Verdens største

Svartbaken er verdens største måke, den kan ha et vingespenn på utrolige 170 centimeter. Dette er en av kysten og havets aller tøffeste skapninger, og den er et undervurdert fotomotiv.


Vi snakker om en art med en adferd som virkelig er verd å bruke litt tid på når du er på sjøen. Svartbaken spiser det meste, og den svelger det gjerne helt. En fisk på et kilo, en krabbe eller en fugleunge går rett ned. I kamp med andre måker er den helt overlegen når den setter inn kreftene.


Lydrepertoaret er det også verd å legge merke til. Fuglene har en hel rekke med lyder som kommer i de forskjellige situasjonene. Etter mat er det de reneste skrikekonsertene blant svartbakene som ofte samles i små grupper. En gammel fisker i Flatanger påsto også at fuglen ba om; "heimbaka kak" når den lå ved båten og venta på en godbit. Og slik kan det faktisk høres ut om du tar deg tid til å lytte.


Noen av mine bedre bilder i år, tok jeg av en svartbak på Sklinna i august. Fuglen hadde fått tak i en voksen lundefugl og ristet denne kraftig mens vi nærmet oss i gummibåt. Hele den historien kan jeg jo fortelle om i et blogginnlegg senere en gang. Her er en smakebit fra situasjonen.


Hold et ekstra øye med verdens største måke neste gang du er i Flatanger eller ute ved kysten. Du vet aldri hva denne karen finner på.

Drømmen om storlaks

Sammen med Steinar Johansen og Bjørn Oddvar Landsem jobber jeg kontinuerlig med å få på plass bilder til ei ny bok om Namsenvassdraget. Bildene i dette innlegget kommer fra en nydelig augustdag i Tømmeråsfossen i Grong. Dette er virkelig stedet for den som drømmer om å få storlaksen på kroken.


Steinar er inne i Børgefjell, ved Namsens kilder, denne dagen. Bjørn Oddvar er sammen med meg og tar undervannsbildene. Jeg jobber langs elvebredden, tar noen stemningsbilder og snakker med folk. Nede i vannet forteller han at det er mye liv, han ser mange storlakser og jobber med fult dykerutstyr for å komme nærmest mulig med 24 mm´eren.


Det er merkelig å tenke på at kulpen står stinn av laks, på overflata og i vannskorpa er det nemlig et yrende badeliv. Hit til Tømmeråsfossen strømmer det folk til på de varmeste dagene, da holder laksefiskerne seg unna, men laksen den er altså her uansett.


Slikt blir det fine miljøskildringer av, og det er nettopp slik vi vil vise frem Namsenvassdraget. Elvenes dronning er et flott sted for de som drømmer om storlaksen, den er et drømmested for de som vil ta seg en svømmetur en varm dag og en drøm for de som vil oppleve ei levende elv med alt fra fugleliv og dyr til landskap og fisk.


Vi håper og tror at denne boka kan være på plass i butikkhyllene før jul neste år.

Tanker om rypejakta

Forrige helg starta rypejakta og vi var på plass ved Lakavatnet i Sørli. Det skrives mye om Lierne som rypeparadis i diverse jaktblader, og etter min mening er områdene vi har fått tildelt selve indrefileten. Her snakker jeg ikke bare om et utrolig rypeterreng, men også et ubeskrivelig vakkert landskap. Hvor kan man ellers gå ut av jakthytta og ha denne utsikten fra plattingen.


Det er Blåfjella i sør/øst og mot vest har vi Lakavasshatten som speiler seg i vannet. Litt av et utgangspunkt for jaktturene!


I år ble det av flere hevdet at det var et middels rypeår, eller til og med noe bedre. Vi hadde fått tildelt tre liryper og tre fjellryper per mann per dag, noe som gjorde at fem mann hadde en mulighet til å ta med 150 ryper ned fra fjellet etter fem jaktdager. Det skjedde selvfølgelig ikke, men noe ble det da. Faktisk såpass at vi kostet på oss en skikelig rypemiddag på lørdag.


Men middels år! Ha, hva måles slike synsinger etter. For oss var det langt unna de rypebestandene vi opplevde her inne for seks-sju år siden, og selv den gang var det nok ikke middels sammenlignet med hvordan det var på starten av 80-tallet.


I hytteboka leser vi om virkelige toppår, og jegere med større fokus på å høste enn selve opplevelsen av fjellet, turen og naturen.


Sett i forhold til 238 fugler i 1984 så hadde nok vi et skikkelig bunnår. Samlet skjøt vi mellom 25 og 30 fugler, og hadde vi tatt ut noe mer så hadde rypa smakt vondt i munnen min. Men turen den var mer enn middels. Jeg håper alle jegere med årene fokuserer mer på opplevelsene enn på selve jakta.


For egen del er naturfoto selvfølgelig det jeg skyter klart mest av. Her er noen flere smakebiter av årets fangst.

