Ingen skam å snu

Dette var dagen da mange holdt seg inne. Meteorologene meldte både storm og orkan, men Trøndelag så ut til å slippe unna ganske bra. Derfor bestemte vi oss for å ta en skitur inn til Namskroken i Børgefjell, litt ruskevær bruker jo å by på noen opplevelser som er verd å ta med seg.

I Namskroken står det ei åpen tømmerkoie, fint å ligge der mens stormen "Nina" kanskje gjorde noen kast over oss - og ei lita mil på ski burde gå greit selv om det var litt løssnø å brøyte seg gjennom. 

Turen opp mot fjellet er tung, men været virker greit helt til vi nærmer oss toppen. I en liten bekkedal der snøen har lagt seg tykt blir jeg stående å bakse. Da smeller det til, som ut fra en sekk kommer stormkastene. Det er som om vinden har kommet gjenom hele Børgefjell - tatt fart over snaufjell, steinur og fjellvann - før den treffer meg så hardt at jeg faller bakover. Ulvehunden "Baffin" legger seg langflat ned, mens Alette som er forann meg forsvinner i snøføyka.

Etter nesten 10 minutter kommer jeg meg opp fra snøfonna. I normale forhold ville jeg ha brukt noen sekunder på å forsere denne lille, stigende bekkedalen, men den villskapen som vinden har er helt enorm. Jeg finner igjen Alette og roper at vi må prøve å fortsette. Vi har kommet til nasjonalparkgrensa og det er bare 1/4 av vegen igjen. Det er galskap å snu nå!

Når motvinden river meg over ende to ganger og drar oss mer bakover enn det vi klarer å kjempe oss forover. Når hunden er mer skremt enn da den så bjørn, så skjønner jeg at det er på tide å revurdere. Alette snur skiene og fyker avgårde i stormkastene. Hun blir dratt minst 100 meter før hun må sette seg ned for å få stoppet. Nå begynnetr jeg egentlig å bli litt redd. Hunden legger seg ned igjen og igjen, vi må få den med oss ned. - Vi må ikke skille lag nå, roper jeg i vinden. - Ikke mist meg av syne uansett hva som skjer. Det er jeg som går på GPS, sporene er borte for lenge siden.

Etter roping, lokking og leting i snøkava får vi med oss "Baffin" ned fra snaufjellet igjen. Han legger seg sikkert ned 100 ganger. Først etter at vi har kommet litt i ly tar jeg frem kameraet for å ta noen bilder fra infernoet. Før det var det ikke i tankene mine, og helt umulig. Det var først og fremst snakk om å redde seg ut.

Vi er alle glad når vi endelig klarer å komme oss ned til bilen, utslitt og kalde alle tre. Det sies at det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær. I dag har vi lært noe annet, at fjellvettregel nr. 8 er en mye større sannhet.

Ingen kan noen gang beskrive bråket rundt ørene, følelsen av disse vindkastene i fjellet, det må oppleves. Bare slik får man erfaring og lærer, slik at man vet hva man snakker om og hva man kan forvente å møte på der ute. Som i livet ellers er stormene tøffe, men det er i de man lærer mest.