Børgefjell 2017, del 2

Den andre dagen av vår fjellferie våkner vi til strålende vær. Vi tar oss derfor god tid med frokost, kaffe og et lite dykk ned i bøkene som er med på fjellet. Det er Dag O. Hessen, "Natur - hva skal vi med den?" og det er Jón Kalman Stefánsson, “Fiskene har ingen føtter.”

Utpå formiddagen pakker vi sammen teltet og gjør oss klar til neste etappe av turen. Vi smetter under reingjerdet og inn i selve nasjonalparken. Vi har bestemt oss for å gå mot Rainesklumpen, også ta ned vest for denne godt synlige kjempen her nord/øst i Børgefjell. Da vil vi i løpet av dagen være nede ved Rotnan, et system av vann, kulper og bekker som isen har lagt igjen i 1000 meters høyde. 

Der skal vi slå leir neste gang tror vi, for etter tre - fire timers vandring er det forandring i planene. Vi har akkurat satt oss ned for å koke en sein lunsj når en gigantisk vegg av skyer trekker mot oss fra sør/vest. Det er bare å slå opp teltet igjen, dette vannet ønsker vi helst ikke å ha i hodet her oppe i høyden.

Vi ligger i teltet og hører på vær og vind. Plukker frem boka og leser mer av biologen Dag O. Hessen. Han skriver:
"Opphold i natur det krever ikke, det bare gir. Eller det krever en mer spontan oppmerksomhet og det involverer mer av de gamle hjerneavsnittene ”reptilhjernen”.

Det er mental batteriladning når disse gamle hjerneavsnittene avlaster de overstimulerte moderne hjerneavsnittene. Konklusjonen er ikke at vi skal leve hele liv isolert i skogene og fjellene fri fra strømmen av e-poster og meldinger, men kanskje av og til.

En rekke helseundersøkelse slår ensidig fast at å oppholde seg i natur gir en mental pluss effekt.
Mange av oss vet ikke om noe mer stressfremmende enn den frihetsberøvelse som følger av et par timer på et kjøpesenter, for eksempel på en lørdag mens sola skinner ute. Dette er nå også vitenskapelig bevist. Høyt blodtrykk og hodepine er veldokumenterte effekter av mylder og innestengthet på kjøpesentre." 

Etter et par timer med regn, lesing og en liten høneblund så er været bedre. Blå skyer har trukket over oss og har lagt seg lengre opp i Nordland. Vi pakker sammen, for andre gang denne dagen, og begir oss videre i vår ferd mot Rotnan. 14 dager i Børgefjell skal også gi litt tid til lesing - eller bare det å sitte stille og lytte til fjellets så forsiktige og vare lyder. Det er et språk der som vi nesten har glemt i vårt støyende samfunn.

En sandlos varsomme pip i fjell-brisen rører en streng inne i oss, en som vi nesten hadde glemt fantes der. Kald vind og surt vær forteller oss at vi faktisk tåler mye mer enn det vi til daglig blir utsatt for. Vi hører hjemme her i naturen, vi har savnet dette.

Utpå kveldinga er vi kommet til målet for etappen. Vi er slitne etter å ha båret på disse litt for tunge sekkene, men vi bruker likevel litt ekstra tid på å lete opp en skikkelig teltplass.

Det blir nok mye regn det kommende døgnet og da er det greit å ha god jord under oss. Vi snakker om og forbereder oss på å bli liggende i ro her ved Rotnan.

Dagen slutter med at Alette leser høyt fra Islendingen som har blitt med oss på turen: ".. han snur seg, ser utover havet, husker ikke sist han tenkte på lykken, det har vært for mye å gjøre, og det går opp for ham, nå når det kanskje er for sent, at mennesket mister det de ikke tar vare på, det de ikke pleier og passer på."

"Fiskene har ingen føtter", er en bok om å gå seg vill i livet, i hverdagen og i trivialitetene. Hva skjer når vi glemmer hvorfor vi lever? At vi er en del av et prosjekt som er langt større enn oss selv. Blir vi fanget i det vi kaller skjebnen, kommer vi til å gå rett på veggen. For vi har faktisk muligheter til å velge, vi kan velge livet, naturen, skjønnheten og det gode, selv om denne elendige hjernen vår prøver å fortelle oss noe annet på mange forskjellige måter. 

Neste dag roter vi bare rundt ved Rotnan, vi treffer to fiskere som har tatt en litt lettere vei inn. De har blitt fløyet med helikopter til svenskegrensa. Ja, det er også et valg og en mulighet.