mandag 11. november 2019

Sølvgruva i Sølvbergklumpan

Det er mye historie i skog og fjell. Tidligere i høst tok vi en søndagstur til Sølvgruva i Sølvbergklumpan. Mange har besøkt denne gruva gjennom en tur til Langvassmoen leirskole, der ivrige ledere tidligere tok barna fra Namsos med på langtur med overnatting i terrenget.


Turen går gjennom typisk namdalsk myr, med furu og ferske elgtråkk som dekorasjon. Det er mange fine og innbydende stykker natur å feste øynene på. Ny lommer for hver eneste åsrygg vi passerer. Vi skal til vannene Vomma og Tarmen, som både sier litt om et spesielt utseende og om en gammel jakttradisjon i dette området.

På vegen opp blir det tid til både kaffe, et lite møte med noen meiser og en liten prat om hvordan tidene endres og hvordan vi mennesker endres med tiden. Alette forteller meg om hvordan filosofen og forfatteren Yuval Harari forklarer verden. Han sier den kognitive evolusjon en gang fikk oss til å begynne å begynne å forestille oss ting som ikke finnes. Troll, Guder eller Google blir plutselig viktig for oss.


Det er noe å tygge på mens vi trasker videre opp mot en gul flekk der oppe i berget. Denne gruva ble laget av tyske og hollandske gruvearbeidere mellom 1870 og 1876. Skjerpet ble i sin tid registrert på en nordmann, Ragnar Nærvik, som tydeligvis hadde kontakter ned til Tyskland der det var behov for metallet.

Arbeidslaget som startet letingen etter sølv brukte en gammel og velkjent metode. De varmet opp berget med store bål og slo så kaldt vann på steinen som da sprakk. På denne arbeidskrevende måten ble gruva til, langt her oppe i Bangdalen.


Det unike med dette er at steinen som ble hakket løs ble sendt ned til Tyskland for utvinning. Det finnes ikke noen form røyser av sprengt stein rundt gruva, alt ble tatt med til Rødhammerkaia i Namdalseid kommune og fraktet ut med båt. En imponerende ferd gjennom et svært krevende terreng. Hoved transporten ble trolig gjort vinterstid med hest og slede.

Eldre kilder forteller at det var innleid en norsk kokke som bodde her oppe, sammen med arbeiderne i en hytte et stykke ned mot vannet Vomma. Arbeidsformannen hadde en egen hytte som lå nærmere gruva. Han var naturligvis litt for fin til å bo sammen med de øvrige.


Alle var de her i seks år, helt uten kontakt med familien sin i Europa. De hadde lite å gjøre med lokalbefolkningen, forsyninger og det de trengte kom for det meste med båt fra Tyskland.

I 1876 ble gruva avviklet, da selskapet i Tyskland kom frem til at denne driftsformen ikke var lønnsom.

Alette tar en dupp i lynget sammen med ulvehunden Baffin. Jeg sitter og tenker på alt det rare vi mennesker gjør: Henter sølv, høster vind og trykker på våre skjermer. Barna i Namsos tar ikke lenger turen opp hit til sølvgruva, noen voksne mener det har blitt for langt. Tidene endres og vi endres med tiden.


Jeg begynner plutselig å nynne på en sang. Den utrolige hjernen har på en eller annen måte koblet sammen sølvberget med det vi har snakka om på turen - og disse linjene:

" I'm a wheel, I'm a wheel - I can roll, I can feel "
Rock & roll fra 70-tallet beskriver kanskje hvordan vi lagde guder av sola - og fantasier som tok oss langt unna helheten. Og at vi må brenne oss for å forstå. Ritchie Blackmore og Ronnie James Dio hadde trolig en skikkelig bevissthetsutvidelse når de skrev:

" I'm the night, the light
The black and the white
The man on the silver mountain " - Rainbow, 1975


(Opplysningene om gruva kommer fra en særoppgave skrevet av Torkil Hindberg, Magne Nervik og Vegard Engesli. De hentet i sin tid inn opplyninger gjennom intervjuer og kontakt med fylkesgeologen.)

mandag 4. november 2019

Tur i fredslandet

Det kakker hardt i treverket og jeg skvetter til. Det har vært så stille i skogen denne novemberdagen. Jeg har gått å undra på om alt livet er sugd ut av naturen rundt meg og har havna inn i fryselager, datamaskiner, sportsbutikker, mobiltelfoner og sivilisasjonens støy. Men nå sitter det altså en vakker medskapning her i skogen sammen med meg.


