Tanker fra havlandet

Jeg lovte å komme tilbake med noen nye bilder fra turen til Vega, så her kommer flere smakebiter fra opplevelsene, og noen tanker som har formet seg siden disse døgnene der oppe på Helgeland. 

En fototur i Nord-Norge tidlig i mai er ikke bare sol og varme slik de første bildene gir inntrykk av. Det er snø, nordavind, neggelbit og tunge skyer. Slik er det å være på tur, det er det som er så herlig - For slik er det ekte livet! 

Livet består faktisk av gråvær og solskinn, men vi er så god til å pakke det inn, med shopping, Facebook og stress. Vi glemmer å ta oss tid til å kjenne etter. Det er derfor det er så viktig å sette seg ned å bare se på sola som går ned. Registrere fuglenes daglige gjøremål, med ro og mat, fjærpuss og søvn. Det er da vi kommer oss selv nærmest.

Vi slutter forhåpentligvis aldri å undres, og å glede oss over haren som skifter ut vinterdrakten, fuglene som kommer og gresset som spirer og gror. Det er nå vi virkelig kjenner livet i oss, dersom vi kan ta oss tid til å stoppe opp og kjenne etter, og ta del i det som skjer. 

Forholdet vårt til oss selv, menneskene rundt oss og naturen, tåler egentlig ikke hastverk. Men det er vi selv som må velge å gi plass til langsomheten, et valg som slett ikke er enkelt i en travel hverdag.

Bildene er fra tur opp til Trollvasstind, Vegas høyeste topp

Stillheten og roen betaler seg, plutselig åpner landskapet seg og man ser alt på nytt. Ny innsikt brer seg utover. "Det er godheten som teller, det er vi som former livet, jeg har dekt til egen uro med ny uro. Jeg har skapt det livet og de følelsene som jeg har"!

Vegaøyan er vernet som verdensarvområde, og man forsøker å holde en liten del av dette slik det har vært i utallige generasjoner. Man skulle jo tro, eller i alle fall håpe at noe av det som folket har bygd opp her ute på øyan gjennom generasjoner, besto. Eller i alle fall kunne vare, og gi oss den gode opplevelsen av et rikt liv i pakt med naturen. 

Men uten den tilstedeværelsen folket ga, kan vi heller ikke få det de fikk. Er ikke det et klar bevis på hvordan vi skaper våre liv?

På de fleste av disse øyene gikk de som vernet om fuglene og pleide landskapet. På den måten skapte de et rikt mangfoldrundt seg. I dag er det tomt. 

Selv småmåsen og ærfuglene forsvant. Kan ikke vi overføre den historien til oss selv? Klart vi kan, om vi bare setter oss ned og tar oss tid. Tid til å lytte til alt det som snakker til oss:  Naturen, historien, landskapet og vår indre stemme. Det er slik du finner tilbake til det ekte livet. Det er slik du skaper ditt eget, med ro, godhet og tilstedeværelse. 

Takk til Alette Sandvik for fotohjelpa, turen, visdommen og samholdet. Disse ordene er like mye dine som mine, slik er det også med bildene. "Alt er kjærlighet eller et rop om kjærlighet".