Børgefjell 2017, del 5

Vi våkner i Viermadalen og Kjartan går ned til den fineste steinen han vet om. Der liker han å sitte - På en stein i elvekanten med fjellets vind og rennende vann rundt seg. Da er ferien komplett, for ingen kan kjøpe seg denne følelsen av å ha gått hit fra Susendalen. Denne stillheten, roa og naturen som du da blir en del av.

Man kan selvsagt bli kjørt inn til slike perler med helikopter, men da mister man denne følelsen, slitet med å gå inn og gleden over å ha kommet fram.

Jeg sitter oppe ved teltet og kjenner på at det er godt å være en del av de vare lydene fra fjellets bekker og fugler. Den største nærheten til naturen finner vi når vi er aller lengst fra veier og andre tekniske inngrep. Her inne føler vi oss virkelig ”jordnære”.

Det moderne samfunnet vi nå lever i - og tar som en selvfølge - er bare 100 år gammelt. Det er et umerkelig tidsglimt i historien. For å forstå hvorfor mennesket ødelegger den ytre naturen, må vi forstå vår egen indre natur. Og kanskje leter vi på feil plass – for det er vanskelig å finne svar i sine tanker - på det vi i våre hjerter vet er sant.

Hvordan har vi blitt så døve og blinde for de andre artenes livsviktige eksistens? Hvordan har vi glemt at vi er natur?

Alt for mange mennesker har påtatt seg en forvalterrolle overfor dyr og natur. Med den største selvfølge har de plassert seg selv som herskere på toppen av næringskjeden. Naturen har på mange måter blitt redusert til noens eiendom, og noe som kan utnyttes. Svært mange ville lett ha hogd ned et helt skogholt, med myriader av liv, for å få bedre utsikt fra godstolen i stua.

Vårt ego beskytter våre egoistiske holdninger så mye at vi har problemer med å løse de store miljøødeleggelsene i vår tid. Hjernen skaper hele tiden unnskyldninger for det vi gjør. Vi jakter ikke lenger for at vi må, men for de at det er gøy. Vi fisker for at det rykker så lystig i stanga og vi kjøper fordi det føles så godt.

Det ser ikke ut til at det rasjonelle mennesket og dets tankegang klarer å legge til rette for en bærekraftig fremtid. Da blir svaret at ny teknologi skal redde oss, men det er noe helt annet enn teknologi vi trenger. Det vet alle som setter seg ned i fjell-vinden og kjenner etter.

Nede på steinen har Kjartan fått napp, en flott ørret har kommet på land. Vi trengte vel strengt tatt ikke denne fisken, men det skal bli godt med fersk ørret til middag, så vi takker for gaven og begynner å gjøre opp fisken, og da får vi en liten overraskelse. Ørreten har spist en forholdsvis stor frosk. – Du skal få ørret med fransk vri i dag, sier Kjartan og smiler lurt.

Han forteller om to fantastiske timer der nede på steinen. Da han hørte vinden, rødstilken og bekkens musikk - og for en liten stund glemte sitt jeg og sine tanker. Fikk denne hellige følelsen – Da man er en del av helheten, og ydmykt kan ta i mot det man får.

Når vi kutter den direkte gjensidigheten med jorda, luften, vannet og dyrene da begynner kroppene våre å føle et gapende sår. Vi prøver å fylle det med flere og flere objekter og kunstig stimuli, men tomheten blir ikke borte, snart må vi ut og kjøpe mer. Her oppe slipper vi det. Det er derfor disse dagene inne i Børgefjell er så fine.

"Kan du høre livets lyder / i bruset fra elven/ i vindens sus/ Det er alt jeg vil si / det er alt."
Nils-Aslak Valkeapää - Áillohaš.