Heilhornet

En vakker høsthelg i slutten av september bestemte vi oss for å ta turen opp på Heilhornet i Nordland. Dette fjellet som skyter 1058 meter over havet kan sees fra store områder i Nord-Trøndelag og det er derfor et markert landemerke. 

Vi har flere ganger drømt oss opp dit fra ulike teltplasser, både i Nord-Trøndelag og på Helgelandskysten. Beliggende ved havet, og vesentlig høyere enn fjellene i nærheten, ruver fjellet godt i kystlandskapet. Sammen med de to markante naboene utgjør de tre taggene virkelig noe å feste øynene på.

Vi har godt mye i fjellet i år og tar derfor dette som en lett tur, men det skal vise seg å være feil. Vi starter nesten på havnivå før det stiger rett til værs. Opp de første metrene går det lett, vi snakker som vanlig om naturen og naturvern.

Jens Stoltenberg kom nylig med en biografi hvor han tar opp problematikken med de ”grønne sertifikatene”. Med utsikt mot flere utbyggingsområder for vindkraft er det lett å komme inn på dette. Stoltenberg sier nå at han angrer på at han fikk Norge med i dette sertifikatsystemet.

- For hvordan kan vi egentlig være for noe som tapper fellesskapet for milliarder, ødelegger urørt natur og tar livet av massevis av havørn og truede ugler? Spør Alette, og forklarer at det er det faktisk er det han skriver, ordrett. - Regjeringen har ikke noe sted antydet hvor mye klimagassutslippene i utlandet går ned som følge av Norges miljøødeleggelse.

Jeg har lest det jeg også, og ber henne innstendig om å kikke seg rundt og se på landskapet, nyte naturen, ikke tenke på alle disse ødeleggelsene, som egentlig bare gjør oss fortvilt. Denne toppturen er tross alt ca fem kilometer hver veg. Til å begynne med stiger det ganske rask opp gjennom skogen til ca 300 meter, og så flater det ut innover og rundt selve fjellet. 

- Tenk at han nå skriver følgende, sier jeg når vi kommer opp på den første myra: «Dette var et subsidiesluk, der urørt natur ble ødelagt av ulønnsom kraftutbygging. Og jeg tenkte i mitt stille sinn at jeg aldri mer skulle la meg presse til å godta forslag jeg var intenst imot.» Jens Stoltenberg, stolte berg... - Faan, det gjør meg rasende. Naturen vår!!! Nesten snerrer jeg, mens Alette smiler. - Nå skulle vi nyte utsikten, sier hun mildt.

Ulvehunden Baffin bidro med god drahjelp de første tunge hundremeterne. Han må imidlertid gi opp nesten på toppen. Det blir vanskelig for en så stor hund å forsere de bratte steinblokkene på slutten, hvor man egentlig er avhengig av hender for å komme seg opp.

I de bratteste partiene på slutten er det et gelender å støtte seg til ved behov. Vi møtte noen her som synes dette ble for ”luftig” for dem. De skulle aldri tilbake hit! Folk er forskjellig, for vi tenkte iallfall at dette er en topp det virkelig er verdt å besøke flere ganger. Det er vidt utsyn i alle himmelretninger når vi spiser nista på toppen. 

Der oppe møter vi også to hyggelige damer, som selvfølgelig begynner å snakke om vindmøller. Vi prøver å ikke bli for engasjert, ingenting ødelegger en god naturopplevelse og tapper meg mer for energi, enn disse kraftfabrikkene i fjellet. Asfalt, stål og betong, drepende utbygging i bytte mot penger. Bare mennesket får til noe så idiotisk som å fortsette ødeleggelsen av natur - mens de hevder at de redder den. Vindmøller passer i byene og industriområdene, der vi allerede har satt våre fotefar - Der har jeg litt mindre i mot dem. 

 
Mot vest er det fri sikt langt utover havet utenfor Leka, mot nordvest sees Torghatten og De syv søstre, mot nordøst Okstindene, og mot øst Børgefjell i grensetraktene mot Sverige. Sørover er landskapet stort sett lavere enn Heilhornet og på folkemunne heter det at man kan se spiret av Nidarosdomen i Trondheim fra toppen av Heilhornet. Så får tida vise hva mer vi kan se herfra neste gang vi kommer på besøk.