lørdag 31. desember 2016

Godt nytt år!

Ønsker leserne av denne bloggen godt nytt år med bildene av disse fantastiske perlemorskyene over Trøndelag i dag. Naturens eget fyrverkeri på selveste nyttårsaften.


Perlemorskyer består ofte av iskrystaller som sollyset brytes i, akkurat som i et prisme, slik at vi får det fine fargemønsteret. Fargene minner om de vi kan se på innsiden av et perleskjell.


Disse skyene er forholdsvis sjeldne, og det var morsomt at de skulle dukke opp så massivt på himmelen akkurat i dag. Stille fyrverkeri er sjelden vare, men noe vi kanskje trenger etter et år med veldig mye støy i verden.


Håper på mange fine naturopplevelser i 2017 også. Noen av de vil nok dukke opp her på bloggen.


onsdag 14. desember 2016

I vinterskogen

Greiner, bark, mose, lav og sopp, vi kikker med beundring opp mot en kjempe i vinterskogen. Treet er et helt økosystem i seg selv, og akkurat denne gamle grana står i Øyenskavelen naturreservat i Namdalseid kommune. Her har vi brukt noen dager på senhøsten og førjulsvinteren i år.


En bør gå stille når en setter fjellskoene i bunnen av gammelskogen - det er egentlig som å gå inn i et hellig rom. Kan du kjenne etter neste gang? Det skjer faktisk noe i kroppen din i møtet med denne naturen. Her er det virkelig fred og ro, men hvorfor er det en slik andektig stemning å finne her? Kjenner vi kanskje litt på egne røtter, på hjerterota? Vi som til vanlig går rundt som levende døde, vi som tror virkeligheten kommer fra hus og skjermer som vi har skapt – og ikke fra naturen.


Vi snakker stille i skogen, lytter. Ingen har gått løs med vinsj og traktor, ingen har grøftet og plantet eller brukt større skogsmaskiner her. Skogen blir et vitnesbyrd, en sannhet om naturen. Her har røttene fått kjenne seg frem gjennom skogbunnen, stoppet ved en stein og følt seg fram over denne. Tenk på det! Skogen føler, sender signaler og deler informasjon. Om et tre blir sykt, så hjelper de andre trærne til for å holde det levende - gjennom et innfløkt system.


I trærne hopper meisene rundt og deler de også. Samler mat som de hamstrer og deler på gjennom vinteren - det også i et system som er vanskelig å se i overflaten. Klarer vi egentlig å forstå - og tenke på at det er slik? Det er liv her som erfarer, hjelper og snakker sammen på sin måte. Her i skogen er det nestekjærlighet. Et lim som er viktig for hele naturen.



Stikker du hånda ned i denne skogbunnen trekker du opp kilometervis med tråder som sender signaler mellom alle de levende delene, du løfter milliarder av små liv i din hånd. Det er så godt å vite at det er slik, en helhet – hellig. Det er så utrolig viktig at det får være slik, for hver en midd og mikrobe er selvfølgelig som plankton i havet. Som bakteriene i fordøyelsessystemet vårt. Kommer noe av dette livet bort, da stopper noe opp - og dette noe hva kan det være?



- Det er med individet og nestekjærligheten i samfundet som det er med cellen i den dyriske organisme. Cellen lever visstnok sitt eget liv, men først og fremst for å tjene de andre celler og den hele organisme. Hvis de enkelte celler svikter denne plikt og begynner et uavhengig rovliv på de andres bekostning, da blir det jo nettopp kreftskaden, canser, som uavvendelig fører til undergang for den hele organisme så vel som cellene selv.Fridtjof Nansen, 1922



Ser du at Nansens ord om nestekjærlighet kan brukes i alt fra naturvern til menneskevern nå 100 år senere. Håper alle nå forstår at det å ta vare på gammelskog, på midd og sopp i skogbunnen også er et vern av mennesket. I planteskogen er dessverre de fleste av disse små artene og nettverkene fraværende, slik mye av nestekjærligheten også blir borte i et samfunn der egoismen tar overhånd.

onsdag 7. desember 2016

Vått døgn i ørneskjulet

Hvis vi må til byen noen ganger, og da mener jeg den virkelig store byen – Trondheim – da trenger vi av-urbanisering så fort som mulig etterpå. Det er noe ved de store byene som ikke passer med våre vesen. Vi trenger luft rundt oss og luft rundt opplevelsene, for i byen går alt så fort. Det er mange som er slik, Jon Østeng Hov er en av dem.