Det er en tretåspett som bor her inne, under fjellhenget, tre timers vandring fra vegen. Fuglen har blåst seg opp i de fire kuldegradene, og den ser kraftig ut der den hopper nedover i gammelgrana. En art som har overlevd istider, stormer, snø og uendelig mer rovfugl enn det som finnes i dag. En skapning som på linje med oss mennesker har karret seg fast i denne naturen. Mens vi har endret oss på alle utenkelige måter så har denne fuglen fortsatt sitt livsprosjekt slik den alltid har gjort, i en sameksistens med den skogen den er helt avhengig av.


Jeg blir stående å se på fuglen med en liten tåre i øyekroken. November-lyset og gammelskogen har allerede risset sine evighetstanker inn i sjela mi. Det er så harmonisk og fredelig. Det blir så sterkt å møte på en ekte urinnvåner etter en lang vandring i stillheten. I helga har Alette og jeg nemlig vandra rundt i Lødding og Ekorndalen naturreservater. Vi har gått på frossen myr, sett isen begynne å legge seg på vann og i små elver, kjent på hvor korte dagene er.


November - den vakreste av alle, som alle andre måneder for oss som elsker helheten. Vi blir sikkert sett på som noen raringer som trasker rundt her i gammelskogen, uten mål og mening. Likevel kan vi begge underskrive på at det er meningsfylt, ikke minst når de hvitkledde fjelltoppene bades i gyllent solnedgangslys og rimet i myrgresset blinker som diamanter. Da dunker det hardt i brystet, en følelse som vi kunne ønske at alle andre også kunne oppleve. Det er lykken av å være til på denne uendelig vakre planeten som sprenger i brystet.

Vi har bestemt oss for å prøve å slutte å kalle disse små naturreservatene i nærområdet for villmarka. Vi kan heller kalle det vi opplever for fredslandet eller harmonien. Inspirert av Jean-Jacques Rousseau går vi nå over til å kalle de store byene for «villskapens landskap». Det er tross alt der mye av galskapen i verden produseres. Ikke på en frossen myr i Namdalen eller i en tørrgran med en tretåspett.


Under en av helgas kaffepauser forteller Alette meg om filosofen fra 1700-tallet. Bålet varmer og kaffen smaker ekstra godt når det er kuldegrader i skogen.

Rousseau, som var far til «frihet, likhet og brorskap» og til ideen om folkestyre, var usedvanlig glad i å vandre rundt. Han sa at han var ute av stand til å tenke uten de lange turene, og kunne bli kvalm bare av synet av et kontor. Han prøvde å finne tilbake til det mennesket som kunne være samstemt med trærnes alvor, som kunne være broren til de engstelige dyrene - og han lette etter noe i seg selv som kunne være naturlig.

- «Ro finnes også i fangehull, men er det nok til å gjøre det til et attraktivt sted å være», sa filosofen som vandret rundt i Frankrike. For egen del slukker vi bålet og går hjemover mot den røde kveldshimmelen.


«Jeg liker å vandre der det faller meg inn, og stanse når jeg føler for det. Å gå til fots uten hast, i godt vær på et vakkert sted, og ha som mål for turen en god opplevelse. Av alle måter å leve på, er dette den som passer meg best.» J-J. Rousseau, Bekjennelser (1765)

søndag 6. oktober 2019

Ute i virkeligheten

De første frostnettene har fått gress og strå til å blinke, som om myra nå speiler stjernehimmelen. Det lukter fukt, jord, skog, sopp og fallende, falmende blader av det trønderske landskapet. En påminnelse om at alt tar slutt en gang, sommerens farger går inn i en solnedgang av død og forråtnelse.


