Børgefjell 2018 - 2

Vi våkner, pakker sammen teltet og begir oss inn mot det sør/østelige hjørnet av Børgefjell nasjonalpark. Det er andre dag på langturen vår denne ferien og vi skal ikke gå mange meter før vi igjen er i Norge og i Børgefjell. Med huset og senga på ryggen skal vi leve et enkelt liv noen dager, et liv uten så mye luksus, materielt mas og tidstyver.

Akkurat her på grensa ligger en vakker foss i elva, som har fått det enkle navnet Storfossen i Storelva. Litt lengre nord på kartet ligger Litlelva. Enkle navn som sikkert ble laget en gang da verden var mindre og folk slett ikke hadde så mye. 

Vi har mange ganger lurt på om man var lykkeligere den gang, da man kunne glede seg over et eple eller et par nye ullstrømper. Disse turene har gitt oss et innblikk i akkurat det, gleden i de små ting - Noe har vi uten tvil mistet i vårt overflodssamfunn, sier Alette. Jeg må bare si meg enig. - Svært bortskjemte mennesker er sjelden fornøyd. Det er en stor glede å ha et telt når uværet kommer.  

Det er noen fugler å se på veien opp den bratte lia mot snaufjellet, det er bjørkefink, blåstrupe, gulerle og ei røy med noen unger. Turen er varm, men våt. Det kommende døgnet har meteorologene lovt mye regn, derfor nevner jeg uværet. Vi har tenkt å ta en kort etappe i dag, få opp teltet ved Henriksvatn før de verste tordenbygene kommer rullende over himmelen. Bare ligge under teltduken å høre på at regn og torden hamrer løs utenfor. Lese litt i ei bok og være takknemlig for det lille man har. 

Så holdt jeg litt rundt denne siste store bjørka nede ved elva. Uten å at jeg ba om å få noe sa jeg stille, takk. Du har allerede gitt litt never til noen som trengte det. Du har gitt oss luft, ny jord og boligtomt til en gråtrost. Takk for at du er så fin hvisket jeg. Også fikk jeg et lysende smil tilbake. En ekte sannhet på min veg.

Ikke mang tar seg i dag tid til å tenke over sammenhengene og takke for at vi er her. Takke for regnet som endelig kommer, for månen på himmelen som rører rundt i verdens hav og er med på å skape vår verden. Det er vel lenge siden vi fikk takket for sola som tørker oss opp og får fuglene til å synge igjen, takke for hjertet som slår og føttene som går, for den lufta vi kan puste inn og den maten vi kan spise.

Når vi sitter der i teltet leser Alette litt fra Walden igjen, den 150 år gamle boka som Henry David Thoreau en gang skrev: En eneste regndusj gjør gresset flere nyanser grønnere. Slik oppkvikkende tanker gjør våre egne utsikter lysere. Tenk å kunne vie seg til å leve mer her og nå, og dra fordel av hver ting som falt i vår vei, slik gresset drar fordel av hver minste duggdråpe. Og at vi ikke bruker så mye tid på å gjøre bot for våre forsømte muligheter, på å gjøre det som vi betegner som plikt. Vi vasser jo nær sagt i vintersnø selv om sommeren er her. 

Neste formiddag skinner sola igjen på fjellene rundt Henriksvatn. På tide med en litt lengre etappe.