deg visdom om selve livet, og gi deg verdier du har godt av å bære med deg. Hvorfor? Jo, jeg skal forsøke å forklare.


Vi naturfotografer bærer stort sett alle med oss en viktig lærdom. Den er bragt med opp og gjennom historien av naturfolk, og da snakker jeg om mennesker som er glad i naturen. Jon Østeng Hov og Mikkjel Fønhus har vært noen av mine budbringere. Fønhus skrev om trollelgen, hauken og gaupa. Han skrev om villmarka, rovdyrene og menneskets trang til å gå løs på dette. Vår griskhet og iver etter å legge ned vårt bytte, på siste side i boka førte det alltid til slutten for det grådige mennesket.  Hov har vist at vi fortsetter, tar for oss av villmarka, spiser oss inn og stjeler bit for bit av de siste skogdalene. Det vil ingen ende ta, og de to bærer advarslene med seg fra de virkelige naturfolkene. De som levde av og var avhengig av naturen. 

Akkurat som om vi ikke er avhengig av naturen i dag!


For problemet er at vi har fjernet oss mer og mer fra de små miraklene der ute i skogen. At vi har glemt at hvert innpust er en del av det store systemet, og at hver utpust er det samme. Vi gir og vi tar, vi låner. Men vi har for liten tid til å undre oss over det vidundret vi lever midt inne i. Vi er en bitteliten del av noe stort, som faktisk kan ødelegges dersom vi glemmer det. Og jeg er redd for at det er i ferd med å skje. 

- Tror du på klimakrisen? Det spurte en meget oppegående journalist meg i går. Jeg hadde litt vanskelig for å svare der og da, ble litt stum. Men svaret er ja, se bare på Europa fra lufta, se forandringene på Asias skoger de siste årene. Det er klart det gjør noe med systemet vi lever i, og budbringerne har fortalt oss det siden tidenes morgen. Kloke indianere poengterte gang etter gang at alle brikker er viktige, at vi skal ha respekt for hver eneste liten del av systemet. Rart at folk fortsatt ikke forstår, er det ikke?


Kanskje må det ei fuglekasse til, ei slik kasse knytter deg på en enkel måte nærmere til naturen. Den er en liten lærebok i det vi er en del av. Den viser livet som oppstår, flyr avgårde og kanskje kommer tilbake. Kassen snakker til deg om årstider, viktigheten av insekter og etter noen år blir selv kassen til mose, faller ned og blir en del av det store systemet - Som oss. Ja, du ser det dersom du tar deg tid til å undre deg og tenke. Alt er så forgjengelig, man blir klar over hvor små vi egentlig er i denne naturen. Da kan man også fundere litt på hva det er som er viktig å få med seg når man lever. Hva er verdiene som betyr noe?


He ei god helg!
Hilsen Kjartan

torsdag 5. mars 2009

Satt i bås


Det er rart hvordan vi naturfotografer lett setter hverandre i bås. Jeg er sikkert den kjedelige namdalingen som tar nærbilder av  fugler og dyr, mannen som aldri eksperimenterer. Snart 30 år som naturfotograf, men ingen utvikling. Bare skarpere, nærmere og raskere. Jeg er helt sikkert en av de som blir kritisert - av de som har kommet så mye lenger. De som får spalteplass for å fortelle oss andre hvor kjedelige og tradisjonelle vi er, saueflokken.


For egen del handler det om et valg. Jeg vil gjerne profileres som en gammel traver, en sviske. Jeg får opperksomhet av det, jeg selger bilder og jeg har det morsomt. I tillegg eksperimenterer jeg mye med fotograferinga. Jeg skal innrømme at det meste blir til internt bruk, men av og til finner jeg bilder som kan brukes i et foredrag eller i ei bok. Hva vet vel de som kritiserer om hva jeg har prøvd og hvor jeg vil med min fotografering. Jeg begynner egentlig å bli ganske lei av å slå opp i Naturfotografen for å lese det samme "vrælet". 

Hvor blir det egentlig av naturvernet, undringen, formidlinga av verdiene og gleden. Det blir jo veldig mye intern krangel og tull om hvem som er best og kan mest. Hvilken vei som er den "riktige".





Ha en god kveld!

onsdag 4. mars 2009

Elgfoto

Jeg bor midt i naturfotografenes paradis! Her i Namdalen er det utrolig mye å gjøre både vinter og sommer når du er naturfotograf. Akkurat nå er det snøen som dominerer naturen. I nabokommunen min, Overhalla, finnes det en foringsplass for elg og rådyr som vikelig er verd å besøke på denne tida av året. Her er noen bilder fra en tur jeg har gjort til stedet.



Dersom du kan tenke deg å besøke foringsplassen så finner du mer informasjon på denne siden:  http://www.moose-photo.no/

Jeg trives best med en 70-200 mm på stedet, men større teler kan gi fine porteretter, detaljer og utrykk, mens en vidvinkel kan gi dyr i miljøet.


Opplegget er enkelt, du blir kjørt med traktor til et skjul som er satt opp i en åkerkant. Her går du inn, mens friske gullerøtter legges ut i forkant. De første elgene er oftest på plass før traktoren har fjernet seg så her er det bare å begynne å ta bilder. Synes du det høres enkelt ut? Vel, det er ikke lett å ta de virkelig spennende bildene, men det finnes muligheter på stedet. Når man har reist helt til Cananda på foto-tur så er det også godt å vise frem at det finnes mange muligheter her like i nærheten.

mandag 2. mars 2009

Endelig hjemme

Da var jeg hjemme igjen, og i dag er jeg tilbake på jobben i NRK Trøndelag. Har brukt reisa hjem fra Canada, og litt av gårdagen, til å danne meg en oversikt over det bildematerialet som ligger på diskene etter en ukes jobbing med snøugla. Har i tillegg kjørt backup, til flere eksterne disker, noe som selvfølgelig er viktig etter en slik tur.

Det er ingen tvil om at dette var en vellykket tur, det vises når jeg kikker gjennom det som ligger av bilder etter uka over Atlanteren. Skulle du som leser dette ha noen spørsmål om opplegget, eller drømmer om å fotgrafere denne ugla selv, så er det bare å ta kontakt med meg. I kveld er det tilbake til bokprosjektet, og snart er det nye, lokale naturfotoprosjekter som venter. Følg med!

(Trykk på bildene dersom du ønsker å se en litt større versjon.)