På ei myr med høstens farger spiller noen orrhaner. Vi kan nesten tro at de stakkars fuglene er forvirra, men det er egentlig en vanlig hendelse i naturen vår. Får de bare være i fred for hagleskudd og gps-merka fuglehunder så spiller de på myra si. 


Kanskje er det en lengsel fram mot våren? Noen sier orreleiken er forbundet med lyset som ligner ei vårnatt, men vi kan også forestille oss at det er en deltakelse i høsten. Både i de hurtige strekene gjennom vannet i ørretelva og i elgoksenes tunge pust kan du høre og lese at livet går videre. Det håpet lever også i orrhanens bulder, om det er april eller oktober.


Gjennom hele våren og sommeren har Alette og jeg vært ute når vi har hatt muligheten. Ut med teltet, ut på kveldsturer og vandringer. Folk innestengt i kjøpesenter og nettbrett tror kanskje vi mangler noe, at denne vandringen er en trøst for at vi ikke ble så vellykka, at vi egentlig sulter etter å være noen og å ha et navn. Men akkurat dette å «være noen» egner seg best i finere selskaper, der vi sjelden vanker. 


Vi går på tur, ikke for å styrke egoet, men for å slippe unna forestillingen om meg og mitt. Vi går ikke for å møte oss selv, men for å finne igjen noe i oss som er tapt. Noe ekte, friheten i det å ikke være noen, men bare være en dråpe i en strøm av liv. Et liv som strømmer gjennom årstider i et samspill med luft, sol, jord og vann. 

Det finnes ingen annen virkelighet enn den naturen byr på. En dans i farger, temperaturer og vær. Liv som oppstår og blir borte. Den virkeligheten må vi forholde oss til, uansett hvor langt inne i forestillingen om menneskets kultur og fortreffelighet vi har havnet. Med bare teltduken som filter blir «ute» plutselig mye nærmere. Mer virkelig enn illusjonen vi har skapt, der «ute» bare er noe som vi stikker innom på vei til butikken. 


Det er bare friluftslivet som kan frigjøre oss fra forestillingen om alt som føles uunnværlig. En forestilling som også inkluderer oss selv. Når vi vandrer av gårde oppdager vi at livet går sin gang også uten oss, og at vi slett ikke trenger alt samfunnet har å by på. Mye av tingene og støyen er vi lykkeligere uten.

Gjennom å være ute så ser vi at det blir mindre insekter og fugler - og enda mer uvær. Klimaendringer er selvfølgelig bare et symptom på menneskets overforbruk av natur. Vi må forholde oss til virkeligheten, det hjelper ikke å be til gamle guder, bygge nye veier eller kjøpe en ny mobiltelefon. Vi må forholde oss til naturen, for økonomien som krever fortsatt vekst er naturligvis en annen forestilling, en fantasi. Bærekraft kommer ikke av å stadig overskride jordas tåleevne.


Som så mange før har påpekt så er det bare et av de to systemene, naturen og økonomien, som mennesket faktisk hersker over – og det er naturligvis ikke naturens lover. Det er derfor det er så godt å være i virkeligheten, i høsten og på stadig nye turer blant liv som kommer og går. 

onsdag 4. september 2019

Med ungene i Børgefjell/1

Sekkene var veid og pakket, klær og sko var sjekket, fiskestengene var med - I slutten av juli var vi klar for familieferie i Børgefjell, fire unger, en hund og to voksne.


Vi var selvfølgelig litt spente på dette opplegget, hvordan skulle det gå? Å leve sammen i teltene, i myggsvermen, uten do og tv, under sol og regn, uten mobiltelefoner og nett? Der det siste kanskje er det aller verste for enkelte.

- Hvorfor gjør vi egentlig dette? Spurte en litt forundra, 12-åring. 


