Fuglenes filosofi

Nå kommer de tilbake igjen, alle de gode vennene våre. Svarttrosten, tjelden, bokfinken, grågåsa ringdua, stæren, gravanda og mange andre. Trekkfuglene har dukket opp - en etter en - de siste ukene og dagene, og de vil få følge av stadig flere.

Å se på fugler er utvilsomt en av de beste måtene å begynne med filosofi på. Selv glemmer jeg aldri at de første tankene om visdom kom gjennom møtene med disse fantastiske medskapningene. Når livet ble vanskelig for en liten pjokk, da var det svar å få der ute i vårdagen. Jeg fant tidlig ut at jeg kunne få hjelp fra de som er mye mindre enn meg selv.

Under en sorg, hører vi mange ganger at "livet går videre". Etter at barnehjertet revnet - eller at ungdomshjertet blødde, så kom disse rare ordene. Selv etter tapet av et kjæledyr, "Vel, det var bare et dyr"! Som om vi ikke er fullt berettiget til sorg, eller at noen frykter denne følelsen – Sorgen som vi selvfølgelig ikke kan ta bort, om vi ønsket det aldri så mye.

Fordi den tapte kjærligheten den kommer ikke tilbake. En mamma som er død blir borte, men setter spor. Livet vil bringe annen lykke, andre møter, selvfølgelig, men hvorfor ikke godta tapets dybde? Vi har kanskje ikke lenger tid til den lange helbredelsen - den nødvendige forandringen. - Men det er der vi selv som barn faktisk kjenner at vi hører hjem i naturen og forstår at vi kan lære av trekkfugler.

Jeg kan godt innrømme at jeg lett får tårer i øynene når jeg ser at bokfinken er tilbake igjen – eller når svarttrosten nok en gang synger i vårkvelden. For meg er de minner om - og beviset på - at hjelp noen ganger kommer fra de mest usannsynlige kilder. Små fuglevinger kan åpne øynene våre og lære oss å lytte til leksjonene av visdom som finnes i naturen.

Disse fuglene og oss. Hvert år forandrer oss litt. Hver reise lærer oss å være støttende, som gås som hjelper hverandre under lange flyturer. Tiden går i sirkler, månen, jorda og livet. Vi kommer aldri tilbake til en tur vi var på, vi forlater litt av oss der. Legger igjen noen fjær.

En dag for lenge siden så jeg en bokfink ta et jordbad på stien i skogen. Den rullet over på siden, bukket hodet ned i bakken. Jeg husker ennå bølgene av støv i lyset, det fløy i takt med vingenes rykninger - bølger av støv i lys som ble fornyet, kontinuerlig. Så stanser den, fuglen sto med halvlukkede øyne, åpnet dem, lukket dem. Jeg følte en slags glede med denne skapningen som kjente på solstrålen.

Jeg lærer, om jorden, om tilhørighet, om tid.

Hva kan være bedre enn å sette våre travle liv på pause og lytte til hva fuglene forteller oss? Gjennom måten de lever og samhandler med verden rundt, kan disse små filosofene lære oss en tilnærming til livet som er mer dyptgående og respektfullt.

Instinkt er å bygge det samme redet år etter år. Fornuft er å endre på det når det virkelig trengs. Selvstendighet, det er å fly ut av redet. Du blir ikke den samme etter å ha skiftet fjær, men det trengs for å fly.

Fuglene er tilbake, de lever dette livet. Alt er bra, alt er godt. De er lykkelige, uvitende, bare syngende som i fjor. Å vite at det er mulig å leve slik, uten å bekymre seg, er ikke det begynnelsen på noe godt? Ta vare på trekkfuglene og områdene de lever i, de trenger oss og vi trenger dem.