Fra helgas prisutdeling i Trondheim fikk vi med oss hans nyeste bok ”Hilsen fra fjellet - mine møter med fjellfuglene”. Jon presiserte flere ganger at dette ikke var en fuglebok. Det er en bok som handler om hans opplevelser av disse små, fjærkledde medskapningene våre.


I bokas forord skriver Jon Ø Hov: ”Fortsatt kan man, selv om det er lenger imellom, gråte med heiloene, nyte sangen fra blåstrupehannen, glede seg over gjøkens glade latter og lappspurvens jublende toner. Det gjelder bare å komme seg ut og nyte det. Det gir fred i sinnet...”


Etter vårt bybesøk i helga så dro vi rett til Ole Martin Dale (Ørnemannen) i Flatanger og lånte et av skjulene hans. Der er det alltid ro å finne i regn og mørke, det skjer ingenting på kvelden og natta. Vi står opp stille, rigger oss rolig til, hvisker noen få ord og venter på lyset. En regnfull desemberdag tar det lang tid før dette blå lyset kommer. Mange timer med herlig stillhet, trommende regn og små lyder fra meiser og ekorn.


Hva er det viktigste du gjør med kroppen når du mediterer? (Svar nederst)

For mange vil det nok være en tålmodighetsprøve å sitte slik. Det er ikke action som på kino eller hendelser som i et spill, men det er nettopp derfor det er så godt. Dette er virkelig mindfulnes- og oppmerksomhetstrening slik mange i samfunnet i dag trenger.


Når man bruker så lang tid på skjærer og ekorn så kan man se at disse også har et ”humør”. De endres med regnet som strømmer ned, de ser ut som våte skoleunger, får et roligere tempo og et mattere blikk i øynene. Været gjør noe med oss alle.


Så kommer kongeørna, ja! Hjertet hopper like høyt hver gang den store fuglen endelig viser seg. Hvor mange har ikke kjent på denne følelsen her i skjulene i Flatanger. Kanskje blir noen så ivrig at de glemmer å kjenne etter hva det gjør med dem? Hos oss kjennes det ikke bare ut som om hjertet hopper, det bruser i blodet, det er spenning og det er lykke.


Det er "bare" ei kongeørn vil noen si, men tenk at den kan gjøre noe slikt med et menneske.


Majesteten blir forøvrig også litt mindre majestetisk i slikt vær. Det er noe å tenke på for alle som føler seg store, som pynter dassen med gullkran og kjøper de dyreste dresser. Ødelegger du naturen kjære rikmann, i uværet ser du uansett fortapt ut.


Om kongeørna skriver Jon Ø Hov i sin nye bok: -”Det oser av opprinnelse og naturkraft, slik er ursjela til den nordiske naturen. Rå, brutal og kald. Vi vet det vokser blodroser i kongeørnas spor. Men slik må det være, for det har mor natur bestemt. Og det mor natur har bestemt det må vi følge, for det har vist seg å være det eneste rette. Iallfall på lengre sikt.”


( Det viktigste er smilet! )

onsdag 16. november 2016

Supermåne

En supermåne har besøkt oss denne uka - Supermåne? Morsomt ord egentlig. Jeg klatret opp på en liten ås i nærheten for å fange månen, men ble i stedet fanget litt i ordenes verden - og i stillhetens hav.


Ei halvfrossen myr knirker under føttene mine, jeg er på veg mot utsiktspunktet. Sparker i forvirra snø, vann i et mellomstadium mellom høst og vinter, en vinter som i det siste aldri har blitt noe til kar. Ferden opp er egentlig av det støyende slaget. Sto det nå en rådyrgeit med kalven her, eller satt det en frossen nøtteskrike i et tre, ja da kan du være sikker på at uro og forvirring også har nådd frem til dem her i skumringa.

