Vått døgn i ørneskjulet

Hvis vi må til byen noen ganger, og da mener jeg den virkelig store byen – Trondheim – da trenger vi av-urbanisering så fort som mulig etterpå. Det er noe ved de store byene som ikke passer med våre vesen. Vi trenger luft rundt oss og luft rundt opplevelsene, for i byen går alt så fort. Det er mange som er slik, Jon Østeng Hov er en av dem.

Fra helgas prisutdeling i Trondheim fikk vi med oss hans nyeste bok ”Hilsen fra fjellet - mine møter med fjellfuglene”. Jon presiserte flere ganger at dette ikke var en fuglebok. Det er en bok som handler om hans opplevelser av disse små, fjærkledde medskapningene våre.

I bokas forord skriver Jon Ø Hov: ”Fortsatt kan man, selv om det er lenger imellom, gråte med heiloene, nyte sangen fra blåstrupehannen, glede seg over gjøkens glade latter og lappspurvens jublende toner. Det gjelder bare å komme seg ut og nyte det. Det gir fred i sinnet...”

Etter vårt bybesøk i helga så dro vi rett til Ole Martin Dale (Ørnemannen) i Flatanger og lånte et av skjulene hans. Der er det alltid ro å finne i regn og mørke, det skjer ingenting på kvelden og natta. Vi står opp stille, rigger oss rolig til, hvisker noen få ord og venter på lyset. En regnfull desemberdag tar det lang tid før dette blå lyset kommer. Mange timer med herlig stillhet, trommende regn og små lyder fra meiser og ekorn.

Hva er det viktigste du gjør med kroppen når du mediterer? (Svar nederst)

For mange vil det nok være en tålmodighetsprøve å sitte slik. Det er ikke action som på kino eller hendelser som i et spill, men det er nettopp derfor det er så godt. Dette er virkelig mindfulnes- og oppmerksomhetstrening slik mange i samfunnet i dag trenger.

Når man bruker så lang tid på skjærer og ekorn så kan man se at disse også har et ”humør”. De endres med regnet som strømmer ned, de ser ut som våte skoleunger, får et roligere tempo og et mattere blikk i øynene. Været gjør noe med oss alle.

Så kommer kongeørna, ja! Hjertet hopper like høyt hver gang den store fuglen endelig viser seg. Hvor mange har ikke kjent på denne følelsen her i skjulene i Flatanger. Kanskje blir noen så ivrig at de glemmer å kjenne etter hva det gjør med dem? Hos oss kjennes det ikke bare ut som om hjertet hopper, det bruser i blodet, det er spenning og det er lykke.

Det er "bare" ei kongeørn vil noen si, men tenk at den kan gjøre noe slikt med et menneske.

Majesteten blir forøvrig også litt mindre majestetisk i slikt vær. Det er noe å tenke på for alle som føler seg store, som pynter dassen med gullkran og kjøper de dyreste dresser. Ødelegger du naturen kjære rikmann, i uværet ser du uansett fortapt ut.

Om kongeørna skriver Jon Ø Hov i sin nye bok: -”Det oser av opprinnelse og naturkraft, slik er ursjela til den nordiske naturen. Rå, brutal og kald. Vi vet det vokser blodroser i kongeørnas spor. Men slik må det være, for det har mor natur bestemt. Og det mor natur har bestemt det må vi følge, for det har vist seg å være det eneste rette. Iallfall på lengre sikt.”

( Det viktigste er smilet! )