lørdag 30. april 2016

Hulene i Nord-Gutvik

Sludd faller trist mot bygatene denne helga i april, men vi har likevel pakket telt og soveposer.  Målet er Nord-Gutvik og hulen Lissbindalskjerka, som ikke er spesielt godt beskrevet. Vi har imidlertid hørt at den skal være stor - og verd et besøk. 


Litt dårlig vær får ikke lov til å være en unnskyldning, og når vi først kommer frem angrer vi slett ikke. Øya Austra, naturen og fjellene her ute får hjertet til å slå litt raskere. 

Av ei trivelig dame, som har vokst opp her på grensa til Nordland, får vi forklart at det store, synlige hullet til høyre i fjellet også er en hule. Selve kjerka ligger derimot øverst i ura, litt mer til venstre. Inngangen er ikke mulig å se før vi kommer frem, men vi skal gå mot den tydelige sprekka som lager et skråstrek i fjellveggen. 


Vi setter opp teltet i skogen under hulefjellet i Nord-Gutvik. Her ligger vi strategisk til, og vi bestemmer oss for å undersøke den nærmeste hulen allerede nå - den første kvelden. 

Lissbindalskjerka sparer vi til neste dag.


Etter en liten trimtur mellom storstein, rasur og gamle trær så står vi ved åpningen. I følge lokalbefolkninga skal denne hulen være litt verre å ta seg inn i. 

De første 60 metrene går lett, men det viser seg nå at vi ikke skal rett fram under steinen som ligger på tvert inne i hula. 


Vi må klatre ned i et hulrom under selve raset for å komme dypere inn i denne hula. Etter å ha tenkt oss litt om, og forsikret oss om at det er mulig å komme opp igjen, tar vi turen ned. 

Det er spennende å oppdage at det er et tykt lag med jord helt her nede i den mørke bunnen. 


Vi kan se at det har vært folk her for lenge siden, gammel aske og delte bein er tydelige spor, men en gjennomgang av veggene viser dessverre ingen andre tegn. 


Denne hulen går bratt opp igjen i den innerste delen, vi kommer litt over 100 meter inn i fjellet før det er stopp. Veggene her i den indre delen er klart preget av havet som en gang, for ufattelig mange år siden, vasket den ut. 

Lyset fra den øvre åpningen strømmer inn rundt den store steinen som henger der mellom fjellveggene. Det gir en trolsk stemning her inne.



Dette er ei flott huleopplevelse og en god kveldsbonus å ha med seg på turen til Nord-Gutvik. Vi gleder oss nå enda mer til å besøke Lissbindalskjerka neste dag. 


Når vi kommer opp er sola på veg ned i havet vest for Leka. Det er på tide å komme seg ned til teltet i skogen. 

Ringtrost, svarttrost, måltrost og rødstrupe har startet kveldskonserten. 

Tror du vi angrer på at vi la avgårde i sludd og gråvær. - Niks, vi angrer aldri på en tur ut!


Hva er det som drar oss ut? Hva er det som får oss til å oppsøke huler? Hva er det vi finner i naturen og i oss selv? Det er spørsmål som er fine å ha med seg inn i drømmene. 

Jeg faller inn i søvnen og begynner å drømme om hulen. Hva var hulen uten fjellet? Uten lyset?

Når tiurklokka vekker oss har vi mer å snakke om. Mer fra en helt utømmelig kilde i oss selv. Den vesle rødstrupen rører på noen strenger dypt der inne i grunnfjellet i oss. 


- Jeg, meg og mitt oppstår på grunn av en splittelse i oss, sier Alette. Hun mener nattas drømmer har forklart oss at vi mennesker i dag lever med en "spaltet personlighet". At vi lever med et mentalt bilde av oss selv, et forestilt "jeg" som vi har et forhold til. Et ego! 

Livet selv og naturen blir oppfattet som ord, noe vi har på siden av oss, adskilt fra den vi er. - Der ligger nok mye av feilen. For når vi snakker om "mitt liv" så betyr det at vi og livet er to adskilte ting.   Skogen, grana, bekken og rødstrupen er ikke en del av meg. 

- Hula kan vel ikke være noe uten fjellet, sier jeg. Vi ler litt nå når kaffen endelig koker. 


Det er egentlig litt for tidlig på året til å ta i bruk gassprimusen. Den må pakkes inn for å holde seg varm nok til å avgi nok futt. 