  
Men så er jeg fram og kan sette meg for å kjenne på månens magiske kraft. Likevel klarer jeg det ikke, tankene går - og jeg tenker altså på ord. De kan også kaste en nesten hypnotisk forbannelse over oss. Vi tror jo at når vi har satt et ord på noe så vet vi hva dette ”noe” er. En nøtteskrike, et menneske og en måne. Det eneste vi ser og kan tenke på er overflaten, den materielle verden, mindre en toppen av et isfjell. Under denne overflaten så er vi alle knyttet sammen på et forunderlig vis. Dette er selve mysteriet, det store som vi av og til kan være så heldig at vi føler en liten flik av.


Albert Einstein sa at dette er den mest betagende følelse vi kan oppleve; den mystiske, det å fornemme at det bak alt det som kan oppleves ligger noe som vår tanke ikke kan fatte. I den forstand er jeg et inderlig religiøst menneske, sa den store tenkeren og humanisten.

Kanskje har vi mistet denne visdommen, og i dragsuget forsvant gleden, lykken og kjærligheten. Ble de begrepene låst inne i ordene? Ble vi bare i overflaten - overfladisk? Vi kan faktisk ha havnet i et fengsel på grunn av alle disse ordene og tankene. Et fengsel der livet selv ikke lenger sees på som verdifullt. Der vi bare er opptatt av resultatet av livet, ikke selve livet. 


Vi er inne i ei veldig forvirrende tid da alt skal reduserer til noe som den menneskelige hjernen klarer å forstå – og det er ikke stort. Vi har overflod av kunnskap, men "overflow" gir som kjent bare uro og stress. Når vi flyr gjennom dagene er ordet JEG det som blir mest brukt, sammen med MIN, MITT og MEG SELV. Dette er ordenes skyggeteater, en forestilling vi har skapt av oss selv, som den samme Einstein kalte; en optisk illusjon av bevissthet. Mange bruker i dag betegnelsen egoet.

Når dette egoet blir hovedpersonen i alle relasjoner, da blir magien borte - Selve dypet i livet blir borte. Det friske og ”nye” forsvinner i mentale bilder og forestillinger. De fleste mennesker er ikke i det hele tatt bevisst sine omgivelser. Stemmen i hodet styrer det meste, følelsene danser med ord som sint, redd, misunnelig og bitter. - Skal ha, skal ha! Kan dette være årsaken til at vi turer fram, ødelegger forhold, natur, liv og mennesker?



Likevel er det altså mange som sier de føler seg mer ”levende” når de er ute i naturen. Kan det være fordi sanseerfaringene da tar litt over for de vanlige tankebanene? Natur er virkelig verdifullt på sin måte, men noen drar aldri noen sted selv om de er på tur i naturen. De springer bare på en topp og skriver sitt JEG i ei bok – De går bare med kroppene, mens de selv er der de alltid har vært: I hodet sitt og i tankene.

Ord utrykker dessverre ikke tanker på en god måte. De blir alltid litt andeledes i det de blir uttalt og tolket, ofte høres det rart ut - Litt idiotisk rett og slett. Skal jeg fortelle deg noe: Tanker er ofte like idiotisk. Kanskje er du likevel av dem som leser mine tanker nå, har erfart og dermed kan kjenne igjen dette. Det er noe under overflaten! Du som har vært ute i skogen og kjent på mysteriet. Du som har lurt litt på hvem som sitter her under månen og erfarer? All - Ene.


Hvem er den som erfarer? Jeg ER - her jeg sitter med månen på himmelen framfor meg. Og hvem er jeg? Bevissthet. Hva er bevissthet? Det bør jeg egentlig ikke prøve å svare på, for med en gang jeg setter ord på det så er det ødelagt, forenklet det til noe overfladisk. Stillhet er guds språk, sier noen av de som har gått dypere ned i dette. Alt er født ut av stillhet, hver lyd kommer fra stillheten og dør tilbake i den. Uten stillhet, ingen knakende snø, meisepip i vinterskog, ingen musikk eller ord - Så mens jeg stirrer mot Stillhetens hav på månen blir jeg klar over at jeg aldri har takket for stillheten, slik jeg gjør nå.

