Børgefjell 2018 - 7

En dag i august bærer vi de tunge sekkene over Viermafjellet og passerer grensa til Nordland. Vi har gått ei uke gjennom de sør/østlige delene av Børgefjell nasjonalpark og kommet frem til feriestedet vårt. Her har vi vært hver sommer de siste fem årene.

Allerede før vi la ut på årets tur så hadde vi bestemt at det måtte bli noen netter i teltet og noen dager i terrenget akkurat her. Området rundt Vierma har både godt med fisk og et vilt og variert landskap. Det er aldri kjedelig å våkne opp til en ny dag i dette eventyret.

Vi slår opp teltet på den faste plassen, finner steinene som vi brukte på storm-mattene i fjor. Det er tidlig på dagen så det er mulig å prøve fiskelykken for å se om det kan bli middag ut av det som lever i elva. Her oppe er det alltid matfisk å få, selv midt på dagen, når man bare har blitt litt kjent med mulighetene i elv og vann.

Dagen går fra solfylt til skyet og vindfull, etter maten blir vi derfor stort sett liggende i teltet. Alette har begynt å lese høyt fra «Omtrent på størrelse med universet» av islendingenJón Kalman Stefánsson.

- Er ikke dette forresten noe dere diktere burde hjelpe oss med - og kanskje forklare, ja, sånn i forbifarten, hvorfor det er så vanskelig for mennesker å være lykkelige; jeg mener, hva skal vi med diktere hvis de ikke kan hjelpe oss å leve? Leser Alette.

Gjennom bildene fra disse dagene ved Vierma kan jeg i hvert fall prøve å vise hva som gjør oss lykkelig. Det er sol, det er skyer, det er regn, fugler, vann, mørke, steiner, mose, blomster, hele denne utrolig naturen som vi kommer fra. Denne naturene som vi har vært nødt til å verne fra våre stadige angrep og inngrep.

Hubert Reeves påsto at mennesket må være jordens mest vanvittige art. En art som tror på en usynlig Gud og ødelegger den naturen vi har rundt oss. Blind for at den naturen som blir ødelagt faktisk er denne Guden.