Hulene i Nord-Gutvik

Sludd faller trist mot bygatene denne helga i april, men vi har likevel pakket telt og soveposer.  Målet er Nord-Gutvik og hulen Lissbindalskjerka, som ikke er spesielt godt beskrevet. Vi har imidlertid hørt at den skal være stor - og verd et besøk. 

Litt dårlig vær får ikke lov til å være en unnskyldning, og når vi først kommer frem angrer vi slett ikke. Øya Austra, naturen og fjellene her ute får hjertet til å slå litt raskere. 

Av ei trivelig dame, som har vokst opp her på grensa til Nordland, får vi forklart at det store, synlige hullet til høyre i fjellet også er en hule. Selve kjerka ligger derimot øverst i ura, litt mer til venstre. Inngangen er ikke mulig å se før vi kommer frem, men vi skal gå mot den tydelige sprekka som lager et skråstrek i fjellveggen. 

Vi setter opp teltet i skogen under hulefjellet i Nord-Gutvik. Her ligger vi strategisk til, og vi bestemmer oss for å undersøke den nærmeste hulen allerede nå - den første kvelden. 

Lissbindalskjerka sparer vi til neste dag.

Etter en liten trimtur mellom storstein, rasur og gamle trær så står vi ved åpningen. I følge lokalbefolkninga skal denne hulen være litt verre å ta seg inn i. 

De første 60 metrene går lett, men det viser seg nå at vi ikke skal rett fram under steinen som ligger på tvert inne i hula. 

Vi må klatre ned i et hulrom under selve raset for å komme dypere inn i denne hula. Etter å ha tenkt oss litt om, og forsikret oss om at det er mulig å komme opp igjen, tar vi turen ned. 

Det er spennende å oppdage at det er et tykt lag med jord helt her nede i den mørke bunnen. 

Vi kan se at det har vært folk her for lenge siden, gammel aske og delte bein er tydelige spor, men en gjennomgang av veggene viser dessverre ingen andre tegn. 

Denne hulen går bratt opp igjen i den innerste delen, vi kommer litt over 100 meter inn i fjellet før det er stopp. Veggene her i den indre delen er klart preget av havet som en gang, for ufattelig mange år siden, vasket den ut. 

Lyset fra den øvre åpningen strømmer inn rundt den store steinen som henger der mellom fjellveggene. Det gir en trolsk stemning her inne.

Dette er ei flott huleopplevelse og en god kveldsbonus å ha med seg på turen til Nord-Gutvik. Vi gleder oss nå enda mer til å besøke Lissbindalskjerka neste dag. 

Når vi kommer opp er sola på veg ned i havet vest for Leka. Det er på tide å komme seg ned til teltet i skogen. 

Ringtrost, svarttrost, måltrost og rødstrupe har startet kveldskonserten. 

Tror du vi angrer på at vi la avgårde i sludd og gråvær. - Niks, vi angrer aldri på en tur ut!

Hva er det som drar oss ut? Hva er det som får oss til å oppsøke huler? Hva er det vi finner i naturen og i oss selv? Det er spørsmål som er fine å ha med seg inn i drømmene. 

Jeg faller inn i søvnen og begynner å drømme om hulen. Hva var hulen uten fjellet? Uten lyset?

Når tiurklokka vekker oss har vi mer å snakke om. Mer fra en helt utømmelig kilde i oss selv. Den vesle rødstrupen rører på noen strenger dypt der inne i grunnfjellet i oss. 

- Jeg, meg og mitt oppstår på grunn av en splittelse i oss, sier Alette. Hun mener nattas drømmer har forklart oss at vi mennesker i dag lever med en "spaltet personlighet". At vi lever med et mentalt bilde av oss selv, et forestilt "jeg" som vi har et forhold til. Et ego! 

Livet selv og naturen blir oppfattet som ord, noe vi har på siden av oss, adskilt fra den vi er. - Der ligger nok mye av feilen. For når vi snakker om "mitt liv" så betyr det at vi og livet er to adskilte ting.   Skogen, grana, bekken og rødstrupen er ikke en del av meg. 

- Hula kan vel ikke være noe uten fjellet, sier jeg. Vi ler litt nå når kaffen endelig koker. 

Det er egentlig litt for tidlig på året til å ta i bruk gassprimusen. Den må pakkes inn for å holde seg varm nok til å avgi nok futt. 

Fordelen er at vi får tid til å filosofere litt - så mens frokost fortæres sammen med varm kokekaffe, fortsetter vi over samme tema:

Hvis jeg, med denne kroppen og hjernen min - og livet - er to forskjellige ting, hvis jeg er atskilt fra livet da er jeg adskilt fra alle ting, alle fugler, all natur, alle mennesker. Men hvordan kan jeg være adskilt fra livet? Det er vel helt umulig? Jeg, vi og livet er ett. Det kan da vel ikke være annerledes?

Det blir meningsløst å tenke bare på seg selv, bare dyrke seg selv, tjene bare seg og sitt.

Det vil gi oss mye mer å virkelig verne om, bry oss om, alt liv rundt oss og ta vare på dette. Da blir vi på en måte "udødelig" - og livet får plutselig en helt annen mening og dybde.

Det er tanker som nok ble med ut fra huledypet, uten at vi var klar over det.

Etter en liten morgentrim gjennom ei ny steinrøys står vi foran åpningen til selveste Lissbindalskjerka. Turen opp er slett ikke "handicap-vennlig", men langt fra vanskelig for de som klarer å løfte litt på føttene og ta noen hopp over sprekker og hull. 

Det er også noen meter med raskant som må forseres før vi når bunnen på selve hula. 

Nå venter imidlertid eventyret! Dette er litt av en hule. Noen opptegnelser sier at den er 200 eller 280 meter lang. Jeg kan banne på at den er enda mer. Lissbindalskjerka er noe av det største vi har opplevd, og vi har vært i de fleste kjente havgrottene på denne delen av kysten.

I den ytterste delen er det en fenomenal akustikk. Her ligger også det flere har kalt "alteret" - og en lang gang dekt med et dypt grus- og jordlag fører innover i hula.

Videre innover blir veggene høye og slette. Hulen gir et mektig inntrykk og en helt spesiell følelse, det er bare å begynne å fotografere veggene for å se om det kan dukke fram noen hulemalerier. Her inne ligger forholdene virkelig til rette for noe slikt.

Flere steder ser det da også ut som om det er rødfarge på veggene, men mye av dette er nok dessverre naturlig. Likevel ser jeg ikke bort fra at det kan finnes noe her, så jeg må ta noen kvelder å studere alle filene fra turen inn. 

Uansett kan man ikke bli skuffet over det galleriet som naturen selv har laget på disse enorme huleveggene. Det er litt av en opplevelse! Legg også merke til at det ikke finnes ras på gulvet innover i kjerka. Her ligger havbunnen slik som den nok ble vasket ut lenge før forrige istid. 

Skal tro hva arkeologer kunne ha funnet om de begynte å undersøke og grave her inne? 

Lissbindalskjerka ender i et smalt og trangt rom over noen store steiner. Den er mer enn lang nok - og det ble også denne bloggen.

Håper den inspirerer deg til eventyr både ute og inne i naturen - og deg selv.