Våren kommer nå!

Jeg lå flat ut og syk på tredje dagen da jeg plutselig begynte å kjenne på den, livskrafta i meg som ikke ønsket å visne i ei seng. Den ville løpe, den ville fly, den ville strekke seg mot sola og oppleve nye vårer. Denne livskrafta, har du kjent på den i det siste? Vi er nok ikke så opptatt av akkurat det, vi blir jo sjelden syk, og vi har slett ikke tid til å sette oss ned å kjenne på noe inne i oss. Vi løper bare videre i livene våre.



– Du kan da ikke sitte der å snakke som en indianer i dag. Verden har forandret seg!

– Du er i ferd med å bli så spesiell at andre snart ser deg som spedalsk!

Ja, jeg har hørt det mange ganger. Jeg er nok en særing, men jeg har også hatt mange spennende samtaler. Noen av de beste har jeg hatt med trær.

Jeg har skrevet om dette før, men jeg gjentar det gjerne. Flere enn du tror har spurt meg:

- Hvordan klemmer jeg et tre?
- Hvordan kan jeg snakke med ei furu?

Vel, heng med så skal jeg dele noe virkelig rart med deg, du som også er sær nok til å lese dette.



Martin Luther King, for en taler han var på sitt beste! Likevel kan han ikke slå en rødkløver, og slett ikke ei gammel furu. For meg har trær alltid vært noen av de aller beste talerne. Jeg beundrer de når de står der i sine flokker, sine små indianerstammer og familiegrupper.

Ingenting viser slik fantasi og slik en livsutfoldelse som en skog. Der har vi mennesker virkelig mye å lære om vår egen lille hjerne, den strekker ikke til. Den ser ikke at vi står på skuldrene til så mange andre livsformer, den har glemt hvor vi kommer fra.



Kanskje derfor er det enda mer beundringsverdig å se trær som står alene, da er det enklere å høre hva de sier til meg. Dette er ikke eneboere som har rømt ut og flyktet fra samfunnet, men trær som kan sammenlignes med stolte kvinner og menn. De få som virkelig lar løvet i de øverste greinene spre sin raslende lyd utover verden, og som strekker sine røtter inn i evigheten.



Hver eneste gammel gårdsgutt og speider vet at den hardeste veden er den som har de tetteste årringene. Det er på høyfjellet, i det mest karrige terrenget at hard ved blir til, der står de trærne som tåler mest og er sterkest. Likevel er det også slik at i myra, i de svarteste hullene, der finner du den seigeste veden. Disse trærne som du kan lage bue av, de som kan bøyes og tvinnes, uten å knekke. De har stått i blautmyr hele livet. Sier det deg noe?

Eller når du ser et lite tre stå i skyggen av et større? Når et annet ligger der knekt etter en storm. Når nye livsformer tar plass på stammen. Hva taler det om? Søk etter det i stillhet og det du søker vil finne deg. Ser du det gode? Har du fred nok til det? Er du sær nok?



Du skjønner at vi også kan være som trær. De er veldig følsomme, de kommuniserer under bakken med røttene sine. De hvisker med greinene. Du bør sitte rolig så lenge at du merker treets livskraft. Den er ganske lik den jeg beskrev fra sykesenga i starten, men det er en stor forskjell. Treet bruker all sin kraft på en eneste ting, å være seg selv!

Det bruker all sin tid på å kjenne sine grenser og strekke seg innenfor det festet og det livsgrunnlag som er gitt det der det står. Det vil være et tre, ikke mer - ikke mindre. Trær vil være den form de ble gitt, og de er så utrolig ærlige mot deg.



Når noen har saget ned et tre så viser det hele sitt banesår for dagen. Du kan lese dets historie, hver årring og hver vekstsesong er rispet inn i veden. Alle dets sår, de vindvridde greinene, sykdommer, lidelse og gode vårdøgn kan leses av.

Naturen har skrevet det ned i trevirket. Stormene som traff, angrep som det motsto. En kjerne er gjemt i hvert eneste tre, nye frø, nye tanker.



Sjefsøkonomen som står frem og forteller oss at de gode tidene er over her i landet. Hva er egentlig forskjellen på han og en tresopp? På samfunnet vårt og lagene med liv i en skog? Hvorfor skal vi lytte til alle disse negative stemmene når sannheten ligger her så åpenbar foran oss, fortalt av skog og trær.

Kun det du er inderlig forbundet med vil du komme i et dypere forhold til. Takker du skogen eller driver du flatehogst? Er det pengene eller livet du er forbundet til? Ser du det skogen har å fortelle, hvilken dybde det har i forhold til det analytikeren hoster opp?



Når vi blir slått til bakken av følelser, når vi ikke kan holde ut livet lenger, da har treet virkelig noe å si oss: - Vær stille! - Vær stille! Se på meg!

