På foringsplassen

Ekorn, flaggspett og lavskrike, alle har de sin egen måte å ankomme foringsplassen på. Ekornet hopper på tynne greiner, rister på halen og smatter. Flaggspetten kommer hakkende, flaksende og pipende langs trestammene, mens lavskrika lander lydløst på en gren.

Både for ungene og oss er det en opplevelse å sitte ved en foringsplass i skogen, se på fuglene og dyrene som kommer. Om vi er elleve år, eller har levd fire-fem ganger lenger så gjør det noe med oss. Vi har en helt annen følelse enn når vi sitter og trykker på skjermen i sofaen. 

Det er godt å gjøre både ungene og oss selv bevist den store forskjellen på disse opplevelsene – og hva de gjør med humøret og kroppen.

Vi lever i en merkelig verden, der juletrær blir pyntet med kunstige fugler og kunstige snøflak. På Instagram legger «stjernene» ut bilder av sine hjem dekorert med eventyrskog og vinterhimmel, uten at de en gang tenker over hva de etterligner og symboliserer.

Verden har gått av hengslene. Den glinsende snøen, stjernehimmelen, dompapen og rimfrosten har blitt fjern fra de fleste i dag. Alt er på vei til å forsvinne fra oss. I Storbritannia har det blitt lagt merke til at helt vanlige ord og utrykk fra naturen er i ferd med å forsvinne fra ordbøkene.

Vi har kanskje hatt et bilde på sammenbruddet som noe bråkete, støyende og definitivt. Men sammenbruddet kan også komme stille, som et fravær, som et språk hvor ordene forsvinner, inntil det en dag ikke lenger er mulig å si noe som helst. Kanskje er det som virkelig betyr noe usynlig for det blotte øyet?

Når uberørt natur blir ødelagt så mister ikke bare fuglene og de andre dyrene sine leveområder, men vi mennesker mister steder å lengte til, steder å utforske. I stedet for å bruke fuglene, freden og roa - til å reflektere over livet så har vi i dag knapt nok tid til annet enn å se på skjermer. Dermed fjerner vi oss også stadig mer fra virkeligheten – og havner over i en teknologisk verden. Er ikke det ganske skremmende!

Vi mennesker har en dypt forankret psykologisk tilhørighet til den levende verden. Og hver eneste dag på tur gjennom året som har gått har vært en mulighet til å komme nærmere oss selv og de ville dyrene. Vi trenger ikke å oppleve mer enn dette, konglebit og polarsisik. 

Tenk det da! Ingenting gjør oss lykkeligere. I det nye året oppfordrer vi deg også til å være oppmerksom på hva som virkelig gjør deg glad: Gjør mer av det!

Godt nytt år fra oss!