Fordelen er at vi får tid til å filosofere litt - så mens frokost fortæres sammen med varm kokekaffe, fortsetter vi over samme tema:

Hvis jeg, med denne kroppen og hjernen min - og livet - er to forskjellige ting, hvis jeg er atskilt fra livet da er jeg adskilt fra alle ting, alle fugler, all natur, alle mennesker. Men hvordan kan jeg være adskilt fra livet? Det er vel helt umulig? Jeg, vi og livet er ett. Det kan da vel ikke være annerledes?

Det blir meningsløst å tenke bare på seg selv, bare dyrke seg selv, tjene bare seg og sitt.

Det vil gi oss mye mer å virkelig verne om, bry oss om, alt liv rundt oss og ta vare på dette. Da blir vi på en måte "udødelig" - og livet får plutselig en helt annen mening og dybde.

Det er tanker som nok ble med ut fra huledypet, uten at vi var klar over det.


Etter en liten morgentrim gjennom ei ny steinrøys står vi foran åpningen til selveste Lissbindalskjerka. Turen opp er slett ikke "handicap-vennlig", men langt fra vanskelig for de som klarer å løfte litt på føttene og ta noen hopp over sprekker og hull. 

Det er også noen meter med raskant som må forseres før vi når bunnen på selve hula. 



Nå venter imidlertid eventyret! Dette er litt av en hule. Noen opptegnelser sier at den er 200 eller 280 meter lang. Jeg kan banne på at den er enda mer. Lissbindalskjerka er noe av det største vi har opplevd, og vi har vært i de fleste kjente havgrottene på denne delen av kysten.

I den ytterste delen er det en fenomenal akustikk. Her ligger også det flere har kalt "alteret" - og en lang gang dekt med et dypt grus- og jordlag fører innover i hula.



Videre innover blir veggene høye og slette. Hulen gir et mektig inntrykk og en helt spesiell følelse, det er bare å begynne å fotografere veggene for å se om det kan dukke fram noen hulemalerier. Her inne ligger forholdene virkelig til rette for noe slikt.



Flere steder ser det da også ut som om det er rødfarge på veggene, men mye av dette er nok dessverre naturlig. Likevel ser jeg ikke bort fra at det kan finnes noe her, så jeg må ta noen kvelder å studere alle filene fra turen inn. 

Uansett kan man ikke bli skuffet over det galleriet som naturen selv har laget på disse enorme huleveggene. Det er litt av en opplevelse! Legg også merke til at det ikke finnes ras på gulvet innover i kjerka. Her ligger havbunnen slik som den nok ble vasket ut lenge før forrige istid. 

Skal tro hva arkeologer kunne ha funnet om de begynte å undersøke og grave her inne? 


Lissbindalskjerka ender i et smalt og trangt rom over noen store steiner. Den er mer enn lang nok - og det ble også denne bloggen.

Håper den inspirerer deg til eventyr både ute og inne i naturen - og deg selv.



torsdag 21. april 2016

Det minste livet

- Vi har omsider lært at vi skal ta vare på barna, de eldre, de handikappede, de fargede og kjæledyrene våre. Vi blir glad i de øynene vi kjenner og har et forhold til. Hvorfor tar vi ikke bedre vare på fuglene rundt oss, dyrene, fiskene, insektene, blomstene og trærne? Hva gjør det med oss som mennesker at vi  vet det vi vet, men gjør det vi gjør?

Lav vårsol er i ferd med å senke seg ned over granskogen, og her sitter vi. Hører på lydene fra skogen og ser på to små fugler som skvetter rundt i barhenget. Fuglekongen er vår minste fugl, men du verden for et liv det er i den lille “furulusa”. Den irriterer seg over naboen, den er rastløs og skvetten, kjenner på frykt, den vil føre livet videre, den er dødelig som oss, kjenner smerte og har de behov som vi har. Søvn, varme, sol, vann, mat, trygghet, samliv.

Ni gram med fjær og vinger har liv som i stor grad ligner på våre liv. Disse tankene åpner døren til en spennende samtale mellom oss som betrakter granskogen denne kvelden.


Mennesket har blitt slik, vi sitter på en måte utenfor og betrakter det hele. Likevel er det noe som er på gang, og det er akkurat det vi snakker om. Det hvisker en vind gjennom granskogen, men også gjennom vår viten, vår filosofi og verden slik vi ser den. Den vinden bærer med seg en endring. 

