Børgefjell 2017, del 4

Alette og jeg mimrer fortsatt tilbake til årets ferie i Børgefjell nasjonalpark. Gjennom flere innlegg har vi beskrevet turen, og nå våkner vi ved Raentserenmehkie. Hit har vi kommet etter noen dagers vandring fra Storvollen øverst i Susendalen.

Vi våkner her til en av de flotteste dagene vi noen gang har hatt i fjellet. Det er nærmest vindstille og varmt i lufta, det speilblanke vannet lokker oss til et morgenbad før vi pakker ned leiren. 

Badetemperaturen her oppe er ikke noe å skryte av, men vannet kjennes mot huden. Det samme vannet som vi drikker, som renner gjennom oss. Her kommer vi så nær dette vannet at vi faktisk får et forhold til det. Forstår viktigheten av rent vann - på en helt annen måte.

Vi plasker rundt oss og ler i sommersola, mens noen fiskere som plutselig dukker opp nok får seg en overraskelse når de ser de store vakene. Vi bryr oss ikke så mye om akkurat det - vi har ferie og det betyr at man skal være litt annerledes enn i hverdagen. 

Når vi har tørket opp og pakket så legger vi turen mot Viermadalen. Det er en del stein her oppe i høyden. Stein, is, vann, lav og litt jord. Nok til å holde liv i en liten familie med fjæreplytt som holder til her oppe. Denne fuglen vi kan finne i fjære om vinteren, hekker her og ser ut til å ha klart seg i år.

Ingen tvil om at man blir litt mer oppmerksom på livsbetingelsene når alt er så tynt og skjørt som det vi opplever høyt til fjells. 

Det er så varmt at det blir kortbukse i dag, lufta står nesten stille. Denne lufta som man også får et helt annet forhold til i fjellet, lufta som noen ganger kaster seg ned over fjellsidene i sure kast, som røsker i teltduken om natta og som fyller lungene med luft - I fjellet kommer man nærmere den også -Nærmere alt.

Ifølge nyere statistikk lever de fleste menneskene på jorden nå i byer, med få eller ingen daglige påminnelser om økologiske sammenhenger. Men denne brutte forbindelsen koster oss dyrt - også på det personlige planet. Når vi mister villmark - mister vi ikke bare steder å lengte til - steder å utforske, men også mange av fuglene, dyrene og plantene.

Nede på et av de navnløse vannene, som vi passerer på denne turen, ser vi storfiskene gå i vannflata - De ser enorme ut. Det er jo et eventyr i seg selv at de er der, godt å tenke på, så vi lar de få være i fred der ute på dypet i det vesle vannet. 

Vi trenger ikke fisk nå i varmen - Vi trenger ikke å leve ut dette stygge suget vi har i oss etter å drepe og fange alt vi ser rundt oss. Vi har valg.

Jeg setter meg heller ned å teiper såre føtter, man kommer nærmere seg selv også på slike turer.

Albert Schweitzer sa en gang: «Når historien om vår tid en gang skal skrives, vil det bli beretningen om et vanvidd uten sidestykke i historien».

Egentlig behøver vi jo ikke kjenne mer enn noen få grunnleggende fakta om situasjonen for å se dette vanviddet. Det burde være nok å vite dette: Den høyindustrialiserte verden - faktisk bare en femtedel av menneskeheten - forbruker nærmere 4/5 av alles felles råvarer. Det vil si at hver av oss i de rikeste landene i gjennomsnitt bruker 16 - seksten - ganger mer enn gjennomsnitts-innbyggeren andre steder.

Likevel fisker og jakter vi på det meste her på berget, vi forsvarer den kulturen som har bragt oss hit, det sløseriet med livet som det nå har blitt. Denne kulturen må vi revurdere, slik vi har revurdert nytten av å slå små barn. 

For jakten vil en gang forsvinne, dø ut med artene og naturområdene som nå forsvinner. Overforbruket har sin pris.

Vi slår opp teltet langt nede i Viermadalen, og når akkurat et siste bad før regnet og vinden kommer over oss - og vasker bort alt. Bare minnene er igjen av den vakre dagen i Børgefjell.