Jeg strammet reimene på sekken, kikket på han og sa: - Vel, om du kan fortelle meg hvem du egentlig er så skal jeg si deg svaret i kveld, sa jeg og begynte å gå.


Sola stekte, det var 25 grader i Børgefjell. Vi hadde bestemt oss for å slå leir på et fint sted inne i fjellet, bruke mye av tiden der, ta dagsturer fra leirstedet. Men det innebar en tung forflytning den første dagen, der alle måtte ta i et tak.


Ja, det var varmt, tungt, langt, mygg og klegg. Likevel ble det først og fremst en herlig opplevelse, noe helt annet enn det vi bruker å gjøre sammen, skikkelig ferie. Og det var ingen store problemer underveis - Ok, mamma (Alette) falt i en bekk, men vi badet jo likevel alle ved lunsjpausen.


Før sola gikk ned var vi kommet frem til stranda der vi skulle bruke noen dager av sommerferien.

- Jeg er den jeg er, Hans-Tore, sier 12 åringen. Vi har akkurat spist kveldsmat under telttaket. Jeg smiler, også forklarer jeg at Hans-Tore bare er et navn han har fått fra oss. – Men hvem er du egentlig? Er du håret ditt? Nesen din? Tennene dine? Hvor finner jeg deg? Det blir livlig i teltet mens ungene diskuterer og tenker seg om.

- Sannheten er at vi endres på vår veg, tenner faller ut, håret faller av, men vi er alltid summen av alt vi har møtt. Møtet med alle mennesker, møter med det rundt oss, med naturen, fuglesangen, mygga, vinden.


Vi er summen av møtene, med de som ga deg navnet, de som lærte deg språk og de som en gang sa noe vondt til deg. Vi er opplevelsene vi gir hverandre.

- Det er derfor vi er på tur i Børgefjell. Dette er en gave til deg, men også en gave til meg og til alle som er med. Uten relasjoner er vi ingenting, og uten et forhold til sola, vinden, fjellet og mygga så mangler vi vel en liten bit av den store helheten.

Gutten ser rart på meg. - Skal vi spille Yatzy spør en av tvillingene. Ferien har virkelig begynt.


Etter et par timer sover ungene i soveposen. Fjellene speiler seg i det store fjellvannet. Hvite snøflekker og grønt gress mot den nydelige sommernattas himmel. Plutselig høres noen tunge drønn. Isen i fjellsida slipper og skremmer opp en skrikende fiskemåke. 


Alette kikker opp over permen på Arne Næss sin sin bok Økologi, samfunn og livsstil. - Dette passet egentlig godt med det du sa tidligere i kveld, sier hun og leser:

«Jo større forståelse vi har av vårt samliv med andre vesener, jo større omhu vil vi vise. Dermed er også veien åpen for glede over andres trivsel og sorg over deres død og fordervelse. Vi søker vårt eget beste, men ved selvets utvidelse søker vi dermed også andres.»

søndag 31. mars 2019

Fuglenes filosofi

Nå kommer de tilbake igjen, alle de gode vennene våre. Svarttrosten, tjelden, bokfinken, grågåsa ringdua, stæren, gravanda og mange andre. Trekkfuglene har dukket opp - en etter en - de siste ukene og dagene, og de vil få følge av stadig flere.


Å se på fugler er utvilsomt en av de beste måtene å begynne med filosofi på. Selv glemmer jeg aldri at de første tankene om visdom kom gjennom møtene med disse fantastiske medskapningene. Når livet ble vanskelig for en liten pjokk, da var det svar å få der ute i vårdagen. Jeg fant tidlig ut at jeg kunne få hjelp fra de som er mye mindre enn meg selv.


Under en sorg, hører vi mange ganger at "livet går videre". Etter at barnehjertet revnet - eller at ungdomshjertet blødde, så kom disse rare ordene. Selv etter tapet av et kjæledyr, "Vel, det var bare et dyr"! Som om vi ikke er fullt berettiget til sorg, eller at noen frykter denne følelsen – Sorgen som vi selvfølgelig ikke kan ta bort, om vi ønsket det aldri så mye.