"Vi er liv som vil leve midt blant liv som vil leve", hviskes det i tankene våre. Når skal vi ta innover oss dette - alt vi har lært om dyrene og naturen, at vi faktisk kommer derfra og at vi er ett med dette livet? At vi er vesener som hører sammen med denne skogen, at vi er brødre og søsken med fuglekongen og grana. Mennesket er så fjernt unna alt dette i dag, men det vi vet - og den svake vinden som blåser - vil gjøre noe med oss.


Hvor lenge kan vi kjøre rundt i en ny bil - som vi fikk råd til fordi vi raserte en hel skog? Fuglekonger, egg, reder, kvister, stammer, granbar og lav. Livets mysterier ble redusert til en biomasse for de grådige. Skogen verd mindre enn søppel som vi slenger fra oss om noen år. 

Fjellet blir til tall i ett regnskap, vakre fugler og dyr blir til underholdning som havner i fryseren - og senere i søpla i dette overflodssamfunnet. Det som en gang var hellig og ukrenkelig - livet selv - er verd mye mindre enn våre tanker og behov. Hvor bra er dette for oss? Hvilken verdighet finnes det i denne måten å behandle naturen på?

En gang takket vi og satte pris på naturen

I mer enn 5000 år gikk mennesket rundt med en ærefrykt for livet, det kan dokumenteres. Tradisjoner og seremonier ved felling av bjørn viser en kultur som hedret livet - og som takket med smykker, ritualer og ofring.

I dag kjøper vi kjøttfarsen stappa i beingraut på butikken. Fisken er veldig fjernt fra snøret som napper, og gleden som fangsten gir. Maten er laget på store fabrikker der vi masseproduserer liv, slakter det og holder det unna tankene, og selv om vi har akseptert dette - eller holder denne industrialiseringen unna følelsene våre - så fortsetter vi å jakte, hugge, drepe, forgifte, uten at det egentlig er nødvendig. 

Vi har drap som hobby... Men hvor lenge klarer vi å fortsette med dette forbruket av liv, misbruket av liv, mishandlingen av liv? 


Kvelden og rådyrbukken kommer

Kvelden senker seg over skogen, og det blir stille. Vinden den blåser fortsatt svakt gjennom konglene i toppen på grana, gjennom liv som vil leve. Vi hutrer oss inn i sofaen, akkurat tidsnok til å se rådyrbukken komme ned for å spise opp epler og gulerøtter, som butikken hadde kassert tidligere denne dagen. 

Alette er redd for at rådyrbukken snart vil forsvinne, hobbyjegerne har kjørt mange ganger forbi med lyskaster på taket, med oransje jakker og luer. De er klar til å ta livet av dyret - fjerne nærværet av dette individet og dets øyne fra vår verden. 

Vi har våre følelser rundt det, slik som jegeren har sine følelser rundt sin jakthund. Når skal vi forstå helheten og hva vi egentlig driver på med? Hva skjer når vi begynner å se hvordan vi har oppført oss? Det har mange tenkere skrevet og sagt de siste årene, men vinden den former sitt landskap sakte.


Jeg er også en stakkars ape, formet av tankene rundt meg. Jeg har skutt rådyr, elg, hjort, rype, storfugl, orrfugl og jerpe. For 10 år siden diskuterte jeg ikke med meg selv - eller Alette - på denne måten. Nå er jeg i ferd med å reforhandle. 

Ikke at jeg er mot jakt dersom vi virkelig trenger det, at vi er smart nok til å ta av et virkelig overskudd og bruke det fornuftig. Det jeg er i mot er ubevisstheten rundt årsaken. Hvorfor jakter vi egentlig? Er det et overskudd i naturen nå? Dreper jeg bare for lyst? 


Jeg har til og med blitt bevist at mine elskede ryper ofte bare ble liggende i fryseren, at jeg har nok mat, og at jakta bare var en unnskyldning for noe annet! For at jeg ville være med, for å være en del, for å ikke være ensom kanskje? Så begynner Alette å fortelle noe som treffer meg i hjertet:

Historien om Pippelipoika

En vårdag som liten barnehagejente på Sogn studentby i Oslo ble hennes første minne av å ha et sterkt ønske om å ta vare på naturen skapt. Det var en liten fuglunge, trolig gråspurv, som hadde falt ut av reiret - eller var på veg til å forlate reiret, og som slik krysset veien til ei lita nysgjerrig jente. Ei jente som var veldig glad i dyr. "Pippelipoika" kunne ikke fly og bakset bare rundt i buskene utenfor blokkleilighetene. Hun fikk derfor raskt kyndig hjelp (det trodde iallfall den lille hjelperen) - med mat og stell på verandaen. Dette varte i noen dager og "pippelipoika" lærte seg fort navnet sitt. Da lille Alette ropte inn i busken: - "Pippelipoika", så kom hun hoppende ut fra sitt gjemmested.

