Børgefjell 2017, del 3

Vi har tatt det litt rolig ved Rotnan i Børgefjell, og slappet av et ekstra døgn. Det er slett ikke vanskelig å få tida til å gå når man er inne i fjellet, for det er langt fra kjedelig. Vi starter dagen med et friskt bad, også går det slag i slag.

Vi har fisket og kikket oss rundt, men først og fremst har vi bare gjort akkurat det kroppen trengte nå. Det er sjelden man tar seg tid til å lytte skikkelig til hva den ønsker. Derfor har vi brukt mye tid i soveposene, lest og dormet, fulgt samme rytme som ulvehunden Baffin. Strukket på beina når det krevdes – eller når lyset ble så fint at man bare måtte ut for å få med seg naturens storhet.

Uansett hvor fjernt vi står fra naturen i vår hverdag, så er vi alle avhengige av det tynne sjiktet som dekker klodens landareal og som kalles jordsmonn. Det er så selvfølgelig at vi glemmer å reflektere rundt det, men det er innlysende på disse langturene vi har i fjellet. 

Naturen renser lufta vi puster inn, vannet vi drikker, og jorda vi dyrker maten vår i. Den gir oss alt vi trenger for å leve - og alt leveres gratis. Men det som er gratis har mennesket tydeligvis store vanskeligheter med å verdsette. 

Det er selve samspillet mellom dyr og planter som er grunnlaget for menneskets eksistens. Vi trenger både ulv og rådyr, bier og blomster. Alle spiller en rolle i den store sammenhengen hvor alt henger sammen med alt, sammen danner dette økosystemtjenester som sikrer mennesker liv og velferd. Man kan ikke forvente at alle forstår dette, men er det ikke en alt for viktig sak å overlate til ufaglærte? Eller til at naturen skal rydde opp?

Vel, da er det på tide komme seg videre etter to netter her inne, og vi har planer om å gjøre en skikkelig etappe når vi nå har fått hvilt oss litt. Planen er å gå til Ranseren, også ta turen videre helt innerst i Raentserenmehkie. Vi må imidlertid ta en stopp i den legendariske Ranserbua. Det er ikke bare på grunn av at vi er våte, men også slitne etter å ha passert hengebrua over elva.

Jeg har ingen bilder av brua, det var rett og slett nok å komme seg over. Ekvipasjen med Baffin, sekk og Alette var sikkert litt i tyngste laget, for det falt av flere bolter og planker på veien over. Baffin fikk bena hengende ned under brua og det ble litt dramatikk. 

Heldigvis gikk det bra for oss alle. Vi fikk roet oss ned og tørket opp i Ranserbua. Fikk også lest litt mer av Dag O. Hessen:

Vi har i løpet av ytterst få generasjoner, ofte fra en generasjon til den neste, gått fra en fysisk krevende tilværelse til et liv i byen - gjerne sittende foran ulike skjermer. En stor, og stadig økende del av verdens befolkning har aldri sett stjernehimmelen, aldri vært utenfor byen, aldri opplevd stillhet. Tilsynelatende går det greit, vil tilpasser oss det meste. Det er også slik at det man ikke kjenner til, kan man heller ikke bevisst savne. Det betyr imidlertid ikke at det ikke ville berike livet dersom muligheten for denne opplevelsen var til stede. Tilpasning og overlevelse er heller ikke ensbetydende med trivsel, livsglede og et rikt liv. 

Så går vi videre, og nå kommer sola, mygga og en herlig kveld ligger foran oss. Det blir en flott vandring inn mot solnedgangen og neste teltplass i Børgefjell. Akkurat her har vi aldri plantet våre fjellsko tidligere, og da blir vi også litt mer oppmerksom på hvor vakkert det faktisk er.

Når vi finner den "perfekte teltplassen" er det igjen klart for litt glede over å få av sekkene. Sola er på veg ned, det er slitne og lykkelige skapninger i lyngen. Glad for å være til i dette eventyrlige lyset, lykkelig for å kjenne at man lever. Sånn er ferien på fjellet.

Ordene fra det vi har lest blander seg sammen med inntrykk vi opplever denne fantastiske kvelden ved Raentserenmehkie. Alt blir stille rundt oss, selv mygga tar en liten ferie.

Vi har langsomt blitt klar over det moderne industrisamfunnets utfordringer i forhold til naturen og miljøet rundt oss. Tidspresset gir oss stress og sykdom, gift for kroppen. En rekke udiagnostiserbare sykdommer kommer krypende inn på oss, men vi blir jaget videre både samfunnet og vi. 

Forbruket er ødeleggende og selvdestruktivt, men det er vanskelig å gjøre noe med det. Alle er vi medansvarlige, ingen er syndebukk, ledelse, politikere eller arbeidstakere.

God natt igjen Børgefjell. Takk for at du finnes!