Fototur

Det starter egentlig med et stekt press på blæra, som igjen fører til at jeg snart står i fjæra. Ja, det høres sikkert rart ut, men jeg skal prøve å forklare.

Det er fredag, og en av disse nydelige vårhelgene ligger der ubrukt foran meg. På vei hjem fra jobben blir det stopp ved Sjøåsen, naturen kaller. Jeg går ut av bilen, bak noen busker og ned mot strandkanten. Når trykket letter står jeg der plutselig og er tilbake i barndommen, det er sterke følelser som trenger seg frem gjennom tanker om arbeid og hverdagsmas. Hva er det som har skjedd med meg på noen sekunder? Jeg må sette meg ned for å kjenne på det, være her litt i dette øyeblikket. 

Det første jeg legger merke til er en svart edderkopp som klatrer bortover noen solvarme steiner. Jeg husker de raske småkrypene fra utallige turer i disse fjæreområdene da jeg var liten, den gang da jeg hadde tid til å se meg rundt, tid til å legge merke til detaljene. Edderkoppen er bare en bitteliten del av den naturen som nå har sendt meg tilbake til en annen tid og en annen sinnstilstand? 

20 meter unna meg varsler to rødstilk om at jeg oppholder meg på deres område. ”Gipp-gipp-gipp-gipp”, skvaldrer de uavbrutt i kor, mens fiskemåkene legger et kjent lydteppe på i bakgrunnen. Nå legger jeg merke til lukta av gress, sjø og tang, jeg kjenner den varme brisen mot huden, jeg ser bølgene på fjorden som forplanter seg i det vårfriske strandgresset og jeg forstår. Det er noe her som jeg har savnet, det er noe her som jeg trenger og det er noe her som gir meg fred. Slik bestemmer jeg meg for å dra på fototur denne helga. Naturen kaller igjen, men denne gang på en helt annen måte. 

De neste dagene fotograferer jeg orrhøna blant gåseungene i seljetreet, jeg får med meg rød jonsokblomst som strekker seg mot kveldssola og jeg hører blåstrupens sang i vierkrattet langt mot øst. En tur fra kyst til fjell i Trøndelag på denne tida av året er litt av en opplevelse. Dette distriktet byr på så mye.

Sent søndags kveld fylles vårhimmelen av mørke, varme farger, mens jeg småhutrende pakker ned fotoutstyret. Orrfuglen driver fortsatt kveldsspillet sitt borte i lia – ”tsjoooo, tsjoooo”, sier han, før det buldrer videre. Den vakre småfuglen, som jeg akkurat har tatt bilder av, stemmer i med sine sølvklokker. Vårfesten fortsetter, men det er på tide å avslutte for denne gang. Med snøflekkene rundt meg blir jeg i noen minutter sittende å tenke på artsrikdommen og de store kontrastene i naturen vår. Jeg føler en sterk glede av å oppleve det vi bor midt inne i. 

Med ett er jeg plutselig tilbake der det startet denne helga, jeg er tilbake i barndom og oppvekst. – Og jeg tenker: Er det ikke trist at så mange i dag går glipp av dette. 

- Om du hadde noen som tok deg med inn i naturen, uansett om du er født her inne mot svenskegrensa eller ut mot storhavet, så har du med deg noe spesielt. En rikdom om du er blakk og en glede når dagene er tunge. Barn og unge i dag fortjener disse opplevelsene og denne roen like mye som oss. Ta dem med ut, bort fra datamaskiner, spill og TV. La de gjerne si at de kjeder seg noen minutter, det er slett ikke farlig. La de kjenne, høre, utforske, oppleve og føle. Hvor skal de ellers finne en slik ro og en slik fryd som jeg har hatt denne vårhelga?

Teksten er henta fra boka "På eventyr i trøndersk natur". Den kan fortsatt bestilles hos: Lierne nasjonalparksenter.

Hengekøye

Jeg har fått spørsmål fra flere om erfaringer med hengekøya mi, og tar meg derfor tid til å skrive noen ord om hvordan jeg opplever å henge mellom trærne.

Køya er enkel å sette opp, men jeg skal innrømme at jeg var litt skeptisk første gang jeg gjorde meg klar for ei natt i dette. Var redd det skulle være både ustødig og ubehagelig, men jeg skal underskrive på at den frykten var ubegrunnet. Det var virkelig overraskende bra! Virker solid på alle måter, fra de tre meter lange tauene til stoffet.

For en kontakt med naturen dette ga meg! Bildet over er tatt fra hengekøya en morgen i mai. Dette er virkelig en annerledes måte å sove ute på. Største fordel; den veier nesten ingenting og tar liten plass. Ulempen jeg har oppdaget er at det kan bli kaldt å ligge i den uten underlag, tidlig på våren. En fjellduk eller et isolerende underlag hjelper, men det måtte jeg dessverre erfare på en tur med mange minusgrader.