Etter noe dager hadde den lokale vaktemestercowboyen sett seg lei på ungene som passet på den lille fuglungen. Han ville rydde opp i sakene, gikk rett bort til Alette mens hun holdt den lille fugleungen i hendene. Han tok et godt grep rundt de myke fjærene og klemte den skjøre bakkroppen - kakket så hodet mot fortauskanten. "Pippelipoika" var død, den strakk sakte ut vingen. Alette husker dette selv om det er nesten 40 år siden, og den lille bloddråpen som piplet ut på nebbet, som kom fra øyet, beskriver hun som om det var i går.



For å dele min egen ensomhet… Ordene dukker opp etter at hun har fortalt denne historien. Vi har et grunnleggende behov for å ha dyr i nærheten av oss. Kjæledyrholdet økte voldsomt etter at mennesket sluttet å holde husdyr. Vi har hunder, katter, marsvin og undulater som vi er glad i. Hvorfor er vi ikke mer glad i det øvrige livet? Hva er det vi driver med? 

Jeg må igjen fortelle historien om hvordan jeg som liten mistet min mor, men fant naturen. Hvordan den fikk meg til å føle meg hel igjen. Hvordan jeg der ute fant en hellighet og helhet, men kanskje jeg ikke helt forstår hva jeg fant? Jeg har egentlig ikke anelse! 

Hva observerer vi og hva lukker vi ute?

Jeg observerer fra mitt eget liv, jeg ser at jeg i et bymiljø vil lukke sansene mot støy og ubehag. Og når jeg lukker sansene mot dette, da luker jeg de også mot mye annet. 

Jeg lukker meg mot at liv behandles som skrap. Jeg lukker meg faktisk ut fra hvordan mine nærmeste har det, hvordan jeg selv har det og hvordan naturen - livet rundt meg - har det. 

Jeg lukker meg til og med mot det gode, og blir tilnærmet apatisk. Jeg bryr meg nesten ikke om jeg er levende eller død. Men hvor lenge kan jeg - og vil vi fortsette slik?

Kroppen min er langt fra adskilt fra naturen. Jeg kan føle individenes til tilstedeværelse i min verden. Jeg inngår alltid i en sammenheng og slutter ikke ved huden min. Blir det bedre om jeg er bevist dette, om jeg er mer takknemlig og mer forsiktig med livet rundt meg? Har jeg det bedre da? 


Det må da være verd å stille seg disse spørsmålene... Og alt dette kom altså ut fra vinden i tretoppene og den svake sangen fra Norges minste fugl. 

Kanskje vil vinden bære denne sangen videre til de neste generasjonene - og sakte, sakte forme dem til å forstå med noe som er mye større og viktigere en intellektet vårt. Noe som kunnskap og ord ikke kan lære oss. 

Noe som vi naturelskere av og til kan få et glimt av i solnedgangen.

søndag 17. april 2016

Å bo ved strømmen

Forrige uke tok vi med oss huset UT og reiste til Flatanger for å møte våren. Det er så fint å kunne gjøre slike ting midt i uka, når muligheten byr seg. Eventyret er jo rundt oss hele tiden.


Vi bosatte oss helt nede i fjæra ved Årfjordstraumen. Mens vi drev på å satte opp teltet holdt to steinkobber oss under oppsikt på kort avstand. Over oss surret rugda, i litt vårlig krangel om territoriet med sin nabo, mens svarttrosten sørget for vakker bakgrunnsmusikk. 


Det var både overraskende og godt å høre gransangeren synge neste morgen. Årets første tjiff-tjaff for oss - og enda bedre ble det da jernspurven også blandet seg inn.
Så rart det er å våkne av 
en tidlig tidlig morgen
før åsene er åser
og trærne er blitt trær.
Det hemmelige under
Som også heter våren
har ennå ikke rukket
å ta på sine klær.


