Børgefjell 2018 - 6

Når hjernen nå har fått lagret noen av disse minnene, fra vår vandring i fjellet i sommer, husker vi nesten ikke lenger hvilken dag det var. Fra bildene kan vi imidlertid se at vi var på veg ned fra Lotterfjellet, med utsyn nordover mot Kvigtind, men med Vierma som mål.

Dagen var varm og vi hadde bestemt oss for å gå til noen mindre vann nede i Sapmandalen. Det samiske navnet «Maatstjonneh» sa oss ingen ting, men jeg håpet det kunne bety matstasjon. Vi hadde en drøm om litt fisk i steikepanna, som vi ennå ikke hadde benyttet på turen.

Det er morsomt med ord, de former vår verden og hvordan vi opplever den. Selv i vårt lille land har vi problemer med å forstå hverandre. Jeg kan dessverre ikke sørsamisk, men forstår at deres språk har langt flere ord for hvordan steder og natur beskrives - og flettes sammen. I deres språk er ikke det skillet vi har laget mellom mennesker, dyr og landskap så fremtredende som hos oss.

Hos oss? - Ja, for vi har altså vårt språk, men desto lengre tid jeg bruker i fjellet så ser jeg også at hver enkelt av oss har vår måte å tolke språket på. Hver av oss har våre egne følelser knyttet opp til de enkelte ord. Vi re-agerer på språket. Hver enkelt av oss har sin egen diffuse plattform for oppfattelse av ord. Slik vi også har det i forhold til det meste av det som finnes rundt oss, inkludert de minnene vi faktisk samler på. Bevissthetens vind endrer oss.

Jeg er ikke den samme i dag, som den som for noen uker siden satt og steikte fisk ved «Maatstjonneh», for ørret i panna det ble det – og jeg tror jeg fortsatt kan huske smaken og lukta. Med alt dette som et forbehold for det jeg skriver videre, så kan jeg fortelle at det brygget opp til et forferdelig uvær. Vi kom oss til foten av Viermafjellet, men der på sørsiden var det bare å få opp teltet. Himmelen ble blå som havet, og det var nok deler av dette havet som snart skulle slippes over Børgefjell.

Vi ble liggende å høre på at regnet trommet mot teltduken, vi ble liggende å kjenne på at den dype, rullende lyden av torden ristet fjellet under oss. Det ble timer med bøkene, med lave samtaler, med fred og ro.

Jeg husker dette avsnittet fra den boka Alette leste, nettopp fordi jeg noterte det ned denne kvelden:

Snakk om det guddommelige i mennesket. Er det ikke mester "heng-i" som styrer oss alle? Folk flest er hverken udødelig eller gudommelig, men en slave og fange av sin egen oppfatning av seg selv. Av det anerkjente selvbildet han har skapt seg ved egne prestasjoner. Andre folks meninger er en mild tyrann sammenlignet med vårt eget syn på oss selv. Det et menneske tenker om seg selv - avgjør dets livsskjebne. Man burde strebe etter å bli frimodig og selvstendig i sin egen tankeverden.

Også lysnet det opp litt mot kvelden.