Ute i virkeligheten

De første frostnettene har fått gress og strå til å blinke, som om myra nå speiler stjernehimmelen. Det lukter fukt, jord, skog, sopp og fallende, falmende blader av det trønderske landskapet. En påminnelse om at alt tar slutt en gang, sommerens farger går inn i en solnedgang av død og forråtnelse.

På ei myr med høstens farger spiller noen orrhaner. Vi kan nesten tro at de stakkars fuglene er forvirra, men det er egentlig en vanlig hendelse i naturen vår. Får de bare være i fred for hagleskudd og gps-merka fuglehunder så spiller de på myra si. 

Kanskje er det en lengsel fram mot våren? Noen sier orreleiken er forbundet med lyset som ligner ei vårnatt, men vi kan også forestille oss at det er en deltakelse i høsten. Både i de hurtige strekene gjennom vannet i ørretelva og i elgoksenes tunge pust kan du høre og lese at livet går videre. Det håpet lever også i orrhanens bulder, om det er april eller oktober.

Gjennom hele våren og sommeren har Alette og jeg vært ute når vi har hatt muligheten. Ut med teltet, ut på kveldsturer og vandringer. Folk innestengt i kjøpesenter og nettbrett tror kanskje vi mangler noe, at denne vandringen er en trøst for at vi ikke ble så vellykka, at vi egentlig sulter etter å være noen og å ha et navn. Men akkurat dette å «være noen» egner seg best i finere selskaper, der vi sjelden vanker. 

Vi går på tur, ikke for å styrke egoet, men for å slippe unna forestillingen om meg og mitt. Vi går ikke for å møte oss selv, men for å finne igjen noe i oss som er tapt. Noe ekte, friheten i det å ikke være noen, men bare være en dråpe i en strøm av liv. Et liv som strømmer gjennom årstider i et samspill med luft, sol, jord og vann. 

Det finnes ingen annen virkelighet enn den naturen byr på. En dans i farger, temperaturer og vær. Liv som oppstår og blir borte. Den virkeligheten må vi forholde oss til, uansett hvor langt inne i forestillingen om menneskets kultur og fortreffelighet vi har havnet. Med bare teltduken som filter blir «ute» plutselig mye nærmere. Mer virkelig enn illusjonen vi har skapt, der «ute» bare er noe som vi stikker innom på vei til butikken. 

Det er bare friluftslivet som kan frigjøre oss fra forestillingen om alt som føles uunnværlig. En forestilling som også inkluderer oss selv. Når vi vandrer av gårde oppdager vi at livet går sin gang også uten oss, og at vi slett ikke trenger alt samfunnet har å by på. Mye av tingene og støyen er vi lykkeligere uten.

Gjennom å være ute så ser vi at det blir mindre insekter og fugler - og enda mer uvær. Klimaendringer er selvfølgelig bare et symptom på menneskets overforbruk av natur. Vi må forholde oss til virkeligheten, det hjelper ikke å be til gamle guder, bygge nye veier eller kjøpe en ny mobiltelefon. Vi må forholde oss til naturen, for økonomien som krever fortsatt vekst er naturligvis en annen forestilling, en fantasi. Bærekraft kommer ikke av å stadig overskride jordas tåleevne.

Som så mange før har påpekt så er det bare et av de to systemene, naturen og økonomien, som mennesket faktisk hersker over – og det er naturligvis ikke naturens lover. Det er derfor det er så godt å være i virkeligheten, i høsten og på stadig nye turer blant liv som kommer og går.