Du skal være ydmyk når du ferdes i fjellet – selv om du føler at du behersker elementene. Det går ikke å trosse naturen.
Ikke sånn!
Rett nok kan du føle både styrke og glede ved å ta deg fram, selv i snøstormen. Men da stiller også fjellet store krav til sansene dine. Drar du skinnhuva eller anorakkhetta litt for langt ned, skal det ikke mye til før synsvinkelen blir for knapp i uværet. Da kan du lett bare deise utom en fokkskavl, eller miste kontakten med terrenget – slik at du ikke kjenner deg igjen og tar feil retning.
Oddvar Åsvoll ser på deg.
Og du skjønner at han snakker alvor.
Fjelloppsynsmannen. Pensjonisten.
Anny bare tier, hun.
Lytter. Tenker.
Men det er hun som har ventet på han, mens vind og snø og uværskast har hylt om vegger og over hustak og sovende unger.
Virkelig redd for han?
Nei, det har hun vel aldri vært, jenta fra Gjevsjøen – datter til selveste Gjevsjøgubben. Oddvar visste da hva han ga seg ut på. Han var gjetergutten, skiløperen, reingjeteren, skogsarbeideren – og til slutt fjelloppsynsmannen, i et par mannsaldrer. Som ung hendte det sågar at han tok til fjells for å se hvor mye han tålte, om det så var meldt full storm eller orkanbyger.
Ut i villværet – bare for å prøve det altså.
Mannen måtte ha det med seg, for å vite hva han snakket om.
Resten av denne lange og flotte teksten kan leses i boka som kommer ut før jul. Det er godt å jobbe sammen med så flinke folk som Tormod Aune, og det er selfølgelig en ære å få møte mennesker som Anny og Oddvar gjennom fotograferinga.
Et tips fra Oddvar til slutt; bruk alltid eggen på kniven når kaffekjelen skal løftes av bålet, da sitter den bedre og det vet folk som har vært ute en natt før. Slik skiller man for fjellfolk fra byfolk.