I vinterskogen

Greiner, bark, mose, lav og sopp, vi kikker med beundring opp mot en kjempe i vinterskogen. Treet er et helt økosystem i seg selv, og akkurat denne gamle grana står i Øyenskavelen naturreservat i Namdalseid kommune. Her har vi brukt noen dager på senhøsten og førjulsvinteren i år.

En bør gå stille når en setter fjellskoene i bunnen av gammelskogen - det er egentlig som å gå inn i et hellig rom. Kan du kjenne etter neste gang? Det skjer faktisk noe i kroppen din i møtet med denne naturen. Her er det virkelig fred og ro, men hvorfor er det en slik andektig stemning å finne her? Kjenner vi kanskje litt på egne røtter, på hjerterota? Vi som til vanlig går rundt som levende døde, vi som tror virkeligheten kommer fra hus og skjermer som vi har skapt – og ikke fra naturen.

Vi snakker stille i skogen, lytter. Ingen har gått løs med vinsj og traktor, ingen har grøftet og plantet eller brukt større skogsmaskiner her. Skogen blir et vitnesbyrd, en sannhet om naturen. Her har røttene fått kjenne seg frem gjennom skogbunnen, stoppet ved en stein og følt seg fram over denne. Tenk på det! Skogen føler, sender signaler og deler informasjon. Om et tre blir sykt, så hjelper de andre trærne til for å holde det levende - gjennom et innfløkt system.

I trærne hopper meisene rundt og deler de også. Samler mat som de hamstrer og deler på gjennom vinteren - det også i et system som er vanskelig å se i overflaten. Klarer vi egentlig å forstå - og tenke på at det er slik? Det er liv her som erfarer, hjelper og snakker sammen på sin måte. Her i skogen er det nestekjærlighet. Et lim som er viktig for hele naturen.

Stikker du hånda ned i denne skogbunnen trekker du opp kilometervis med tråder som sender signaler mellom alle de levende delene, du løfter milliarder av små liv i din hånd. Det er så godt å vite at det er slik, en helhet – hellig. Det er så utrolig viktig at det får være slik, for hver en midd og mikrobe er selvfølgelig som plankton i havet. Som bakteriene i fordøyelsessystemet vårt. Kommer noe av dette livet bort, da stopper noe opp - og dette noe hva kan det være?

- Det er med individet og nestekjærligheten i samfundet som det er med cellen i den dyriske organisme. Cellen lever visstnok sitt eget liv, men først og fremst for å tjene de andre celler og den hele organisme. Hvis de enkelte celler svikter denne plikt og begynner et uavhengig rovliv på de andres bekostning, da blir det jo nettopp kreftskaden, canser, som uavvendelig fører til undergang for den hele organisme så vel som cellene selv. – Fridtjof Nansen, 1922

Ser du at Nansens ord om nestekjærlighet kan brukes i alt fra naturvern til menneskevern nå 100 år senere. Håper alle nå forstår at det å ta vare på gammelskog, på midd og sopp i skogbunnen også er et vern av mennesket. I planteskogen er dessverre de fleste av disse små artene og nettverkene fraværende, slik mye av nestekjærligheten også blir borte i et samfunn der egoismen tar overhånd.