Bak tid og rom

Vi har drasset med oss denne kolossen av en bok (400 sider..!) på ganske mange fjellturer det siste året. Bak tid og rom av Erik Dammann, gitt ut i 1987. Vi har kost oss med den i teltet på Træna, i Børgefjell og noen sene kvelder hjemme i Namsos. Erik Dammann er stifteren av organisasjonen ”Fremtiden i Våre hender” som arbeider for et grønt forbruk og en rettferdig fordeling av verdens ressurser. ”Bak tid og rom” ligger der som en grunnstein i denne tekningen.

Det var et gigantisk prosjekt Dammann gjennomførte med denne boken. Grunnideen har vært å finne ut om forskningsresultater kan gi oss et nytt og anderledes syn når det gjelder menneskets forholt til sin egen virkelighet. Han tar opp spørsmål om vår frie vilje, bevissthet og meningen med livet. Fundamentale problemer som forskere, filosofer og teologer har tumlet med gjennom hele menneskehetens kulturhistorie.

Dammann tar for seg emner som kvantefysikk, parapsykologi, meditasjon mm, og gjør det blant annet ved å oppsøke og intervjue ledende vitenskapsmenn over hele verden.

I 15 år hadde Dammann skrevet for å skape bevissthet om det umenneskelige, ja UMULIGE, i å fortsette en utvikling som kveler både livsgleden og ansvaret for hverandre og naturen. Det ble etter hvert vanskelig for ham å tro på en forandring, uten at vi går inn i oss selv og starter forandringen der. Vi må først og fremst tørre å ”TRO” på at vi som enkeltmennesker kan være med å gjøre denne forandringen.

Vi må tørre å tro at vi er noe mer enn viljeløse offer for en blind utvikling som fører oss rett utfor stupet.

Et lite utdrag fra kapitelet ”Utgangspunktet for menneskets ånd og frihet”:

”Ikke-tidsplanet kan like lite være utenfor vår bevissthet som det kan plasseres snevert i eller utenfor noen som helst del av universet. Det kan heller ikke være noe som er forårsaket av vår hjerne, like lite som det kan være forårsaket av noe annet materielt. Etter det jeg mener å ha konstatert, er det tvert i mot nødvendig å anta at det er i ikke-tidsplanet vi må søke det som forårsaker og virker inn på det fysiske, og gir det form og mening”..

Klinkende klart påviser han hvordan den materialistiske virkelighetsforståelsen som rådde grunnen gjennom hele forrige århundre, fikk nådestøtet like etter århundreskiftet gjennom Plancks og Einsteins radikale nytenkning. Kniven ble vridd helt rundt med kvantefysikken - som snur vårt verdensbilde helt på hodet.

Det er vår vestlige kultur som henger etter, som fremelsker det materielle, det ”fornuftige”, det du kan tjene penger på. Vi vil fortsatt ikke se annet enn det vi kan se. Verdi og lykke sitter bare i det som har "vestlig verdi".

Hvor skal vi få et verdimessig holdepunkt fra, i et samfunn hvor etablert viten sier at konkurranse og egeninteresse er menneskets dypeste natur? Innerst inne VET vi jo alle at ansvaret for hverandre og naturen er viktigere moralske verdier enn snever egeninteresse.  Når vi ikke våger å bruke denne indre viten som rettesnor, så er det vel nettopp fordi de som hevder å vite bedre har utviklet en vitenskap som sier at utvikling ved konkurranse er en ”universell lov”, og at menneskets ånd er underlagt den mekanistiske determinismen. Det skjer dermed en intelektuell undertrykking av en almennmenneskelig erkjennelse.

På denne måten mener Dammann at den høyre hjernehalvdelen til store deler av vår befolkning har blitt avstumpet. Går det an å snu dette? Å trene opp den høyre hjernehavdelen igjen. Svaret i ”Bak tid og rom” er ja.

Man kan gi seg tid til å føle, til omsorgsarbeid, til å søke dypere opplevelser i kunst og natur, til å balansere sin intelektuelle aktivitet med praktisk håndverk og være seg bevisst det ”NUET” man er i. Men også slike sysler kan vise seg å bli mer preget  av intelektuell forståelse enn av direkte opplevet erkjennelse, hvis sinnet på forhånd er ensidig overtrent for analytisk tenkning.

Dammann følger opp med et sitat fra Darwin, skrevet kort tid før han døde etter en årrekke med intelektuell ”venstre-hjerne-analyse” av utviklingens årsaker og virkninger:  ”Nå har jeg i mange år ikke kunne utholde å lese en linje poesi. Sist jeg prøvde å lese Shakespeare fant jeg ham så utrolig kjedelig at jeg likefrem fikk vondt av det.  Jeg har også fullstendig mistet sansen for malerkunst og musikk... Jeg har bevart en smule sans for naturskjeønnhet, men heller ikke her finner jeg den store nytelse som jeg gjorde i gamle dager.. Dette merkelige og beklagelige tap av all høyere estetisk sans… min ånd synes å være blitt en slags maskin.. tapet av disse evner er et tap av lykke og kan kanskje være skadelig for intelligensen. Skjønt rimeligvis mer skadelig for den moralske karakter, i det våre naturlige følelser avstumpes…”

Darwin beskriver her helt direkte den følelsen han har av å ha mistet evnen til den dype helhetsopplevelsen som spesielt kreves overfor natur og kunst. Selvfølgelig er dette en forenklet forklarling. Det finnes også mange konservative vitenskapsmenn som er opptatt av kunst og natur, men det er grunnlag for å kunne hevde at den inntense nå-opplevelsen, hinsides all refleksjon, blir sjeldenere og vanskeligere tilgjengelig etter lange perioder med ensidig analytisk tenkning.

Hvorfor er ikke samfunnet lagt til rette for de verdier som flertallet setter høyest? Under trykket av at vi må ha ”vekst” så svekkes den vanlige innbyggers tro på seg selv og sine verdier, og sin intuisjon for hva som er rett og galt.

Dammann avslutter sitt verk med disse ordene:

”Hvert eneste hjem i dette landet rommer mennesker med uante muligheter for meningsfylt handlig i en verden full av oppgaver. Alt som mangler er tro på at det nytter.”

Kanskje er dette et av de mest verdifulle populærvitenskapelige verker som er skrevet her i landet?

Erik Dammann har sagt at han nå drømmer om å følge opp denne boken. Vi får håpe at det skjer, for nå har vel naturvitenskapen selv sprengt alle de fornuftige rammer som finnes. Det kan kanskje gi oss retten til å tro på at vi ikke er mekanisk styrte maskiner, på vei utfor stupet, men fritt velgende åndsvesener. En del av en større helhet - som er forbundet med alt - forbundet i en tro på at vi kan forandre vår virkelighet.

Alette Sandvik og Kjartan Trana - Januar 2015