Livet er ikke enkelt, livet er ikke vanskelig. Det er umodne tanker fra menneskets hjerne. La heller stemmen fra evigheten snakke i deg, slik at du også kan lære å la tankene dine vokse seg inn i stillheten. Nå snakker du med trærne.

Så sett deg ned nå og lytt, under den strålende vårsola, hysj! Treet hvisker til oss:

- Jeg er liv fra det evige livet. Den evige mor, naturen i oss, hun tok litt av en sjanse. Tenk vår felles mor, hun tok en stor risiko og skapte meg så unik. For helt spesiell det er mine greiner, min form, mine årer, min bark.

Unik er hver enste rasling av løv i vinden, hver eneste bevegelse bladet gjør eller måten barnålen bøyer og vrir seg på. Jeg kom til livet i denne form - og livet formet meg slik. Som tre ble jeg slik for å vise deg det evige som har formet meg, og som speiles i hver liten detalj i meg.



De som forstår hvordan de skal snakke til trær, de som skjønner hvordan man skal lytte, kan lære sannheten. Trær er helligdom større en noe vi mennesker har bygd og laget. De skriker ikke til deg, de preker ikke med frykt i stemmen, de står ikke der som en sur lærer.

Trær analyser ikke og de lager ikke forutsetninger, forventninger og ønsker. Alt slikt naivt tankegods er skrellet bort. Trær snakker til oss gjennom livets eldgamle lover.



Hysj, det hvisker til deg i vinden: - Jeg vet ingenting om mine foreldre, ikke noe om mine tusenvis av mulige barn. Ikke noe om insektene som bor i meg eller fuglen som bygger sitt rede her. Jeg lever bare for det mysteriet som ble plantet i meg gjennom et lite frø en gang, og jeg trenger ikke å bry meg om noe annet.

Min styrke er tro, og jeg tror at helheten finnes i meg. Jeg tror at det jeg gjør for verden er viktig. Ut fra denne troen lever jeg, vokser jeg og råtner jeg.



Du og jeg som er så redd for at våre skritt fører oss bort fra vår mor og bort fra vårt hjem. Nå kan trærne få lov til å fortelle oss at hvert skritt og hver dag fører deg tilbake mot dette hjemmet og den evige mor.

Hjem er hverken her eller der, det er ingen av de stedene du løper og stresser mot. Du vet det så godt. Det er Alkymistens lærdom, igjen og igjen. De som låste seg inne på laboratoriet og forsøkte å bli en del av prosessen som utviklet gullet. De som forsto at når de utviklet seg så utvikles også alt rundt dem. De har vel hørt på trærne som hvisker: - Hjem er i deg - hvis ikke finnes det ikke noe hjem!



- " Hvis du hører en gitar i kveld ved huset der du bor. Er det jeg som drar forbi og tar farvel". Åpningslinjene på Stein Ove Bergs sang – "Våren kommer nå", sier mye om det som hviskes rundt oss. Vær stille!

En lengsel etter å dra avgårde river i hjertet når vårvind rasler gjennom det gamle løvet. Lukten fra nye knopper blander seg inn i lukta av råttent liv. Hører du etter lenge nok og er stille nok, da kan du kanskje finne kjernen i denne lengselen, i denne livskraften, det finnes en mening der. Det handler ikke om å springe fra det vonde i livet, selv om det først kan føles slik.

Nei, det er lengselen etter å komme hjem som rusker i greinene - og i deg. Selvfølgelig er det slik, det er minnet om den evige mor, en lengsel etter nye utrykk og nye former for liv. En lengsel etter naturen.



"Alt dette leder hjem. Hver eneste sti, hver eneste dag går den veien. Hvert skritt er en fødsel, hvert skritt er en ny død, hver grav er din mor", skrev Hermann Hesse. Jeg forstår stadig nye lag i hans ord, nå som jeg har trasket mange år rundt i naturens laboratorier.

Så river altså vinden i trærne på kvelden, gnir i greiner, bar og løv, mens vi står her med våre barnslige tanker. Du ser vel nå at vi faktisk kan si at trærne har mer "voksne tanker" enn oss? Langsom og rolig står de der, med liv som er mye lengre enn våre. De har mer livsvisdom enn det vi kan tenke oss, i hvert fall når vi ikke en gang tar oss tid til å lytte til dem.



Men når du nå har lært deg kunsten å lytte til trær, da kan du legge fra deg mye av stresset, hasten og de umodne følelsene og tankene du bærer i deg. Da kan du pluselig kjenne på denne store, sanne gleden. For den som har lært seg å kommunisere med trær han ønsker på ingen måte å være et tre, det er ingen drøm for et menneske.

Vi vil bare lytte og forstå. Forstå at alt, absolutt alt er skrevet og tenkt før i denne enorme naturen. Forstå at det eneste vi faktisk kan være er noe helt unikt, noe som ble født og formet av dette. Vi kan ikke være noe annet enn oss selv. Det er hjem - og det er lykke!

- Takk himmel'n for det huset som du har. Våren kommer nå!