10 netter i Byrkije - 8

Hva er det egentlig som er så godt med dette friluftslivet? Hva er det som gjør at man bare vil ha mer av disse fjellene, vannet, vinden, mygga og tunge sekker? Vi har startet på tilbaketuren gjennom Byrkije - Store Børgefjellet - og har snakket litt om akkurat det.

Vi stopper opp helt i toppen av det som på kartet er merket med navnet "Store Børgefjellet", og vi skuer ut mot Sapmandalen i det fjerne. Snakker litt om hvorfor vi har kommet tilbake hit til fjellet i år også.

Det er egentlig ganske vanskelig å svare på spørsmålet - for det har så mange svar. Det rare er at svarene endrer seg ettersom man tar seg tid til å tenke på dem, og at alle på sin måte og til sin tid er riktig.

Hvorfor? Det handler selvfølgelig om spenning, mestring og å utfordre seg selv litt. Det handler også om nærkontakt med naturen, om grunnleggende behov for å være nær sol, regn, vind, fugler og fisk. Nær det vi mennesker en gang har kommet fra.

Det enkle livet med teltet - uten oppvaskmaskin, støvsuger, bil og tv - er selvfølgelig en befrielse noen enkle dager, spesielt nå midt på sommeren. Da er det godt å rømme unna samfunnet, rømme unna alle nyhetsoppslag om terror og miljøødeleggelser. Stikke fra søppel og eksos - få lov til bare å være en liten skapning i fjellet noen dager. 

Tidligere denne sommeren har vi hatt med ungene til syden, til "all inclusive" på Kreta. Ja, vi mesket oss skikkelig, på en av de beste måtene det vestlige mennesket kan nyte livet. Vi tok fly, badet, spiste og hørte på jagerflyene som suste i lufta - i retning mot øst. Også lengtet vi litt til Børgefjell.

Hver kveld tordnet krigsmaskinene gjennom den varme, mørke lufta. Snakket til meg om alt fra krig til klimaendringer og et sykt forbruk. Disse himmelske motorene som trygger vår velstand og tar vare på vår rett til å skrive og uttrykke våre tanker og bekymringer. Vår rett til å reise og være rike, være frie mennesker!?

Vi lever i en rar verden, en verden som på mange måter er forvirrende, der det virkelig er mange svar. En verden der det faktisk kan være tungt å stoppe opp og tenke på våre handlinger. - Er dette egentlig godt eller vondt? Et spørsmål med mange svar, men med en rot man kanskje kan lete opp inne i Børgefjell.

Ved solnedgang har vi slått leir, lagt igjen sekkene og vandret for å se på veien tilbake mot sivilisasjonen. Vi ser Vestre Sipmeken langt der nede mot øst.

Gammel tro, hentet fra usivilisert urbefolkning, sier at vi alle er et hus som består av fire rom; et fysisk, et psykisk, et følelsesmessig, og et åndelig. De fleste av oss har nok dessverre en tilbøyelighet til å holde til i ett av disse rommene det meste av tiden.

Kanskje er det slik at en tur i Børgefjell gir oss tid til å lufte litt i alle disse rommene? Indianerne skal nemlig ha sagt at: - Hvis vi ikke går inn i alle rommene hver dag, så er vi ikke hele.

- "Jeg vet da faan", får jeg egentlig lyst til å si. Skal vi tenke så dypt på hva som er godt og ondt da? 

- Og hva er vitsen, når spørsmål har så mange svar? Da finnes det hele tiden unnskyldninger, ikke sant? Slik driver vi på da, hver dag, lar oss drive med, bare legg merke til alle disse unnskyldningene for å fortsette ned den samme strømmen.

Vi har enormt med unnskyldninger og bortforklaringer, masse uro og støy, ting og lyster som gjør at  vi virkelig ikke hører etter. Vi lytter ikke på svaret som finnes der innerst i et av disse rommene. 

Det er morgen, det er en nydelig morgen, og vi må snart videre på turen hjem. Vi har tid til et forfriskende bad - og noen kast med stanga når teltet er tatt ned. 

Kanskje er disse bildene egentlig nok til å fortelle hvorfor vi elsker Børgefjell og naturen? Kanskje blir det for mange ord? Kanskje er dette nok til at andre også drar ut og får ro til å stille spørsmålet: Hvorfor? Hvorfor er jeg her?

Fisken får vi til frokost, det er som faan igjen altså. Juuuhuuu!!! Faan så herlig! Eller som den strake motsetning sa i Lukas 12: "Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal ete". Heter det i lignelsen om den rike dåren, han som glemte hvor han skulle samle sine skatter.

Vi får bare prøve å gjenta en historie og noen gamle ord på nytt da. Vi må være den forandringen vi selv ønsker å se i verden:

"Den rike dåren innså ikke at han var avhengig av naturen. Han talte som om han hadde makt over fremtiden og som om det var han som selv gjorde grunnen fruktbar, kontrollerte solens opp og nedgang og fikk temperaturen til å stige. Han bar med seg en følelse av at han selv var skaperen, ikke en skapning. Denne farlige egosentriske dårskapen har hatt en alt for lang regjeringstid i menneskehetens historie". - Martin Luther Kings tolkning av Lukas 12.