Fordi den tapte kjærligheten den kommer ikke tilbake. En mamma som er død blir borte, men setter spor. Livet vil bringe annen lykke, andre møter, selvfølgelig, men hvorfor ikke godta tapets dybde? Vi har kanskje ikke lenger tid til den lange helbredelsen - den nødvendige forandringen. - Men det er der vi selv som barn faktisk kjenner at vi hører hjem i naturen og forstår at vi kan lære av trekkfugler.


Jeg kan godt innrømme at jeg lett får tårer i øynene når jeg ser at bokfinken er tilbake igjen – eller når svarttrosten nok en gang synger i vårkvelden. For meg er de minner om - og beviset på - at hjelp noen ganger kommer fra de mest usannsynlige kilder. Små fuglevinger kan åpne øynene våre og lære oss å lytte til leksjonene av visdom som finnes i naturen.

Disse fuglene og oss. Hvert år forandrer oss litt. Hver reise lærer oss å være støttende, som gås som hjelper hverandre under lange flyturer. Tiden går i sirkler, månen, jorda og livet. Vi kommer aldri tilbake til en tur vi var på, vi forlater litt av oss der. Legger igjen noen fjær.


En dag for lenge siden så jeg en bokfink ta et jordbad på stien i skogen. Den rullet over på siden, bukket hodet ned i bakken. Jeg husker ennå bølgene av støv i lyset, det fløy i takt med vingenes rykninger - bølger av støv i lys som ble fornyet, kontinuerlig. Så stanser den, fuglen sto med halvlukkede øyne, åpnet dem, lukket dem. Jeg følte en slags glede med denne skapningen som kjente på solstrålen.

Jeg lærer, om jorden, om tilhørighet, om tid.


Hva kan være bedre enn å sette våre travle liv på pause og lytte til hva fuglene forteller oss? Gjennom måten de lever og samhandler med verden rundt, kan disse små filosofene lære oss en tilnærming til livet som er mer dyptgående og respektfullt.

Instinkt er å bygge det samme redet år etter år. Fornuft er å endre på det når det virkelig trengs. Selvstendighet, det er å fly ut av redet. Du blir ikke den samme etter å ha skiftet fjær, men det trengs for å fly.


Fuglene er tilbake, de lever dette livet. Alt er bra, alt er godt. De er lykkelige, uvitende, bare syngende som i fjor. Å vite at det er mulig å leve slik, uten å bekymre seg, er ikke det begynnelsen på noe godt? Ta vare på trekkfuglene og områdene de lever i, de trenger oss og vi trenger dem.

søndag 24. mars 2019

Kontrastenes rike

Kalde vinterdager og varme sommernetter, flatfjell og brattflaug, flo og fjære, storm og stilla. Naturen har sterke kontraster og følelser i seg. Inne i våre kropper bærer vi med oss dette kontrastenes rike. 



Vi har kommet fra det, blitt til en del av det og skal forsvinne inn i det igjen. Lys og mørke, liv og død. 

Den greske filosofen Heraklitt hevdet allerede for 2500 år siden at det er kontrastene som utgjør drivkraften i tilværelsen. Nyere psykologisk forskning viser at de beste lystopplevelsene kommer gjennom kontraster. Når alt er på det jevne, blir det fort grått og trist.



Ute får sanseapparatet en stimulans som ingen får i et kjøpesenter eller et treningssenter. Der finner du ikke luktene av myr, følelsen av å gå på fjell og overgangen i det foten vekselvis settes ned på mose og lyng. Tankene får luft i vinden og hele det indre vesen får en reaksjon på de enorme bølgene. 

En sterk tradisjon i vestlig filosofi hevder at mennesket blir lykkelig når alle sider av en selv er aktiv, både de kropselige og de åndelige. 



Ute i det fri kan jeg kjenne at jeg hører hjemme sammen med grana. Jeg er liv, har livskraft - og om jeg la fra meg alt det tillærte, kulturen, kunnskapen, vitenskapen og forestillingene om meg selv så var jeg egentlig en slektning av det jeg ser rundt meg. Denne livsdriften som naturen eier, står ikke den utenfor all menneskelig lov og rett? 