En sky har glidd sakt over månen som henger der i øst, nå er den borte. Jeg ville ikke kunne sette pris på stillheten om jeg ikke visste at den fantes her ute. Jeg hører det går i snøen, rådyr? Når det kommer en lyd fødes stillheten i min bevissthet, men bare om jeg får ro nok til å kjenne på denne fliken av mysteriet. Den som vil ha fuglesang i stedet for støy finner snart ikke et hjem i denne overfladiske verden. Vi må ikke gjøre stillheten om til ord, men leve i det som stillheten innebærer. Ord blir idiotisk, vi må ut i novemberkvelden alle sammen - og finne litt fred. Det går jo tross alt mot jul.


"Stillheten har strenger, den fyller alle drømmene med sang". - Ole Paus

tirsdag 15. november 2016

Rovdyrviten

I den siste utgaven av magasinet ”Rovdyrviten” så har jeg en artikkel som heter ROVDYRGLEDER. Det er også en kronikk av Klima og Miljøminister Vidar Helgesen og mye annet spennende i bladet. Hele magasinet kan lastes ned som PDF her: http://rovviltsenteret.no/rovdyrviten/


Her er et utdrag av teksten:

ROVDYRGLEDE

Er det egentlig mulig å kombinere ordet rovdyr med ordet glede? Ja, selvfølgelig! For meg som naturelsker og fotograf har rovdyrene aldri gitt noe annet enn glede. Å tusle rundt i en skog med spor etter bjørn, eller å sitte i svarteste natta mens ulvene uler, det er noe av det som virkelig gjør livet til et spennende eventyr.


Jeg leser sjelden om dette i media, desto oftere brukes ord som rovdyrfrykt, rovdyrkonflikt, rovdyrtap, rovdyrdrap og rovdyrfare. En rekke ord der rovdyr er kombinert med det negative. For det er frykt som selger, det er frykt som får oss til å stoppe og og det er frykt som dreper.

Det er på en måte politisk ukorrekt å velge å se det gode i rovdyrsaken her til lands. En vill og levende natur, spenning, eventyr og helhet. Vi ønsker ikke å snakke om rovdyrene på den måten, vi velger heller å se det slik at små lam blir spist av disse forferdelige, blodtørstige dyrene.


At vi selv skal lage lammerull og koteletter av lam og sau, det velger vi selvfølgelig å se bort ifra. At det er penger og økonomi som ligger bak, det er ikke så viktig. Vi må for all del heller ikke snakke om at vi selv kaster mye av denne maten som vi kjøper. Hysj!

Nei, nå vil jeg skrive litt om rovdyrglede.

For vi har vel et valg, vi lever vel i et land der vi kan velge å se en sak fra flere sider? På en grå dag kan vi velge å sitte inne, forbanne regnet som faller ned, og tåka som henger tjukt over fjella. Eller vi kan kle på oss, komme oss ut og oppleve naturen.
Du kan forandre en grå dag til et eventyr. Du kan selv endre høstvindens uling til den vakreste sang, regn til livgivende dråper og rovdyr til spennende medskapninger. Det er ditt valg!


Jeg for min del har vært på flere turer i Finland, gått meg på bjørnen i skogen i Lierne, møtt den på vegen i Sverige og fått flere glimt av den i min egen hjemkommune Namsos. Det har alltid gitt meg glede – aldri frykt eller angst.

Jeg og samboeren min mimrer ofte om de ensomme nettene i skogen i Finland, der bjørnene pustet oss i ørene når vi skulle sove. Teltturer i Sverige der bamsen labba forbi mens hunden pistra og peip. Du bør oppleve dette, for det er så fint å sette seg rolig inn i skogen, se ut gluggene på en kamuflasje og oppleve fuglene, kjenne på spenninga og gleden. Det tar litt tid. 


Her kom vi nettopp støyende inn i skogen med kamera, sekker og stativer. Det går nå ei god stund før naturen rundt oss har slått seg til ro igjen, men det gir også en egen ro å sitte slik og kjenne på det som skjer. Gleden kommer ikke ved stress, rovdyrglede kommer ikke av frykt.

Jeg kan sitte slik i skogen og fantasere, lure på om både trær og mose også faller tilbake til sin vanlige væren nå – eller om det bare er inne i meg at forandringen skjer? Det er i hvert fall ei forandring i hele skogen når den går til ro igjen – og så plutselig: bjørn!