Siste dag på Svalbard

Etter frokost forlater vi MS Stockholm for denne gang, turen er over, klokka 14.00 går flyet til fastlandet. Sjøgangen sitter fortsatt i kroppen og den vil gjøre det i flere dager, minnene de vil vare mye lenger. Det har vært en fantastisk tur. Før flyet rekker mange av oss et siste møte med fjellrevene ved Longyearbyen.



For egen del bruker jeg denne muligheten til å panorere på litt lengre lukkertider. Arkivet er allerede fylt opp med gode og skarpe bilder av disse revene.


Skal jeg oppsummere turen så blir det med superlativer som fantastisk, topp og en stor opplevelse. Jeg kan jo i grunnen bare ta frem de ordene som jeg brukte i et kommentarfelt litt tidligere: Når det gjelder Svalbard og Arktis så har jeg alltid forstått at det var noe spesielt med å være der. Bilder og tekst har gitt meg en forståelse av det, men jeg har aldri helt fått tak i hva det er. Nå har jeg kommet til at man bare må reise opp for å oppleve det, det er en ubeskrivelig helhet, en natur så storslagen at den ikke kan formidles - Den må oppleves, med alle sanser!


For meg sitter også fargene igjen som sterke minner og inntrykk. Svalbard er ikke det svart/hvite som så mange har gitt meg et inntrykk av. Arktis er jo fylt med farger. Det er blåtoner i is og hav, rødt i fjellene som selv på en grå dag farger tåka som henger lavt over landskapet og det er pasteller i himmelen.

Natur er etter min mening farger, jeg har kanskje gått lei av at ting skal være svart/hvit. År med tjeneste i mørkerom kan ha gjort sitt. Likevel skal jeg avslutte med en serie bilder i svart/hvit. Fordi Svalbard, som svart/hvit bilder, også er fylt med alle disse gråtonene som finnes i livet. Ingenting er egentlig bare svart eller hvit, ingenting er bare vakkert.













Takk for denne gang Svalbard, jeg har på følelsen at jeg også kommer tilbake.

10. dag på Svalbard

Nå går det mot slutten av denne turen. I løpet av det kommende døgnet skal vi igjen klappe til kai ved Longyearbyen, men før det er drømmen å komme seg på land slik at vi får hilst på hvalrossen. Vi har vært innom fem -seks steder der det alltid bruker å være hvalross, uten at vi har sett dyret. På noen isflak finner vi likevel noen hvalross i løpet av natta.


Det er greit å få festa dette dyret til minnebrikken, men jeg håper jo at vi kan komme osss litt nærmere en større ansamling av hvalross. Vi har fortsatt to-tre steder igjen å lete. På Prins Carls Forland bruker det etter ryktene å være temmelig sikkert. Likevel er jeg ute å fotograferer alle de hvalrossene vi passerer på isen.


Det viser seg at det ikke var så dumt, det er faktisk ikke hvalross å finne noe sted på land. Vi ender opp med å fotografere noen reinsbukker ved Alkehornet før vi setter kursen inn Isfjorden.



Klokka 22.00 festes trossa til kai. Turen er snart over. I morgen oppsummerer jeg her på bloggen, og viser dere bildene fra den siste fotorunden ved Longyearbyen. Det ble slett ikke verst!

9. dag på Svalbard

Alle i båten har gått til ro, men jeg står på dekk og kikker ut på landskap og lys. Jeg får ikke sove, Svalbardnatta har tatt meg. Ole Jørgen Liodden sa at vi kunne vurdere å dra ut igjen med Zodiacene i femtida neste morgen, dersom lyset er godt, og her står jeg og synes lyset er helt fantastisk. Slik er det klokka 03.00


Og slik er det klokka 04.00, det er da ingen vits i å legge seg.


Rundt klokka 04.300 er jeg på dørene. - Roy! - Du må opp, lyset er helt utrolig. - Ole Jørgen! - Vi må ut nå! Når trøtte tryner kommer seg opp på dekk er ikke lyset lenger spesielt fantastisk. Kanskje var det heller ikke så bra, kanskje ble jeg bare litt revet med av natta og det flotte stedet. Men noen av oss kom da oss ut i en lettbåt. Først fant vi igjen binna og ungen inne ved ei bre-arm.


Også kommer vi oss inn på land og opp ved breen for å ta landskapsbilder.




Tilslutt tar vi noen timer med fotografering av polarmåker i blåisen, og jeg tror ikke noen angrer på at de sto opp og ble med ut.




En flott start på en lang dag. Når vi kommer tilbake til båten er det godt å finne køya. Når jeg våkner, etter åtte timer dagsøvn, er vi ved en ny bre. Vi har kommet litt lengre sør, det er bare å ta med kameraet ut igjen. Nye motiver venter, og på kvelden får vi jaggu meg også et deilig glimt av det fantastiske Svalbardlyset.




Det eneste som mangler nå er hvalrossen. Den har ikke vært på de sikre plassene, men vi satser på at morgendagen skal bli redningen for hvalrossbildene.