En gud drømmer

Tenk at vi skulle få bli Guder på denne vakre planeten. Tenk at vi etter 4.5 milliarder år skulle få lov til å gå rundt her å bestemme hva som skal få leve og hva som må dø!

Så fint at vi kan gjøre parasitter til vår fiende, legge rovdyr for hat og bygge ut fjellet for penger. Så godt det er å føle seg større enn havet, sterkere enn fjellene og mektigere enn den rare naturen. Den som vi ikke skjønner noe av, den som vi helst vil rydde og stelle - og kjempe kampen mot.

Gift, skudd, brann, sag, asfalt, fly og bomber. La oss bruke alt det vi har mot det livet som har vært med å skapt oss, la oss legge det under oss. Ikke kom her å snakk om noen helhet og hellighet. La lus, mygg, knott og alle våre fiender falle som utøy til jorden. La denne krigen dra med seg alt fra de mindre bitene til de større skapningene. Alt det som vi ikke liker, og det som vi liker, inn i det evige mørket.

I en drøm så jeg mennesket synke ned i havet, fingrene som holdt så hardt rundt pengebunken ble nappet i av små krabber og spist av leppefisk. Disse rare, sprukne ape-leppene våre, de som analyserte og snakket om naturen. De vakre leppene som kysset, og som i soverommets mørke hvisket om kjærlighet. De ser jeg nå råtne under stein og jord. Jeg vrir meg i vemmelse!

I det jeg våkner har det festet seg på innsiden av øyet. Alt dette livet, i alle sine merkelige former, det trykket seg gjennom betong og smilte mot meg i slutten av drømmen. Hva vil det oss alt dette rare livet i havet, i skogen, i himmelen og på fjellet? Har det noe budskap til oss? Apeguden med rifle, atombombe og boksen med uttøy-kverk?