Minner

I disse dagene med januar-regn har jeg blitt sittende å sortere noen bilder fra året som gikk. Jeg har jo vært ganske aktiv på bloggen, men det er langt fra alt jeg har rukket å skrive om. Det kan jo være greit å trekke frem noen minner når dagene er grå.

Målet med denne turen var også å oppsøke noen gamle minner, gå etter merkesteiner som slekta har lagt opp - for lenge siden. Fiskevannet ligger egentlig ikke så langt fra vei, men jeg valgte den ruta jeg gikk flere ganger da jeg var liten. Det er en tur som tar et par timer, i ulendt terreng.

Sist jeg lå i telt her så var jeg bare ti år gammel. Jeg var derfor spent på om jeg ville kjenne vegen, og ikke minst kjenne igjen stedene der vi brukte å slå opp teltet. Det var forbausende lett. Mens barduner og teltstenger smalt på plass, vaket ørreten i vannet til kveldssangen fra blåstrupen. Akkurat som for mer enn 30 år siden.

Utsikten fra teltet er magisk. Dette er faktisk villmark - Ut fra morkne trær, mose og lyng seiv dufta fra mange telt-turer i barndommen. Slikt setter i gang følelser og tanker. Grunnen til at det ikke ble flere turer hit med årene, var at mora mi døde så alt for tidlig. Slike hendelser får større ringvirkninger enn ørretens vak.

Livet er en konstant forandring, men her virker det urørt. Slik naturen og skogen blir, når den får stå i fred.  Jeg må si jeg var litt mer spent på fiskevannet da, mye tydet på at det ikke var så bra som det en gang var. Noen hadde til og med fått ei gammel pram opp dit.

Det blir lite tid til å sove når man er på slike turer. Jeg dormer helst litt midt på dagen, og når jeg ellers føler for det. Juni-natta må man jo helst ikke gå glipp av.

Også må man ha litt tid til å tenke på de som en gang la sitte- og bålsteiner hit. Slekta på mors-sida var virkelig med på å legge grunnlaget for naturinteressen min, blant annet med turene til dette fiskevannet.

Så var det fisket da - Det nappet fra første stund, men størrelsen var det ingen grunn til å skryte av. Selv de største var av typen morfar kalte "agn-et". (Oversatt fra trøndersk blir det: Den som spiser agnet). Tydelig at noe hadde skjedd, for her var det god kvalitet på ørreten. Fiske med garn etter de største er jo ofte en dårlig medisin for fjellvannet. Det samme er for lite uttak av fisk, når det kryr av denne størrelsen.

Men det beste med turen var uansett minnene om det som en gang var, det som fortsatt ligger der - Og ikke minst de minnene som igjen ble skapt. De er gode å ha med seg på hver eneste regnfulle januardag i livet.

Vi trenger jo egentlig ikke minner sier mange av dagens "guruer". Vi skal leve i nuet. Jeg for min del synes det er fint å huske det som var, drømme om nye turer, men leve nå, denne vinternatta.