Et glimt av fryd i luften
Som hjerte ikke fatter.
Det sunne pust fra noe
Som blir i evighet.
En munter sølvblank gjenlyd
Fra en usynlig latter:
Akk menneske, så lite,
Så ingenting du vet!
(Inger Hagerup)    
Godt er det å ligge slik ved strømmen å se og høre på vannet som beveger seg. Det er ikke like fint å bo ved den strømmen som vi mennesker lager og frakter rundt i kabel.

Etter frokost dro jeg å laget et tv-innslag om at man enkelte steder i fylket nå vil grave kraftledninger ned i jorda for å forsøke å redde hubroen.  Et dilemma er det selvfølgelig at det samtidig bygges milevis med strømledning i områder som ikke en gang er skikkelig kartlagt! 


Av og til må man likevel fokusere på det det gode som faktisk gjøres, av mennesker som engasjerer seg for naturen vår. Det er helt fabelaktig! Ta gjerne en kikk på saken her hos NRK Trøndelag.

Nederst i den nett-saken finner du også en lenke til et lite tv-innslag som viser både vårstemning, steinkobber, telt, fjordstrøm, strømledninger og hubro.

mandag 4. april 2016

Utryddelsen av vipa

På noen få år har det skjedd, jorder som var fylt med levende svarte flekker, flaksende vinger og lyder nå i april - De har blitt svært tomme. Jeg er ingen dommedagsprofet, og jeg er glad når våren kommer, likevel er jeg svært betenkt over den utviklinga jeg ser på fuglelivet.

Bare i løpet av min korte tid her på jorda har noe dramatisk skjedd. Der jeg før kjørte langs jorder med fugleliv, kan jeg se at mye er endret - og jeg føler meg mer ensom enn på lenge.


Jeg hadde trodd vi alle skulle blitt mer forskrekket. At våre forskere skulle gå løs på årsakene, at biologene skulle forhindre det, at ornitologene skulle protestere og våre politikere skulle nekte dette å skje. Jeg hadde trodd at vi mennesker skulle ha mer ærefrykt for livet og naturen rundt oss, men historien den gjentar seg på nytt og nytt. 

Vipa min elskede, lerka min glede, rypa min venn, du vakre svarttrost og du stolte ørn der på himmelen. Takk for alt dere har gitt meg. Mer enn poesi og musikk har dere grepet inn i sjela mi, er det rart det føles tomt? At det er skrekkelig å bli klar over at vi virkelig er vitner til den 6. masseutryddelsen.


Det gjelder så mange og mye, fra insekter til naturtyper, men det er tydeligst på fuglene. De er varslerne våre når noe farlig er på vei - Da blir de borte! 

Vipa er bare et av mange eksempler, men det er et eksempel som er veldig synlig for meg. Jeg hører at mange nå på våren sier at de ser at vipene er tilbake, men har de fulgt med de siste 10 årene så vet de også at noe er rav ruskende galt.

Det er historien om vandreduen eller geirfuglen på nytt. Det tok mange år å utrydde disse, ingen trodde det ville skje, kalte det for et mysterium. Vel, mysteriet det gjentar seg; hekkeplasser ødelegges, rev tar egg, biler kjører på fugler, jorder dreneres, det brukes sprøytemidler og klimaet endres. Alt henger sammen med alt, men først og fremst handler det om en helt naturlig ting, oss - homo sapiens. 

Over alt der vi har hatt muligheten har denne gale arten tatt for seg av ressursene og slaktet det ned. Vi tror vi lever i en ubegrenset verden, men sannheten er at alt på denne runde planeten har en ende. 

Når det skytes 500.000 viper i året sør i Europa, er det da rart at det kommer færre tilbake til våre jorder? 


Når rugder, bekkasiner, spover, troster, lerker, spurver og viper slaktes ned - I tillegg til at vi allerede har ødelagt så mye for disse vakre medskapningene, er det da rart det blir tomt rundt oss?

Einstein konstaterte at galskap er å gjøre det samme igjen og igjen og forvente et annet resultat. Nå har vi vel lært, at livet har liten verdi dersom vi ikke verdsetter alt liv? Eller er det bare tåkeprat i en verden der bare vekst og penger teller? Da kan jeg vel ikke gjøre annet enn å trekke på skuldrene av Einstein og le med et forvridd smil mot vårsola.