Det er så ubeskrivelig vakkert å møte et stort dyr på denne måten, om det er ulv, gaupe, jerv eller bjørn. De kommer snikende, lydløst ute av skogen og inn i vår tilværelse for noen minutter. Helt ufarlig for oss mennesker når vi møter dem slik, med respekt og forsiktighet. Hvis du spør meg hvorfor og når jeg begynte å bli fasinert av disse store rovdyrene, så får jeg lyst til å spørre deg: Når slutta du? Hvert eneste barn i landet vårt er vel fylt av undring og følelser for bjørn og de store rovdyrene.


Møtene med disse har satt seg i sjela, den samme sjela som vi bar på som barn. Det er så godt å slippe å spørre hva disse rovdyrene er bra for, om de er nyttige for lommeboka eller økonomien vår, men bare føle på storheten ved å se dem.

Når vi får møte disse store rovdyrene i naturen, da er det som om vi settes fri fra at alt skal ha sin hensikt. Vi bare er. Vi er også slik vi egentlig skal være, ville – og det betyr jo bare å være en del av naturen det. For meg gir det en enorm glede! Rovdyrglede!


lørdag 29. oktober 2016

Den man elsker skal man ikke skade

I USA bruker barn og ungdom opptil 95% av tiden sin innendørs. Gutter i tenårene bruker etter skoletid gjennomsnittlig 5 timer foran skjerm. Antallet barn her hjemme med psykiske problemer har eksplodert.


Vi ser det også i språket, før var det vanlig å ha kjennskap til navn i naturen. Nå kjenner en gjennomsnittlig 14 åring til mer enn 1000 logoer, men mindre enn 10 navn på planter og dyr i nærmiljøet. Når man ikke har ord på ting i naturen, så kan man heller ikke tenke på det eller bry seg om det.


Den industrielle revolusjon og fremveksten av skoleverket på 1700-tallet førte til at barn og unge lærte mer og mer av abstrakte disipliner og ble frarøvet naturen og det praktiske arbeidet med å skaffe seg mat.


Tusenvis av små skritt i feil retning har ført oss til de store natur og miljøproblemer vi ser i verden i dag. Tusenvis av små skritt må nå føre oss ut av det. Men da må vi stå sammen om å gå denne veien.


Vi er inne i en tid med de største utfordringene i menneskehetens historie noensinne. Overbefolkning, arealødeleggelser, massive tap av arter osv. Vi har sprengt grensene for jordens ressurser.


I dagens skole lærer barn ukritisk om det andre har gjort og tenkt, men de lærer ikke hvordan de selv kan bli medskapere og medtenkere i en bedre verden.


I lyset fra byens reklameplakater og skrikende neonlys går barn og unge seg ville. For hvordan kan man finne lyset fra sin egen lille lykt i et sånt landskap? Hvordan kan vi se den levende planeten, myggens sang, fiskens øyne og de dype levende elvene som en viktig del av den mor som vi elsker og må elske. Jorden som ga oss, tar oss og på sin måte viderefører oss i livet.


Vi har som mennesker havnet i et følelsesmessig uføre som har sitt opphav i den økende avstanden til naturen. Når vi ikke lenger sanser, så mister vi også forbindelsen til vårt opphav. Da forsvinner også evnen til å navigere etter vårt indre kompass for rett og galt. Øye til øye med de andre arten, så vil de aller fleste mennesker kunne kjenne ærefrykt for livet. Øye til øye, hvis vi virkelig tar oss tid til å se, så vil vi ikke klare å ta liv for moro skyld.


I vår rasjonelle tidsalder kan vi ikke argumentere med følelser for å si at noe er viktig, det må være et tall. Eller helst to tall målt opp mot hverandre.


Men kjærligheten til naturen kan vekke våre sanser til liv og motivere til positive handlinger. Da må vi legge vekk det rasjonelle og la barn selv få oppdage hvor vakker en høstmorgen i skogen kan være. For det man elsker – det skader man ikke.

torsdag 27. oktober 2016

Heilhornet

En vakker høsthelg i slutten av september bestemte vi oss for å ta turen opp på Heilhornet i Nordland. Dette fjellet som skyter 1058 meter over havet kan sees fra store områder i Nord-Trøndelag og det er derfor et markert landemerke. 


