Kontrastenes rike

Kalde vinterdager og varme sommernetter, flatfjell og brattflaug, flo og fjære, storm og stilla. Naturen har sterke kontraster og følelser i seg. Inne i våre kropper bærer vi med oss dette kontrastenes rike. 

Vi har kommet fra det, blitt til en del av det og skal forsvinne inn i det igjen. Lys og mørke, liv og død. 

Den greske filosofen Heraklitt hevdet allerede for 2500 år siden at det er kontrastene som utgjør drivkraften i tilværelsen. Nyere psykologisk forskning viser at de beste lystopplevelsene kommer gjennom kontraster. Når alt er på det jevne, blir det fort grått og trist.

Ute får sanseapparatet en stimulans som ingen får i et kjøpesenter eller et treningssenter. Der finner du ikke luktene av myr, følelsen av å gå på fjell og overgangen i det foten vekselvis settes ned på mose og lyng. Tankene får luft i vinden og hele det indre vesen får en reaksjon på de enorme bølgene. 

En sterk tradisjon i vestlig filosofi hevder at mennesket blir lykkelig når alle sider av en selv er aktiv, både de kropselige og de åndelige. 

Ute i det fri kan jeg kjenne at jeg hører hjemme sammen med grana. Jeg er liv, har livskraft - og om jeg la fra meg alt det tillærte, kulturen, kunnskapen, vitenskapen og forestillingene om meg selv så var jeg egentlig en slektning av det jeg ser rundt meg. Denne livsdriften som naturen eier, står ikke den utenfor all menneskelig lov og rett? 

Er ikke den kraften like uskyldig som barnet i mors liv eller som ulven som spiser opp elgkalven? Hvem kan egentlig bli sint på ulven for at den stiller sulten som river i kroppen, eller myggen når den suger blod? Da må vi se i oss selv, hvilke drifter har vi?

Det er umulig å se denne kraften på grantreet eller på ulven, men vi kan føle noe i oss selv. Energien, selve livsviljen - Om vi er aldri så opptatt av oss selv så forstår vi vel at dette trolig er noe vi har til felles med alle levende vesener? I en artikkel bneskrev Knut Hamsund det som "Blodets Hvisken og Benpibernes Bøn, hele det ubevidste Sjæleliv”.  Det er denne primitive urkraften, den som dirrer gjennom alt, som vi mennesker foredler til lek og jobb, til idrett og kultur, til politikk og til kjærlighet. 

Når du er iskald og kjenner bålets varme, men sakte får blodet tilbake i fingertuppene. Da lærer du virkelig om det  å være god og varm, det  oppleves best i kontrast med å fryse. Jeg glemmer aldri fjellturen der jeg var sulten og plutselig kom over denne herlige moltemyra. Ingenting kan måle seg mat når en virkelig er sulten. Tenk på hvor vondt det var når du som barn falt på løsgrusen og blodet randt fra skrubbsåret, og kontrasten til at smertene forsvant. Når man kunne tørke tårene og glede seg over kortbuksa og våren igjen. 

Jo lengre vi fjerner oss fra naturen, jo verre blir det dessverre å forstå alt dette. Et bilde eller litt film av en skog eller et fjell kan naturligvis aldri erstattes med følelsen av å gå der. Likevel er det sjelden utbyggere eller politikere har tid til å tenke gjennom denne åpenbare sannheten. Vi må "sette oss inn i” for å forstå, men hvordan skal vi klare det når vi ikke en gang setter oss inn i oss selv. Her ligger mye av årsaken til at det i dag er enklere å ødelegge natur - og dermed også vår egen sjel.

Vi opplever kanskje alle litt for lite natur i dag, litt for lite kontraster. Vi er passe varme, passe mette, passe misfornøyd hele tiden.