Er ikke den kraften like uskyldig som barnet i mors liv eller som ulven som spiser opp elgkalven? Hvem kan egentlig bli sint på ulven for at den stiller sulten som river i kroppen, eller myggen når den suger blod? Da må vi se i oss selv, hvilke drifter har vi?



Det er umulig å se denne kraften på grantreet eller på ulven, men vi kan føle noe i oss selv. Energien, selve livsviljen - Om vi er aldri så opptatt av oss selv så forstår vi vel at dette trolig er noe vi har til felles med alle levende vesener? I en artikkel bneskrev Knut Hamsund det som "Blodets Hvisken og Benpibernes Bøn, hele det ubevidste Sjæleliv”.  Det er denne primitive urkraften, den som dirrer gjennom alt, som vi mennesker foredler til lek og jobb, til idrett og kultur, til politikk og til kjærlighet. 



Når du er iskald og kjenner bålets varme, men sakte får blodet tilbake i fingertuppene. Da lærer du virkelig om det  å være god og varm, det  oppleves best i kontrast med å fryse. Jeg glemmer aldri fjellturen der jeg var sulten og plutselig kom over denne herlige moltemyra. Ingenting kan måle seg mat når en virkelig er sulten. Tenk på hvor vondt det var når du som barn falt på løsgrusen og blodet randt fra skrubbsåret, og kontrasten til at smertene forsvant. Når man kunne tørke tårene og glede seg over kortbuksa og våren igjen. 



Jo lengre vi fjerner oss fra naturen, jo verre blir det dessverre å forstå alt dette. Et bilde eller litt film av en skog eller et fjell kan naturligvis aldri erstattes med følelsen av å gå der. Likevel er det sjelden utbyggere eller politikere har tid til å tenke gjennom denne åpenbare sannheten. Vi må "sette oss inn i” for å forstå, men hvordan skal vi klare det når vi ikke en gang setter oss inn i oss selv. Her ligger mye av årsaken til at det i dag er enklere å ødelegge natur - og dermed også vår egen sjel.



Vi opplever kanskje alle litt for lite natur i dag, litt for lite kontraster. Vi er passe varme, passe mette, passe misfornøyd hele tiden. 

søndag 24. februar 2019

En større vilje

Vannet spruter ut av skogen, snøen smelter og noen små insekter flyr rundt oss. Februar er ikke som februar en gang var. Den er kjent som den kalde måneden, da vinteren har satt seg med lange kalde og rolige dager, men verden og naturen er i hurtig endring.


Det er ikke bare noe vi innbiller oss, endringene skjer så raskt at vi i løpet av våre korte liv har oppdaget at insektene forsvinner. Både på fjellet og langs kysten har det blitt færre fugler og klimaet det har blitt mer ustabilt. I 2016 kom nyheten om at februar var måneden med det største temperaturavviket noensinne målt, det føles egentlig som om vi lever i en skrekkelig framtidsroman.


Det mest skrekkelige er at det ikke virker som om det finnes vilje til endring. Verden går sin skjeve gang, men finnes det kanskje en større vilje? Ja, uten å bli en helskrudd dommedagsprofet så kan det være greit å dykke litt inn i de gamle mytene. C. G. Jung har jo fått en liten renessanse i disse dager, og går vi til de gamle mytene så sier de klart at det finnes en større vilje. En vilje som vi bare må bøye oss etter.


I den gamle historien om livets tre blir mennesket sett på som noe hjelpeløst der ute på en av grenene. Vi er en liten del av en langt større helhet, styrt av en vilje som sitter i den store stammen. Når vi overser dette vil vi få store overraskelser der ute på vår gren. Myten er fortalt om igjen og om igjen i tusenvis av år.


