10 netter i Byrkije - 7

Det ser ut som en slags humle, men det som har satt seg på sekken er virkelig farlig. Dette er en parasitt som lynkjapt kan lande på hodet og lime fast sine egg, den kan få larver til å vandre under huden og inn i øynene på mennesker. Det er en reinbrems!

Vi har stått opp og har vandret i retning av Steinvatnet. I dag lar vi teltet stå, og går med fiskestang og lett sekk i Børgefjell. Jeg skal fortelle deg mer om de forferdelige larvene av reinbrems snart. I fjor ble 17 barn og voksne infisert i ansiktet av dette insektet - som altså danser rundt oss nå. Huff!

Først må jeg imidlertid fortelle at vi fortsatt har det fantastisk fint, det har blitt stor fisk og vi gleder oss til middag. Jeg har ikke lyst til å fortelle hvor denne ruggen slo på, men kan legge til at det nesten alltid er enklere å få middag i noen små vann og pytter i Børgefjell enn i de større og mer omtalte vannene.

Vi mennesker er alltid interessert i hvor vi kan få fisk, hvordan vi kan skaffe oss mer. Vi liker å høre om moltemyrer og hva naboen har fått. Det ligger noen grunnleggende følelser der. Hva kalles alle disse driftene som er i oss? Hvor kommer de fra? Hva gjør de med oss? 

På turene våre snakker vi ofte om dette, kanskje ikke så rart ettersom Alette er utdannet human-biolog og jeg alltid har vært interessert i naturen. I grådighet, hovmod, misunnelse, hat og de klare motsetningene som ydmykhet og kjærlighet. Alt dette som altså utgjør vår natur, alt som gjør oss til livets mesterstykke og samtidig dets største trussel. Det var vel derfor jeg begynte å skrive om reinbrems denne gangen – og ikke om blomster.

En kaldere vind fra nord/øst sniker seg over steinrøys og inn i fjærdrakten på småfuglene. Den presser ansiktshuden sammen rundt øynene, rynkene kommer og fjellblomstene blir enda litt mer pjusk denne augustdagen. Alt er godt og alt naturlig - Det er slik det er.

Likevel er det også slik at vi har noen grunnleggende følelser med oss, som gjør oss ekstra våkne. Jeg har allerede nevnt noen av disse, men størst av alle de negative er nok  frykten. Ser man nærmere etter så bunner nok alle de andre ut i akkurat frykt. Dermed blir det alltid så forferdelig, selv det at noen andre har fått større fisk kan være noe å frykte for den som ikke står støtt i vinden. For ikke å snakke om reinbrems, rovdyr, fjellbjørkemålere og alt dette som kanskje kan skade oss eller det vi er glad i.

Frykt selger! Prøv å legge merke til hvor mange ganger du leser noe på grunn av en ny sykdom, ny terror, ny fare og et nytt insekt. 

Vår oppgave må uten tvil være å forstå noen av disse følelsene, og bli så voksen i dem at vi skjønner at vi ikke instinktivt må adlyde dem. Vi trenger ikke slå i hjel reinbrems, sprute gift på ugress i hagen, ta mer fisk enn det vi trenger eller gasse mygg fordi den kan spre sykdom. For hvor ender det egentlig om vi bruke alle midler mot naturen? Av frykt for det som likevel kommer med høsten. Hva om vi følger vår barbariske menneskenatur og ikke tror det finnes valg – og ikke ser at vi selv er en del av dette?

Da angriper vi naturen - og da angriper vi naturligvis oss selv til slutt. Slik universet til slutt vil folde seg rundt seg selv og bli til et stort, svart hull. 

Hurra for livet, for Børgefjell, for evigheten og for reinbremsen, alt er godt!