Med ungene i Børgefjell/1

Sekkene var veid og pakket, klær og sko var sjekket, fiskestengene var med - I slutten av juli var vi klar for familieferie i Børgefjell, fire unger, en hund og to voksne.

Vi var selvfølgelig litt spente på dette opplegget, hvordan skulle det gå? Å leve sammen i teltene, i myggsvermen, uten do og tv, under sol og regn, uten mobiltelefoner og nett? Der det siste kanskje er det aller verste for enkelte.

- Hvorfor gjør vi egentlig dette? Spurte en litt forundra, 12-åring. 

Jeg strammet reimene på sekken, kikket på han og sa: - Vel, om du kan fortelle meg hvem du egentlig er så skal jeg si deg svaret i kveld, sa jeg og begynte å gå.

Sola stekte, det var 25 grader i Børgefjell. Vi hadde bestemt oss for å slå leir på et fint sted inne i fjellet, bruke mye av tiden der, ta dagsturer fra leirstedet. Men det innebar en tung forflytning den første dagen, der alle måtte ta i et tak.

Ja, det var varmt, tungt, langt, mygg og klegg. Likevel ble det først og fremst en herlig opplevelse, noe helt annet enn det vi bruker å gjøre sammen, skikkelig ferie. Og det var ingen store problemer underveis - Ok, mamma (Alette) falt i en bekk, men vi badet jo likevel alle ved lunsjpausen.

Før sola gikk ned var vi kommet frem til stranda der vi skulle bruke noen dager av sommerferien.

- Jeg er den jeg er, Hans-Tore, sier 12 åringen. Vi har akkurat spist kveldsmat under telttaket. Jeg smiler, også forklarer jeg at Hans-Tore bare er et navn han har fått fra oss. – Men hvem er du egentlig? Er du håret ditt? Nesen din? Tennene dine? Hvor finner jeg deg? Det blir livlig i teltet mens ungene diskuterer og tenker seg om.

- Sannheten er at vi endres på vår veg, tenner faller ut, håret faller av, men vi er alltid summen av alt vi har møtt. Møtet med alle mennesker, møter med det rundt oss, med naturen, fuglesangen, mygga, vinden.

Vi er summen av møtene, med de som ga deg navnet, de som lærte deg språk og de som en gang sa noe vondt til deg. Vi er opplevelsene vi gir hverandre.

- Det er derfor vi er på tur i Børgefjell. Dette er en gave til deg, men også en gave til meg og til alle som er med. Uten relasjoner er vi ingenting, og uten et forhold til sola, vinden, fjellet og mygga så mangler vi vel en liten bit av den store helheten.

Gutten ser rart på meg. - Skal vi spille Yatzy spør en av tvillingene. Ferien har virkelig begynt.

Etter et par timer sover ungene i soveposen. Fjellene speiler seg i det store fjellvannet. Hvite snøflekker og grønt gress mot den nydelige sommernattas himmel. Plutselig høres noen tunge drønn. Isen i fjellsida slipper og skremmer opp en skrikende fiskemåke. 

Alette kikker opp over permen på Arne Næss sin sin bok Økologi, samfunn og livsstil. - Dette passet egentlig godt med det du sa tidligere i kveld, sier hun og leser:

«Jo større forståelse vi har av vårt samliv med andre vesener, jo større omhu vil vi vise. Dermed er også veien åpen for glede over andres trivsel og sorg over deres død og fordervelse. Vi søker vårt eget beste, men ved selvets utvidelse søker vi dermed også andres.»