Utryddelsen av vipa

På noen få år har det skjedd, jorder som var fylt med levende svarte flekker, flaksende vinger og lyder nå i april - De har blitt svært tomme. Jeg er ingen dommedagsprofet, og jeg er glad når våren kommer, likevel er jeg svært betenkt over den utviklinga jeg ser på fuglelivet.

Bare i løpet av min korte tid her på jorda har noe dramatisk skjedd. Der jeg før kjørte langs jorder med fugleliv, kan jeg se at mye er endret - og jeg føler meg mer ensom enn på lenge.

Jeg hadde trodd vi alle skulle blitt mer forskrekket. At våre forskere skulle gå løs på årsakene, at biologene skulle forhindre det, at ornitologene skulle protestere og våre politikere skulle nekte dette å skje. Jeg hadde trodd at vi mennesker skulle ha mer ærefrykt for livet og naturen rundt oss, men historien den gjentar seg på nytt og nytt. 

Vipa min elskede, lerka min glede, rypa min venn, du vakre svarttrost og du stolte ørn der på himmelen. Takk for alt dere har gitt meg. Mer enn poesi og musikk har dere grepet inn i sjela mi, er det rart det føles tomt? At det er skrekkelig å bli klar over at vi virkelig er vitner til den 6. masseutryddelsen.

Det gjelder så mange og mye, fra insekter til naturtyper, men det er tydeligst på fuglene. De er varslerne våre når noe farlig er på vei - Da blir de borte! 

Vipa er bare et av mange eksempler, men det er et eksempel som er veldig synlig for meg. Jeg hører at mange nå på våren sier at de ser at vipene er tilbake, men har de fulgt med de siste 10 årene så vet de også at noe er rav ruskende galt.

Det er historien om vandreduen eller geirfuglen på nytt. Det tok mange år å utrydde disse, ingen trodde det ville skje, kalte det for et mysterium. Vel, mysteriet det gjentar seg; hekkeplasser ødelegges, rev tar egg, biler kjører på fugler, jorder dreneres, det brukes sprøytemidler og klimaet endres. Alt henger sammen med alt, men først og fremst handler det om en helt naturlig ting, oss - homo sapiens. 

Over alt der vi har hatt muligheten har denne gale arten tatt for seg av ressursene og slaktet det ned. Vi tror vi lever i en ubegrenset verden, men sannheten er at alt på denne runde planeten har en ende. 

Når det skytes 500.000 viper i året sør i Europa, er det da rart at det kommer færre tilbake til våre jorder? 

Når rugder, bekkasiner, spover, troster, lerker, spurver og viper slaktes ned - I tillegg til at vi allerede har ødelagt så mye for disse vakre medskapningene, er det da rart det blir tomt rundt oss?

Einstein konstaterte at galskap er å gjøre det samme igjen og igjen og forvente et annet resultat. Nå har vi vel lært, at livet har liten verdi dersom vi ikke verdsetter alt liv? Eller er det bare tåkeprat i en verden der bare vekst og penger teller? Da kan jeg vel ikke gjøre annet enn å trekke på skuldrene av Einstein og le med et forvridd smil mot vårsola.