10 netter i Byrkije - 6

Det blir det en liten nedtur når vi stikker hodet ut av teltet denne dagen ved Nobrinvatnet. Kvelden i går var en av de vakreste på lenge, men nå er det surt og kaldt igjen. Vi blir enig om at dette er en god dag for forflytning videre nordover. Vi skjønner at vi er litt små oppe i dette store steinlandskapet, vi er utsatt for vind og regn.

Plutselig knurrer og bjeffer den store ulvehunden utenfor teltet, den ellers rolige Baffin varsler kraftig. Det er tydelig at han har oppdaget noe som vi enda ikke har fått med oss, men snart kan vi se to mennesker og en hund. De kommer nærmest glidende inn i horisonten, og blir en del av vår virkelighet.

Det minner litt om noe jeg nylig leste, at mennesket ikke hadde noe forhold til fargen blå før vi satte ord på den for noen tusen år siden. Det var den siste fargen vi ble bevisst, noen bjeffet og varslet om at det var noe der som vi ikke hadde lagt merke til. Skal tro om det finnes mer der ute som vi ikke kjenner til? Er vi ydmyke nok i forhold til det?

To kjente fjes står plutselig ved siden av oss, slår av en liten prat om vær, vind, fugl og fiske før de trasker videre på sin tur. Dette er faktisk de første personene vi ser denne sommeren i Børgefjell, men når vi har pakket teltet møter vi merkelig nok en person til. Det er parkforvalteren som er ute og gjør seg kjent i et område han aldri har gått i før. Han slår smilende fast: - Vi er nok ikke i det mest trafikkerte området av nasjonalparken.

Noen rypekyllinger vekker snart også ulvehundens interesse. Han bjeffer ikke mot fuglene, men vil gjerne bort å ta en kikk.

Vi trasker videre gjennom Børgefjell, gjennom vind, regn og sol. Tar oss tid til å gå opp på en topp for å få litt utsikt, stopper og koker kaffe. Alette blir opptatt av en stein som utmerker seg veldig i dette landskapet. Den har nok, som oss, også lagt ut på vandring og tatt en pause her oppe i snaufjellet.

- Jeg tror jeg vil kalle det en lærhudstein sier Alette, og det er egentlig et godt navn. Det er en flyttblokk av en "ultramafisk" bergart, det kan for eksempel være olivinstein eller serpentinitt. Disse steinene er ustabile når de kommer i kontakt med vann og luft, og danner den orange, rustne forvitringshuden etter bare noen få hundre år. Derfor er de så synlige.

Det vokser heller ikke lav eller vegetasjon på dem, fordi steinene mangler grunnstoffer som vegetasjonen trenger og ellers har rikelige med stoffer som livet ikke er så glad i. 

Vestsiden av øya Leka er en av de største arealene med slike bergarter i Norden, men det finnes ellers mange små felter av dem, både i Sverige og i Norge. Vår rare "lærhudstein" kom nok med isbreene fra øst en gang i tiden, man blir jo litt ydmyk av å tenke over akkurat det også. Det er et stort gap i tiden mellom steinen og kroppens vandringer på jorda.

Vi trasker videre mens sekken gnager, stein på stein lager humper og trinn, hindringer og hjelp til føttene. Jeg grunner litt på dette med ydmykheten. Det står skrevet et sted at vi mennesker aldri er så store som når vi er fylt med følelsen av å være liten og ydmyk. Hvordan står det egentlig til med den følelsen? Hvor ydmyk er vi ovenfor alt det som er rundt oss? Natur, liv, tid, stein, evolusjon og universet?

Nå tipper vi over Viermafjellet legger igjen Saapmanjaevrie i dalen bak oss, og kikker nordover mot Steinvatnet og Golvertind der ute i det fjerne.

Har vi kanskje gått oss litt vill i tanker om at alt kan veies, måles og selges? Har vi blitt lei ord som historie, poesi og åndelighet. Hvilken grunn står vi egentlig på når vi tar våre avgjørelser? Ser vi ikke at vi selv kan forflyttes, utvikles og endre denne grunnen, og da gjøre det nettopp gjennom historien, poesien eller det vi forteller oss, det som utgjør vår åndelige verden. En verden som også alltid har vært i utvikling og på reise, helt lik den vi tramper i nå her i Børgefjell.

Vi finner oss en ny teltplass nede i Viermadalen, det går mot kveld igjen. Vi velger et sted der det har stått telt før, prøver å la være å sette nye spor og flytte nye steiner.

At vi ikke må utnytte naturen på en måte som ødelegger for fremtidig liv er kunnskap som har vært med oss lenge. At vi så må modnes og forstå konsekvensene av våre handlinger er vel heller ikke noe nytt, men ting tar virkelig lang tid, og jeg skal være ydmyk nok til å si at jeg ikke orker å sove som den "lærhudsteinen" på dette. Jeg tror vi er født med et valg som gjør at vi faktisk kan gi livet næring.

Hvis vi ikke vet hva det menneskelige er - hvordan skal vi da kunne ta vare på alt liv? Så hei menneske! Hvem er du? Hvorfor tar du dine valg? Hvilken grunn har du egentlig? Gamle grekere ga seg selv påminnelsen: «Kjenn deg selv!» Og hvis vi vet hvem vi er og skjønner at naturen er like sårbar som oss selv, så kan vi kanskje klare oss videre?

To bergender lander i tjernet bak teltet, det er en nydelig kveld igjen. Fjellvinden leker i vannet, solas siste stråler blander seg inn og blir med på speilbildeleken. Vi kan begge føle at vi også deltar på vår måte, helt ubeskrivelig danser vår egen poesi også i denne sommerkvelden.

Vi som kan se stjernene, men aldri kan ta på dem med hendene. Vi som egentlig kan ane at vi også er med på den endringen vi har døpt evolusjon, men som ikke fult ut klarer å erkjenne dette gjennom livet vi lever. Vi har store, store problemer med å endre oss, likevel endrer vi oss alle - og er en del av alt det vi ser rundt oss.

Akkurat det er herlig! Det er stort! Det er Børgefjell!