10 netter i Byrkije - 9

Det er klart for siste etappe på denne turen i Børgefjell. Det finnes ingen måte å beskrive en slik tur på, den må oppleves, men vi har forsøkt å fortelle deg noe. Håpet er at det kan lokke deg ut på tur, det er så viktig - på mange måter.

Vi forflytter oss nå fra Vestre Sipmeken, langs elva og ned mot grensa som deler Østre-Sipmeken i to. Her skal vi ta turens siste overnatting, før vi går ut på vegen og følger asfalten til bilen i morgen.

Det er flere fugler å se her i de litt lavere strøkene av Børgefjell. Turens første fjelljo, en myrhauk, heipilerker, små trosteflokker, ja selv en gjøk suser forbi oss. Denne skal snart fly langt mot sør sammen med de fleste fuglene vi har sett her i fjellet. Det er en stor verden, men passering av svenskegrensa minner oss på noe.

Det finnes en rekke definitive grenser som vi ikke må overskride om vi vil at jorda skal være beboelig for mennesker i det lange løp. Disse grensene er der fordi jorda er rund, og jordoverflata som vi lever av og lever på, har begrensa størrelse. Alt på denne vakre planeten har sine grenser. Denne turen, denne sommeren og disse livene som har gått gjennom fjellet noen dager. Et drag av høst blåser gjennom vierkrattene når vi setter opp teltet denne kvelden.

Her står vi i naturen, ved en stor fjellsjø med rent vann og fisk, en enorm rikdom som vi kanskje ikke helt evner å se? Slik er mennesket, det vi har mye av rundt oss - det betyr egentlig ikke så mye. Vi tror det er helt ubegrensa. Fra generasjon til generasjon har vi fråtset og ødelagt resursene - og sett at det er mye å ta av, men er det egentlig det?

Jorda i seg selv har nok, den er selvregulerende, til livets beste. Ja, tenk på det! Vitenskapen har også bevist at vi alle er i slekt på dette støvfnugget i universet, vårt DNA har klare likhetstrekk. Likevel er mennesket i en stadig kamp mot alt fra ulv til brunsnegler.

Det kommer en tid i alles liv da vi blir voksne, og de fleste innser da at de ikke er sentrum i universet. Vi tilhører noe som er mye større enn oss selv. I vitenskapen skjedde dette på 1500-tallet, da man innså at alt ikke dreide seg rundt denne planeten. Likevel tar det lang tid før hver enkelt av oss modner og forstår.

Jo, mange politikere har begynt å snakke varmt om klima og miljø, og tar i bruk ord som "det grønne skiftet" men oppfører seg fortsatt som om menneskene er naturens herskere og som om jorden ikke er begrenset. Så lenge økonomisk vekst er knyttet til økt ressursutnyttelse og forbruk, så er den ikke bærekraftig over tid - heller ikke grønn vekst. Planeten vokser ikke.

Landarealet på jorda utgjør omlag 150 millioner kvadratkilometer, eller litt over 20 dekar pr person. Det burde holde, om det ikke var for ett problem: Hele vårt vestlige samfunn er bygget på at veksten ikke må stoppe, for da går økonomien i stå. Samtidig er vi laget slik at vi tror naturen og dyrelivet rundt oss er helt utømmelig. Vi ser ikke endringene annet enn ut fra oss selv, vår "base-line". En 20-åring vil i høst synes at han vasser i rype, sett i forhold til høsten 2014.

Bildene over er funnet på nettet, de viser noen andre, men de angår oss og de er også oss - den gangen vår natur var så rik. De er bilder på hvordan vi behandler naturen. Ikke bare de, men vi. Fugler, bekker, elver, fjell, skog - Alt rundt oss behandler vi slik.

Det aller største problemet i dag er tap av natur. -Tap av myr, skog, fjell, planter, insekter, fugler og dyr. Det lyser rødt i alle varsellamper når det gjelder tap av arter og deres leveområder. Det vil kreves en langsiktig innsats uten sidestykke å snu denne utviklinga, en endring som altså starter med oss selv. Vi kan ikke fortsette som før, for vi har mer enn nok, vi har tatt nok, kjøleskapet er fult, vi kaster nok og har ødelagt nok.

Vi kan aldri klare å beskrive naturen, ikke i en blogg, ikke vitenskapelig, ikke med ord. La oss likevel prøve å fortelle deg noe her på slutten av turen. Naturen handler om oss, beskriver oss og er oss. Uten den finnes vi ikke og uten oss kan den aldri beskrives. Kom deg på tur, forstå og fortell!