Børgefjell 2018 - 3

Skyene trekker seg tilbake, sola gløtter frem, det er en varm dag, nærmest dampende etter alt regnet i går. Vi er på vei fra Henrikvatnet mot Orvatnet, der vi skal ta en lengre lunsj. Det er fint å ha noe slikt å se frem til når sekkene er tunge, kanskje blir det varmt nok til et bad også.

Både Alette og jeg noterer ofte på disse turene, tanker, drømmer og tema som kommer opp mens vi er i fjellet. - Beherske/begrense, har hun notert ned i boka, mens jeg har skrevet to sider om nesten det samme.

Det gjør noe med oss å være ute i dette landskapet. I regnværet i går kom det så klart for meg at vi mennesker egentlig har vokst opp i et miljø som sjelden har gjort oss fornøyd. Når det regner ønsker vi oss sol, når det blir for mye sol vil vi ha skyer. Når det blåser vil vi ha vindstille, men da kommer jo disse hersens stikkende insektene. Vi blir ikke helt fornøyd, men kanskje er det greit å være bevisst denne nedarvede følelsen?

Vi har gått en stund og diskutert denne konstante lengten etter en annen tilstand. Denne trangen i oss som sjelden fører til noe godt, dette ønsket om endring har ført oss langt av gårde. Kanskje for langt i noen retninger? For vi klarer vel ikke å beherske og begrense oss, vi har søkt beskyttelse og komfort, men slikt har alltid en konsekvens. Nye følelser som gjør oss misfornøyd, naturen har skapt oss slik. Jeg lover Alette å lese litt fra notatboka når vi får av oss sekkene og får noe i turkoppene. Nå er det på tide å lese landskapet og gå litt i stillhet, for vi gjør ofte det også.

På veien mot Orvatnet kommer noen rein helt innpå og kikker på oss. Det synes Baffin er veldig spennende. Her møter vi også  våre første fjelljoer denne sommeren. Det skal vise seg at vi får se mange av dem i år, de har tydeligvis hatt et godt år. De fleste parene vi møter har to unger på vingene. Fjelljoen skaper mye liv i fjellet med sin flyge akrobatikk og sine tydelige lyder.

Det går fort nedover fra høyfjellet nå, gjennom kratt, kvist og skog, for vatnet ligger bare 540 meter over havet. Alette og Baffin er raskest i vannet for å avkjøle seg, men jeg kan skryte på meg flest bad i løpet av den to timer lange ferielunsjen på stranda. 

Vi får tid til å spise, snakke og sove en dupp. Før vi pakker sammen drar jeg opp den grønne notatboka vår og leser: 

- "I fjellet kles vi naken og nærmer oss kjernen av det vi er. Sansene blir sterke og klare, og det er jo egentlig gjennom disse sansene vi lever. Naturen står klarere fram nå og de lovmessigheter vi bærer på trer ut og kan beskrives: Vi er en art som sjelden helt fornøyd! Dette fører til en evig dans, kreativitet, komfort, hus, tak, møbler, biler, mobiltelefoner og savn. Savn etter det opprinnelige, savn etter stillhet, etter mindre jag og fred, men for fredelig må det ikke bli. Dette er beskrevet som ying og yang, balansen, kampen for å beherske og begrense seg."

"Gjennom utviklingen har vi kjørt kampen mot denne uroen i oss langt, kampen mot det naturlige. Vi har bygd oss bort fra ubehaget - tror vi, men har glemt naturens lov, uroa er skapt i miljøet vi kommer fra og den slipper ikke taket. Vi er misfornøyd med NÅ om vi ikke kan le litt av det som danser i oss. Denne dansen går uansett hvor vi er, på fjellet, i bilen, i varmen, i regnet og i sola. Hva skjer med deg som et levende vesen etter to år i en storby? Etter to år med for mye mat? Etter to år i pendler-kø?"

"Det er rart, men vi har kanskje glemt at vi må danse. Vi tror det er bedre foran skjermen, mer komfortabelt i en krok, i en myk stol – Langt, langt unna virkelighetens ballsal. Snart byr fru Natura meg, deg og oss alle opp til dans igjen. Det trenger ikke å bli den valsen vi liker best."

Vi har gått opp lia og satt opp teltet på snaufjellet like nord for Orvatnet. I kveld er det solnedgang og ufattelig vakkert i Børgefjell, en stor kontrast til gårdagen selvfølgelig. Men det er jo nettopp det som gjør disse turene så utrolig god for kropp og sjel. Vi er med på den dansen vi en gang ble født inn i - og vi ser den utfolde seg utenfor og inn i.

Alette avslutter dagen med noen ord fra «Walden» igjen: "Den enkle livsførsel som preget de såkalte primitive tider, medførte i det minste den fordel at mennesket kunne ferdes som kun en flyktig gjest i naturen. Når man hadde styrket seg med mat og søvn, tenkte en igjen på den videre ferden. Mennesket bodde så og si i telt her i verden, og vandret gjennom daler, over sletter eller fjelltopper. Men se, nå er mennesket blitt sine redskapers redskap! Vi slår ikke lenger leir for som en natt, men har slått oss ned på jorden og glemt himmelen".