Kjærlighet til høsten

Det er så stille i skogen, så stille at skrittene i tørre høstblader føles som støy. Nå er vinteren snart her igjen, og det virker som om livet har gitt opp.

Når jeg stopper opp kan jeg imidlertid høre lyden av små meiseføtter som treffer de spinkle, tomme kvistene i trærne. Så stille er det at jeg hører når de små vingefjærene slå i lufta over meg. – "Vrrrip, vrrrrip", sier det.

Selv den vesle blåmeisa som gjennom vår og sommer har kvitret i det grønne bladverket har stilnet, resignert med den grønne fargen som forsvant fra løvskogen. Nå er det bare noen svake pist og vingeslag tilbake.

Jeg blir litt svimmel når tanken slår meg: Kanskje er jeg som har endret meg, for høsten er her igjen og jeg må bare innse at også jeg har mistet noe – Eller kanskje heller bør være takknemlig for det jeg har fått?

Plutselig føler jeg at noen ser på meg, og mellom trærne skimter jeg to dyr som kikker mot meg. To hjortekoller som sikkert også gjemmer nytt liv inni seg. Høststormer i bladverket og hjortebrøl i skogen er en forsikring om at liv skal komme tilbake.

Dyrene trekker seg varsomt unna, så utrolig stille. Det slår meg at høsten kan sees på mange måter. Den er både livet som gir opp - og den tida da alle blader blir til fargerike blomster.

Høsten er stillhet og varsel om en kommende vinter, eller tegn på at en ny vår og fuglesang snart er på veg. Vi kan velge å hate høsten, men gjør lurt i å omfavne den. Slik vi gjør lurt i å omfavne alt som finnes i denne verden.

Det gir jo egentlig liten mening det jeg ser utenfor meg og det jeg fortviler over: - Treet som knakk i vinden, hauken som tar meisa, havet som fylles med søppel og krigen som fortsatt raser flere steder der ute. Det er en gal verden ut fra vår tenkning, det gir ingen mening å forsøke å forstå. Men det er all grunn til  å gi plass til det som virkelig betyr noe.

For de fleste av oss godtar at det finnes høst, død og lidelse i denne verden - så lenge vi erkjenner at alt dette faktisk har noe å lære oss om kjærlighet.