En annen av mytene som går igjen i mange kulturer er fortellingen om syndfloden. Den bibelske versjonen har mange fellestrekk med langt eldre mesopotamiske myter. Blant dem er den gammelbabylonske versjonen av Gilgamesj-eposet, som er mer enn 4000 år gammelt. Hva handler myten egentlig om? Den handler om egoisme, grådighetet og det som rammer oss dersom vi ikke spiller på lag med det som er større enn oss.


Istedenfor å gå mot disse mytene og bare le av dem, må vi bare innse at vi lever med dem av en grunn. Samfunn har ødelagt sitt livsgrunnlag en rekke ganger. På Påskeøya, langs Middelhavet, i Egypt, på Grønland og i Sør-Amerika. Det er farlig å overse myter - og det er selvfølgelig like farlig å ikke gjenkjenne en myte. Ingen av disse fortellingene skal tas som en bokstavelig sannhet.



Vi har opp gjennom historien sett at de mytiske fortellingene kan ende ut i de mest uhyggelige handlinger. I heksebrenning og jødeforfølgelse. En myte må derfor bli gjenkjent som både virkelig og uvirkelig. Myter er hjelpeverktøy, ikke noe mer, ikke noe mindre. Mytene skal lekes med, fortelles, leve med oss og utdanne oss. Myter må ikke få bli virkelige, men de kan heller ikke oversees.

For får vi ikke også denne måneden en ny påminnelse om at noe må gjøres? Et sterkt signal om at vi må ta fram vår egen vilje og endre holdninger til naturen.


Vi kan ikke fortsette å utnytte og ødelegge det som har gitt oss livet på jorden. Vi kan ikke ødelegge skogene og myra for så å bygge renseanlegg for Co2, vi kan ikke legge milevis av veg gjennom urørt natur for å få til et grønt skifte. Vi må ha vilje til å se større sammenhenger, hvis ikke blir vi tvunget til å forstå det mytene har forsøkt å fortelle.

mandag 7. januar 2019

Ny hule og nye spørsmål

Hva er et menneske? Turene i vill kystnatur og hulene i fjellet får oss ofte til å spørre om akkurat det. Her kan du bli med oss videre på jakten etter mennesket i naturen og naturen i mennesket. Hulen vi skal til denne gang ligger i Skåren – om lag en halv mils veg før man kommer til Brønnøysund sørfra. 


Her finner vi Monsenhula, eller Skåren-Monsen hulen som den ofte kalles, og dette er nok en av de store kystbrenningsgrottene som har hulemalerier. Målet vårt er å oppsøke flest mulig av disse, mens vi opplever den ville naturen, fuglene, dyrene og filosoferer over hvem vi egentlig er. En gang i framtida håper vi at det kan komme en fin bok ut av dette prosjektet vårt. 


"For det religiøse menneske er rommet ikke homogent. Det oppviser brudd og sprekker. Det inneholder områder som er kvalitativt forskjellige fra resten". Slik starter det 1. kapitlet i Mircea Eliades bok "Det hellige og det profane". 

Denne boka har fått plass som en av det tjuende århundres viktigste fagbøker. Den rumenske religionshistorikeren og filosofen har med sin kunnskap laget en grunnmur for oss som ønsker å forstå hvorfor vi mennesker har oppsøkt huler, tilbedt himmelen og beundret naturen - og senere skapt religioner. 


På veg opp til Skåren-Monsen hulen finner vi flere spor etter menneskelig aktivitet. Her ligger halvferdige kvernsteiner som vitner om en tid som var. En ringtrost varsler om at vi er på veg. Hadde vi ikke vært interessert i disse hulene så hadde vi aldri fått disse opplevelsene - og fått sett denne helt spesielle naturen.  


Inne i hulen finner vi et solsymbol som er hakket inn i berget, mens vi har lest at det lengre inn skal finnes fem dyrefigurer. De er malt, med et rødt fargestoff, på den ene veggen i den 120 meter lange hula. De er trolig om lag 3.500 år gamle, men kan også være eldre. Det skal bli spennende å se figurene og sammenligne med det vi har opplevd tidligere.
 
