Supermåne

En supermåne har besøkt oss denne uka - Supermåne? Morsomt ord egentlig. Jeg klatret opp på en liten ås i nærheten for å fange månen, men ble i stedet fanget litt i ordenes verden - og i stillhetens hav.

Ei halvfrossen myr knirker under føttene mine, jeg er på veg mot utsiktspunktet. Sparker i forvirra snø, vann i et mellomstadium mellom høst og vinter, en vinter som i det siste aldri har blitt noe til kar. Ferden opp er egentlig av det støyende slaget. Sto det nå en rådyrgeit med kalven her, eller satt det en frossen nøtteskrike i et tre, ja da kan du være sikker på at uro og forvirring også har nådd frem til dem her i skumringa.

  

Men så er jeg fram og kan sette meg for å kjenne på månens magiske kraft. Likevel klarer jeg det ikke, tankene går - og jeg tenker altså på ord. De kan også kaste en nesten hypnotisk forbannelse over oss. Vi tror jo at når vi har satt et ord på noe så vet vi hva dette ”noe” er. En nøtteskrike, et menneske og en måne. Det eneste vi ser og kan tenke på er overflaten, den materielle verden, mindre en toppen av et isfjell. Under denne overflaten så er vi alle knyttet sammen på et forunderlig vis. Dette er selve mysteriet, det store som vi av og til kan være så heldig at vi føler en liten flik av.

Albert Einstein sa at dette er den mest betagende følelse vi kan oppleve; den mystiske, det å fornemme at det bak alt det som kan oppleves ligger noe som vår tanke ikke kan fatte. I den forstand er jeg et inderlig religiøst menneske, sa den store tenkeren og humanisten.

Kanskje har vi mistet denne visdommen, og i dragsuget forsvant gleden, lykken og kjærligheten. Ble de begrepene låst inne i ordene? Ble vi bare i overflaten - overfladisk? Vi kan faktisk ha havnet i et fengsel på grunn av alle disse ordene og tankene. Et fengsel der livet selv ikke lenger sees på som verdifullt. Der vi bare er opptatt av resultatet av livet, ikke selve livet. 

Vi er inne i ei veldig forvirrende tid da alt skal reduserer til noe som den menneskelige hjernen klarer å forstå – og det er ikke stort. Vi har overflod av kunnskap, men "overflow" gir som kjent bare uro og stress. Når vi flyr gjennom dagene er ordet JEG det som blir mest brukt, sammen med MIN, MITT og MEG SELV. Dette er ordenes skyggeteater, en forestilling vi har skapt av oss selv, som den samme Einstein kalte; en optisk illusjon av bevissthet. Mange bruker i dag betegnelsen egoet.

Når dette egoet blir hovedpersonen i alle relasjoner, da blir magien borte - Selve dypet i livet blir borte. Det friske og ”nye” forsvinner i mentale bilder og forestillinger. De fleste mennesker er ikke i det hele tatt bevisst sine omgivelser. Stemmen i hodet styrer det meste, følelsene danser med ord som sint, redd, misunnelig og bitter. - Skal ha, skal ha! Kan dette være årsaken til at vi turer fram, ødelegger forhold, natur, liv og mennesker?

Likevel er det altså mange som sier de føler seg mer ”levende” når de er ute i naturen. Kan det være fordi sanseerfaringene da tar litt over for de vanlige tankebanene? Natur er virkelig verdifullt på sin måte, men noen drar aldri noen sted selv om de er på tur i naturen. De springer bare på en topp og skriver sitt JEG i ei bok – De går bare med kroppene, mens de selv er der de alltid har vært: I hodet sitt og i tankene.

Ord utrykker dessverre ikke tanker på en god måte. De blir alltid litt andeledes i det de blir uttalt og tolket, ofte høres det rart ut - Litt idiotisk rett og slett. Skal jeg fortelle deg noe: Tanker er ofte like idiotisk. Kanskje er du likevel av dem som leser mine tanker nå, har erfart og dermed kan kjenne igjen dette. Det er noe under overflaten! Du som har vært ute i skogen og kjent på mysteriet. Du som har lurt litt på hvem som sitter her under månen og erfarer? All - Ene.

Hvem er den som erfarer? Jeg ER - her jeg sitter med månen på himmelen framfor meg. Og hvem er jeg? Bevissthet. Hva er bevissthet? Det bør jeg egentlig ikke prøve å svare på, for med en gang jeg setter ord på det så er det ødelagt, forenklet det til noe overfladisk. Stillhet er guds språk, sier noen av de som har gått dypere ned i dette. Alt er født ut av stillhet, hver lyd kommer fra stillheten og dør tilbake i den. Uten stillhet, ingen knakende snø, meisepip i vinterskog, ingen musikk eller ord - Så mens jeg stirrer mot Stillhetens hav på månen blir jeg klar over at jeg aldri har takket for stillheten, slik jeg gjør nå.

En sky har glidd sakt over månen som henger der i øst, nå er den borte. Jeg ville ikke kunne sette pris på stillheten om jeg ikke visste at den fantes her ute. Jeg hører det går i snøen, rådyr? Når det kommer en lyd fødes stillheten i min bevissthet, men bare om jeg får ro nok til å kjenne på denne fliken av mysteriet. Den som vil ha fuglesang i stedet for støy finner snart ikke et hjem i denne overfladiske verden. Vi må ikke gjøre stillheten om til ord, men leve i det som stillheten innebærer. Ord blir idiotisk, vi må ut i novemberkvelden alle sammen - og finne litt fred. Det går jo tross alt mot jul.

"Stillheten har strenger, den fyller alle drømmene med sang". - Ole Paus