Børgefjell 2017, del 6

Jeg rykker til i soveposen, reiser meg skremt opp -  Noen snakket til meg, sier jeg til Alette. Hun sover imidlertid, og svarer naturligvis ikke. Hva er det som skjer? Vi er jo her inne i fjellet, ved Vierma, langt unna verdens problemer.

Ute skinner sola og rent vann strømmer ned fra fjellet ved siden av teltet. Her er det ingen utenfor, bare nok en utrolig fin dag i Børgefjell.

Vi pakker sammen og legger ut videre på ferieturen vår, men jeg klarer ikke helt å slippe stemmen som vekket meg. Den er med meg på dagens vandring.

 

 

Nå skal vi gå mot nord igjen, krysse over Gæivenåsen (Gievienjuenie) og komme oss bort til Store Kjukkelvatnet (Stoerre Tjohkelenjaevrie). Alette drømmer om en sandstrand, og vi leter etter drømmen. På veien møter vi både fjellrypa og boltiten.

 

 

 Jeg våknet en natt av en underlig drøm,

det var som en stemme talte til mig,

fjern som en underjordisk strøm –

og jeg reiste mig op: Hva er det du vil mig?

Arnulf Øverlands dikt fra 1937, Du må ikke sove, ryster oss ennå i dag. Det har på en måte noe mystisk over seg, en følelse av at dikteren kommer i kontakt med noe der nede i dypet, stemmene i drømmen, følelsene – og slik kan se inn i framtida.

 

 

Jeg våknet altså slik inne i Børgefjell i sommer, det var som om hele naturen snakket til meg. Den snakket om overforbruk, om urettferdighet, om mishandlingen av jorda og den grenseløse egoismen. Det er ikke første gang jeg opplever dette.

Kanskje er ikke Øverlands dikt så mystisk? Kanskje ser vi alle mer enn det vi ønsker? For vi har det jo alle så godt, og ønsker bare å sove videre, bare gå her og glemme. Glemme denne egoismen og overforbruket av liv og natur.

 

 

- Vi er jo alle glade i naturen, sier politikere og næringslivstopper til oss. Men spørsmålet er jo hvor bevisst de er dette når de tar sine valg. På hytta ser de alle utover naturen og ønsker å ta vare på den, ser galskapen i det mennesket driver med. Tilbake i hverdagen klarer de likevel ikke å omsette dette i handling. 

 

 

Vi er oss alle selv nærmest, så asfalt på vegene, strøm til hytta, penger og arbeidsplasser kommer alltid først. Selv om de fleste her i Norge allerede har så alt for mye – og har tatt så alt for mye – så tar vi litt til, og litt til, og litt til….

 

 

Nok en dag i Børgefjell er over. Den ga oss alt det vi drømte om, sandstranda, blomster og sommerfugler. Ingen drømmer om betong og anleggsmaskiner. Nei, møter med fjellets fugler og ekte lykke er med oss når vi legger oss ned i soveposen denne kvelden.

 

Vi får håpe vi klarer å sove i natt - Den skurrende, angstfylte stemmen ligger alltid der bak.