Ny hule og nye spørsmål

Hva er et menneske? Turene i vill kystnatur og hulene i fjellet får oss ofte til å spørre om akkurat det. Her kan du bli med oss videre på jakten etter mennesket i naturen og naturen i mennesket. Hulen vi skal til denne gang ligger i Skåren – om lag en halv mils veg før man kommer til Brønnøysund sørfra. 

Her finner vi Monsenhula, eller Skåren-Monsen hulen som den ofte kalles, og dette er nok en av de store kystbrenningsgrottene som har hulemalerier. Målet vårt er å oppsøke flest mulig av disse, mens vi opplever den ville naturen, fuglene, dyrene og filosoferer over hvem vi egentlig er. En gang i framtida håper vi at det kan komme en fin bok ut av dette prosjektet vårt. 

"For det religiøse menneske er rommet ikke homogent. Det oppviser brudd og sprekker. Det inneholder områder som er kvalitativt forskjellige fra resten". Slik starter det 1. kapitlet i Mircea Eliades bok "Det hellige og det profane". 

Denne boka har fått plass som en av det tjuende århundres viktigste fagbøker. Den rumenske religionshistorikeren og filosofen har med sin kunnskap laget en grunnmur for oss som ønsker å forstå hvorfor vi mennesker har oppsøkt huler, tilbedt himmelen og beundret naturen - og senere skapt religioner. 

På veg opp til Skåren-Monsen hulen finner vi flere spor etter menneskelig aktivitet. Her ligger halvferdige kvernsteiner som vitner om en tid som var. En ringtrost varsler om at vi er på veg. Hadde vi ikke vært interessert i disse hulene så hadde vi aldri fått disse opplevelsene - og fått sett denne helt spesielle naturen.  

Inne i hulen finner vi et solsymbol som er hakket inn i berget, mens vi har lest at det lengre inn skal finnes fem dyrefigurer. De er malt, med et rødt fargestoff, på den ene veggen i den 120 meter lange hula. De er trolig om lag 3.500 år gamle, men kan også være eldre. Det skal bli spennende å se figurene og sammenligne med det vi har opplevd tidligere.

 

Dagens prester er ofte opptatt av å tegne en himmel over oss mennesker, mens man før i tiden var like opptatt av å rotfeste oss til jorden. "At menneskene er født av jorden, er en trosforestilling som er universelt utbredt. I et stort antall språk kalles mennesket «den som er født av jorden». Man tror at barna «kommer» fra jordens indre, fra huler, grotter og kløfter", skriver Eliade. 

Han støtter seg på den tyske etnologen Adolf E. Jensen, som i boka "Myth and Cult Among Primitive Peoples" forklarer hvorfor jorda ble viktig og tilbedt. Mennesket så tidlig at døde dyr og kropper forvandlet seg til jord, nytt liv og mat, mens man trodde at sjelen gikk under jorden hvor den grunnla de dødes land. I himmelen var det gudene som bodde og det var de som en gang skapte dette livet, det hellige som gjentas.

Vi studerer figurene på bergveggen nøye, og blir fort enig i at dette er noe annet enn det vi har sett tidligere i huler på Leka, i Nærøy og ellers på Helgeland. Solhjulet og dyrefigurene kan godt peke mot samisk opprinnelse. Solen, min far som sender sin livgivende kraft inn i jorden vår mor - og skaper planter, dyr og mennesker. 

I en av våre mange bøker om urfolks bruk av huler skriver en sjaman: "I forhistoriske huler over hele verden kan man finne malt stein som er brukt i religiøse riter. Men vestens folk har glemt dette og dermed mistet makten som er i de malte steinveggene og hulene."

Kanskje gikk sjamanen hit ned i hulen for å be om mat og god jakt. Vi har i grunnen ikke noen klare svar, men forstår mer om hvem vi er og hvor vi kommer fra ved å lese om og studere det mennesket en gang har hatt som sin verden.

Symbolene på veggen snakker fortsatt sitt stumme språk til oss og sier noe om hva vi kommer fra. I sin bok latterliggjør ikke Eliade disse primitive menneskene som en gang malte på huleveggen, tvert i mot. Han beskriver dem som modige mennesker som tok på seg ansvaret for å medvirke til skapelsen av sitt kosmos, for å skape sin egen verden, for å sikre plantenes og dyrenes liv osv. 

"Men det dreier seg om et annet slags ansvar enn dem som for oss moderne mennesker synes å være de eneste autentiske og gyldige. Det dreier seg om en ansvarlighet for verden, til forskjell fra de ansvar av moralsk, sosial og historisk art som er de eneste de moderne kulturer kjenner. Innenfor horisonten av vår eksistens kjenner mennesket bare ansvar for seg selv og for samfunnet. For dette mennesket utgjør ikke universet noe kosmos i egentlig forstand, en levende, sammensatt enhet; det er ikke noe annet enn ganske enkelt summen av planetens materielle forråd og fysiske krefter, og den største bekymring for det moderne menneske er at det ikke må uttømme klodens økonomiske ressurser på grunn av sin dumhet". 

Kan man lære noe av dette, som vi allerede ikke vet da? Som allerede ikke er skrevet - og omtales i media daglig? Vel, hvert besøk i hulene har fått oss til å forstå at besøket i fjelldypet ligner på Freuds psykoanalyse, lukter litt av Jungs ubevisste skygge og er en del av noe som vi mennesker har i oss.

Eliade beskriver religionen som menneskenes viktigste anliggende, og lengselen etter det hellige som vår dypeste adferds bestemmende drivkraft. 

Hvis vi har mistet følelsen av det hellige etter tusenvis av år - hva har vi da puttet inn i det tomrommet? På veg opp igjen finner vi noen plastikk-hjelmer og kulturminner etter vår tids aktivitet rundt Skåren-Monsen hulen. 

Har vi stirret oss blinde på forestillingen om at gud er død, men glemt at det inne i oss - i det ubevisste - fortsatt skapes forestillinger om guder som er lys levende? Har vi kanskje forsøkt å fylle den hulen i oss med penger, plastikk og materielt skrot?