Køya som jeg har kjøpt meg er av merket Hennessy hammock. Prisen ligger på ca 1500 kroner. Den er laget slik at jeg ligger litt på tvers, og da ligger jeg ganske flatt og ikke i en bue som i vanlige hengekøyer. Den kommer med myggnetting (skikkelige saker) og vanntett tak. Taket kan ligge helt ned til køya, settes høyere opp eller tas helt vekk. Myggnettingen kan åpnes langs hele sideretningen med glidelåsen og da får du også en hengestol som er deilig å dingle i på dagene.

Lavskrike fotografert fra hengekøya en deilig vårdag. Slik skal jeg sove et uendelig antall netter de kommende årene. Anbefales!!!

Bjørn i Namsos

I pinsa har en bjørn skapt stor oppstandelse i Vemundvik, utenfor Namsos. Tre hundre meter unna skolen i grenda, kom bjørnen gjentatte ganger tilbake til et egkadaver. Jeg stakk selvfølgelig en tur ut, hadde flaks og fikk tatt noen bilder.

Statens naturoppsyn flyttet til slutt kadavret og de har holdt vakt på stedet, samtidig som skolen har tatt sine forholdsregler. Nå er det imidlertid klart at bjørnen har flyttet seg flere mil unna stedet. I natt fotograferte jeg dyret på Broum på Otterøya.

Det finnes ingen tvil om at det er det samme dyret. Bilder fra Otterøya i natt satt ved siden av bilder tatt i Vemundvik, viser at bjørnen har de samme tegningene i ansiktet. Det er bare lyset og vinkelen som er litt forskjellig. Legg merke til det sorte under venstre øye, ørene og den mørke flekken i panna. (Bildet til venstre er tatt på Otterøya i natt - Det til høyre i Vemundvik i pinsa).

Dermed kan elever og ansatte ved skole og barnehage i Vemundvik føle seg helt trygge. Det tror jeg egentlig de kunne ha gjort hele tiden. Det er en ganske liten kar som nå har skapt stor oppstandelse i Namsos.

Det er nemlig en svært ung hannbjørn som er på streif i området. Jeg mener det er snakk om et to år gammelt dyr, som er godt under de 100 kiloene det først ble anslått til å være. Har satt sammen et bilde tatt av bjørnen og fotografen fra nøyaktig samme sted, med samme objektiv. Det bildet viser størrelsen på bamsen ganske godt, og at det er langt unna noen bjørnerugg som besøker Namsos.

På Otterøya er mange nervøs for at bjørnen skal prøve seg på den store hjortebestanden som finnes. I natt fulgte jeg bjørnen i godt over en time. Den gikk på de samme jordene som hjortene, men viste ingen interesse for dyrene. Hjorten var oppmerksom på rovdyret, som bare gikk noen hundre meter unna, men fulgte bare med på bevegelsene og holdt seg på samme jorde. Bjørnen spiste gress og planter, og den så ut til å ha forkjærlighet for gammel hestehov.

Fra eldre tider er det kjent at Otterøya og noen av de øvrige øyene i Namsenfjorden hadde besøk av bjørn, men det er nok minst 100 år siden det sist ble observert bjørn akkurat her.

Hvorfor?

Hvorfor fotograferer jeg bare nordisk natur? Jeg har fått det spørsmålet mange ganger, men jeg har egentlig ikke noe annet svar enn at det ligger mitt hjerte nærmest. Også kan jeg jo fortelle deg historia om den gangen jeg dro på delfin-safari i Tyrkia.

Det var ment som et avbrekk i en lang sydentur, var lei av å ligge på stranda, så jeg tok med meg en D3s, en D300, noen objektiver og reiste på safari. Brosjyren viste bilder av hoppende delfiner, skilpadder og strender.

Jeg ble litt skeptisk da jeg så at båten var rigget som en sjørøverskute. Hmmm... flere grunner til å klø seg på haka: Vannflaskene ble beslaglagt, medbragt drikke var ulovlig. Jeg måtte kjøpe vann til 48 kroner flaska. En fotograf spratt rundt med plastikksverd og en D70 - og putta på meg både sjørøverhatt og skjegg, mens jeg prøvde å glise og drikke vann - til samme pris som vin fra polet i Namsos. Her var det flere grunner til å lure på hva som egentlig skjedde, men vi ble lovt delfiner.

De første timene stirret alle utover det blå, vakre havet. Disko- og teknomusikk dundret fra høytaleranlegget, mens vi ble tilbudt is, øl, vin, mat, cder og filmer - og lovt at det snart ble delfiner, bare vent til vi kom frem til delfinøya! 

Det begynte å bli kjedelig. Jeg har tålmodighet i ganske store mengder, men noen timer med dette rålet var egentlig mer enn nok. Bildene forteller vel litt om hvordan danske, svenske og norske familier hadde det på delfin-safarien i Tyrkia.

Gjesp! Gjesp! Og ekstra gjesp!

Men endelig var vi fremme ved delfinøya. På bildet under ser dere den fantastiske destinasjonen. Øya var den første vi så på denne lange turen, og den så mer ut som et skjær som noen hadde sprengt i stykker under krigen. Rundt om lå det 100-vis av turisthoteller. Du snakker om å selge gråstein! 