Dagens prester er ofte opptatt av å tegne en himmel over oss mennesker, mens man før i tiden var like opptatt av å rotfeste oss til jorden. "At menneskene er født av jorden, er en trosforestilling som er universelt utbredt. I et stort antall språk kalles mennesket «den som er født av jorden». Man tror at barna «kommer» fra jordens indre, fra huler, grotter og kløfter", skriver Eliade. 


Han støtter seg på den tyske etnologen Adolf E. Jensen, som i boka "Myth and Cult Among Primitive Peoples" forklarer hvorfor jorda ble viktig og tilbedt. Mennesket så tidlig at døde dyr og kropper forvandlet seg til jord, nytt liv og mat, mens man trodde at sjelen gikk under jorden hvor den grunnla de dødes land. I himmelen var det gudene som bodde og det var de som en gang skapte dette livet, det hellige som gjentas.


Vi studerer figurene på bergveggen nøye, og blir fort enig i at dette er noe annet enn det vi har sett tidligere i huler på Leka, i Nærøy og ellers på Helgeland. Solhjulet og dyrefigurene kan godt peke mot samisk opprinnelse. Solen, min far som sender sin livgivende kraft inn i jorden vår mor - og skaper planter, dyr og mennesker. 

I en av våre mange bøker om urfolks bruk av huler skriver en sjaman: "I forhistoriske huler over hele verden kan man finne malt stein som er brukt i religiøse riter. Men vestens folk har glemt dette og dermed mistet makten som er i de malte steinveggene og hulene."



Kanskje gikk sjamanen hit ned i hulen for å be om mat og god jakt. Vi har i grunnen ikke noen klare svar, men forstår mer om hvem vi er og hvor vi kommer fra ved å lese om og studere det mennesket en gang har hatt som sin verden.

Symbolene på veggen snakker fortsatt sitt stumme språk til oss og sier noe om hva vi kommer fra. I sin bok latterliggjør ikke Eliade disse primitive menneskene som en gang malte på huleveggen, tvert i mot. Han beskriver dem som modige mennesker som tok på seg ansvaret for å medvirke til skapelsen av sitt kosmos, for å skape sin egen verden, for å sikre plantenes og dyrenes liv osv. 


"Men det dreier seg om et annet slags ansvar enn dem som for oss moderne mennesker synes å være de eneste autentiske og gyldige. Det dreier seg om en ansvarlighet for verden, til forskjell fra de ansvar av moralsk, sosial og historisk art som er de eneste de moderne kulturer kjenner. Innenfor horisonten av vår eksistens kjenner mennesket bare ansvar for seg selv og for samfunnet. For dette mennesket utgjør ikke universet noe kosmos i egentlig forstand, en levende, sammensatt enhet; det er ikke noe annet enn ganske enkelt summen av planetens materielle forråd og fysiske krefter, og den største bekymring for det moderne menneske er at det ikke må uttømme klodens økonomiske ressurser på grunn av sin dumhet". 


Kan man lære noe av dette, som vi allerede ikke vet da? Som allerede ikke er skrevet - og omtales i media daglig? Vel, hvert besøk i hulene har fått oss til å forstå at besøket i fjelldypet ligner på Freuds psykoanalyse, lukter litt av Jungs ubevisste skygge og er en del av noe som vi mennesker har i oss.
Eliade beskriver religionen som menneskenes viktigste anliggende, og lengselen etter det hellige som vår dypeste adferds bestemmende drivkraft. 

Hvis vi har mistet følelsen av det hellige etter tusenvis av år - hva har vi da puttet inn i det tomrommet? På veg opp igjen finner vi noen plastikk-hjelmer og kulturminner etter vår tids aktivitet rundt Skåren-Monsen hulen. 


Har vi stirret oss blinde på forestillingen om at gud er død, men glemt at det inne i oss - i det ubevisste - fortsatt skapes forestillinger om guder som er lys levende? Har vi kanskje forsøkt å fylle den hulen i oss med penger, plastikk og materielt skrot?