Vi har flere ganger drømt oss opp dit fra ulike teltplasser, både i Nord-Trøndelag og på Helgelandskysten. Beliggende ved havet, og vesentlig høyere enn fjellene i nærheten, ruver fjellet godt i kystlandskapet. Sammen med de to markante naboene utgjør de tre taggene virkelig noe å feste øynene på.


Vi har godt mye i fjellet i år og tar derfor dette som en lett tur, men det skal vise seg å være feil. Vi starter nesten på havnivå før det stiger rett til værs. Opp de første metrene går det lett, vi snakker som vanlig om naturen og naturvern.


Jens Stoltenberg kom nylig med en biografi hvor han tar opp problematikken med de ”grønne sertifikatene”. Med utsikt mot flere utbyggingsområder for vindkraft er det lett å komme inn på dette. Stoltenberg sier nå at han angrer på at han fikk Norge med i dette sertifikatsystemet.
- For hvordan kan vi egentlig være for noe som tapper fellesskapet for milliarder, ødelegger urørt natur og tar livet av massevis av havørn og truede ugler? Spør Alette, og forklarer at det er det faktisk er det han skriver, ordrett. - Regjeringen har ikke noe sted antydet hvor mye klimagassutslippene i utlandet går ned som følge av Norges miljøødeleggelse.


Jeg har lest det jeg også, og ber henne innstendig om å kikke seg rundt og se på landskapet, nyte naturen, ikke tenke på alle disse ødeleggelsene, som egentlig bare gjør oss fortvilt. Denne toppturen er tross alt ca fem kilometer hver veg. Til å begynne med stiger det ganske rask opp gjennom skogen til ca 300 meter, og så flater det ut innover og rundt selve fjellet. 


- Tenk at han nå skriver følgende, sier jeg når vi kommer opp på den første myra: «Dette var et subsidiesluk, der urørt natur ble ødelagt av ulønnsom kraftutbygging. Og jeg tenkte i mitt stille sinn at jeg aldri mer skulle la meg presse til å godta forslag jeg var intenst imot.» Jens Stoltenberg, stolte berg... - Faan, det gjør meg rasende. Naturen vår!!! Nesten snerrer jeg, mens Alette smiler. - Nå skulle vi nyte utsikten, sier hun mildt.


Ulvehunden Baffin bidro med god drahjelp de første tunge hundremeterne. Han må imidlertid gi opp nesten på toppen. Det blir vanskelig for en så stor hund å forsere de bratte steinblokkene på slutten, hvor man egentlig er avhengig av hender for å komme seg opp.

I de bratteste partiene på slutten er det et gelender å støtte seg til ved behov. Vi møtte noen her som synes dette ble for ”luftig” for dem. De skulle aldri tilbake hit! Folk er forskjellig, for vi tenkte iallfall at dette er en topp det virkelig er verdt å besøke flere ganger. Det er vidt utsyn i alle himmelretninger når vi spiser nista på toppen. 


Der oppe møter vi også to hyggelige damer, som selvfølgelig begynner å snakke om vindmøller. Vi prøver å ikke bli for engasjert, ingenting ødelegger en god naturopplevelse og tapper meg mer for energi, enn disse kraftfabrikkene i fjellet. Asfalt, stål og betong, drepende utbygging i bytte mot penger. Bare mennesket får til noe så idiotisk som å fortsette ødeleggelsen av natur - mens de hevder at de redder den. Vindmøller passer i byene og industriområdene, der vi allerede har satt våre fotefar - Der har jeg litt mindre i mot dem. 

 
Mot vest er det fri sikt langt utover havet utenfor Leka, mot nordvest sees Torghatten og De syv søstre, mot nordøst Okstindene, og mot øst Børgefjell i grensetraktene mot Sverige. Sørover er landskapet stort sett lavere enn Heilhornet og på folkemunne heter det at man kan se spiret av Nidarosdomen i Trondheim fra toppen av Heilhornet. Så får tida vise hva mer vi kan se herfra neste gang vi kommer på besøk.