Og selvfølgelig; ikke en delfin var å se! Trolig var det årevis siden noen hadde sett noe slikt her nede, så mannskapet startet en skumkanon og prøvde å lage party. Yhi-aaa! For en laaaang tilbaketur det ble.

Dette selger altså tyrkerne, år etter år, dag etter dag til de tilreisende. Jeg må si en ørnesafari i Flatanger er verd 10.000 ganger mer, en kikk på kortnebbgås på Beistad eller gransanger ved hytta er ei kjempeopplevelse, med sus av villmark i forhold.

Klart det hadde vært kjekt å reist rundt i regnskogen, Afrika, Asia og Antarktis... Men lær deg å elske de nære ting! Vi har det utrolig flott her på berget.

Fridag!

Denne uka ga et ekstra rødt tall på kalenderen oss mulighet til å gjøre akkurat det man har mest lyst til. Noen vasket nok hus, andre ryddet i hagen. Jeg dro til skogs og brukte 24 timer sammen med fotoutstyret og våren. 

Jeg vet ikke hva andre kjenner, men det gjør i hvertfall noe med meg når jeg får tusle rundt å se på livet som vender tilbake til skog og li. Det gir ikke bare bilder på den digitale brikka, det gir også inntrykk som blir til kreative tanker og tekster. Det gir rett å slett påfyll, når jeg kan sitte slik noen timer i Stordalen naturreservat.

En gransanger kom på nærbesøk da jeg imiterte "tjiff-tjaffinga" som hannen sprer utover vårskogen. Gransangeren er virkelig en av signaturartene her i Namdalen, den er nesten over alt der jeg tar meg tid til å lytte, så også i Stordalen.

Dette reservatet er nok grønnere og vakrer i juli og august, men det har sin sjarm nå også. Det er virkelig preget av våren.

Natta brukte jeg på tiureliken, det blir garantert den siste i år. Det går virkelig mot slutten, men gamlefar holder ut, og han kom seint ned for å sjekke om det var noen damer som fortsatt var med på festen.

Og midt på svarteste natt kom det jaggu meg besøk. Ei enslig røy hadde ennå ikke fått med seg de sårt tiltrengte dråpene som må til for at eggene skal bli befrukta. Den virka usikker, ikke på meg, det så mer ut som om den frykta den store tiuren.

Røya pilte frem og tilbake som en liten skygge i lyngen. Til slutt la den seg ned bare to meter fra teltet,  og det tok bare sekunder før gamlingen nærmest overfalt henne. Mørkt var det, men 6400 iso og lang lukkertid gjorde at jeg fikk dokumentert det som skjedde.

På tiuren kan det se ut som om det er bra at det går mot slutten nå. Fuglen ser sliten ut, stjerten henger ned det meste av tida, og hodet preges av sår etter kamper mot rivaler. 

Kom mai du ....

Helga har gått med til friluftslivet og foto. På fredag labbet Bjørn Oddvar og jeg ut i skogen på jakt etter en tiurleik. Vel, det ble litt trasking for jeg bommet på målet. Etter ei time med tungsekk fant vi endelig stedet, svett og våt. For det var en strek i regninga at det snødde tungt.

Vi krøp i teltene like før klokka 20.00, og det var jaggu på tide. Ei knapp time senere susa storfuglen inn rett over oss. Den kneppet en halvtimes tid i det ufyselige været, og skjønte kanskje ikke helt hva som foregikk. Mai?

Men en trist og grå kveld - gir gjerne en vakker morgen, slik var det også denne gangen. Tiuren var på plass og i gang allerede klokka 02.30, og klokka 04.30 kom morgenlyset gjennom trærne.

Problemet var at min gode venn, Bjørn Oddvar, hadde falt i dyp søvn. Han snorket som gammelsaga på Spillum. Det gjorde selvfølgelig tiuren skeptisk. Jeg prøvde å vekke han med fuglelyder og kameraknips, men han bare fortsatte; zzzzzzz. Tiuren forlot arenaen og trakk seg nedover skråninga. Litt av ei natt!

Vel, sånn så det ut på tiurleiken den 4. mai 2013. Likevel, rødstrupe, svarttrost og orrfuglen laget vårkor. Det var en flott morgen å ha med seg ute i skogen. Du angrer aldri på en tur!

Bjørn Oddvar pakket sammen og dro hjem. Han hadde hatt en drøm med sterke bilder, som jeg tolket dit at han kanskje burde dra fra fuglene og inn til familie. For min del gikk dagen med til små og store naturopplevelser i skogen. Det er ei herlig tid å være ute.

Så var det på han igjen på kvelden, denne gang uten snø på leiken. Den smelta fort i løpet av dagen, det er fordelen med maisnøen. 

Søndagsnatta ble regnfylt og fin, uten de store bilden - Slik er det jo ofte. Uansett er det godt å være ute å oppleve våren. Det burde vi alle!