søndag 16. oktober 2016

Svartomn og Elie Wiesel

Svartomn er en av de største grottene langs kysten av Trøndelag, den ligger i fjellet nord for Rossvika i Leka kommune. Innerst i dette mørket satt vi 2. juli i år, samme dag som fredsprisvinneren Elie Wiesel døde - Slike historier har det med å havne på denne bloggen.


La oss starte med hulen, den er det nesten umulig å gi et inntrykk av gjennom noen bilder og ord. Svartomn er stor, den er dyp og mørk. Den må oppleves for at du skal forstå, men vi kan prøve å fortelle litt om turen ned bak skyggene.

Turen opp til denne huleåpningen tar ikke lange tida, og er heller ikke av de mest krevende. Det er en stigning på omlag 100 meter i litt ulendt land. Turen tar omtrent 30 minutter og går gjennom typisk namdalsk kystterreng. Det er frodig, grønt og fylt med moser, lav, planter og trær. Det er vakkert og spesielt, det er det ingen tvil om.


Spesielt er det også når vi står foran åpningen og ser alt liv forsvinne der inne. Alt grønt og frodig blir slukt av mørket. Sprekka innover i berget er trang og lang, det sies at den er minst 200 meter. Det har kanskje vært med på å gi denne brenningsgrotten et såpass dystert navn. 

Gangen innover er de første hundre metrene litt kaotisk, det er noen områder der det har rast store steiner ned fra vegger og tak. Det kan være litt ubehagelig å ta seg fram, men det er slett ikke umulig med fjellsko og klær som tåler litt støv, gjørme og kvasse steinkanter.


Omtrent halveis ned finner vi et lite hulrom under rasurda, et hulrom som tar vegen bakover igjen. Her ligger det mye som man kan undres over, treverk, albueskjell og bein som vi gjerne skulle ha fått datert. Det kan være svært gammelt det som noen en gang har dratt med seg fra havet og opp hit.

Hvem var det som satt her en gang i tiden, fyrte bål og lagde seg mat? Hvorfor hadde dette mennesket søkt tilflukt her? Langt inne i mørket? Hva var det denne personen var redd for? 


Hadde man gjort grundige undersøkelser av Svartomn så hadde man sikkert kunne fått noen flere svar. Blant beinene finner vi blant annet overkjeven av en liten fisk. Dette var nok ikke store matbiten for en sulten person, men likevel verd å dra med inn hit for å steke og spise, sammen med skjell og andre delikatesser fra fjæra.


Nå blir den smale gangen snart litt mer spennende. Fjellsidene blir slette og myke som fra den gangen havets brenninger vasket ut denne grotten. Millioner av år, kanskje har mennesker vært her og satt igjen noen spor i de siste små blinkene av denne historien. Vi bruker "lang" tid, og leter med lykter langs veggene.

Mens vi står her i mørket snakker vi om det vi har hørt på radioen, Eli Wiesel er død - Hans reise inn i mørke var ubeskrivelig dypere en Svartomn. Vondere og dypere enn noen kan forstå, skrev han i sine svært viktige bøker. Som overlevende  fra Auschwitz og andre utryddelsesleire gjorde han det klart at det ikke fantes ord for det som hadde skjedd. 

Vi har mange bilder på mørke og ondskap, men selv helvete var alt for mildt i forhold til det som skjedde - for i helvete havnet de som hadde fortjent det - I gasskamrene havnet uskyldige kvinner og barn. Dermed fantes det ingen ord man kunne bruke for å beskrive råskapen. Du må faktisk ha opplevd det for å forstå, skrev Wiesel.


På norsk har hans viktigste fortelling fra holocaust fått navnet: "Natten". At vi må tilgi, men aldri glemme, det er hovedbudskapet fra Elie Wiesel, men minst like viktig er det å stille spørsmål. Hvorfor? Han brukte hele sitt liv på å utfordre den barndommens Gud som døde i flammene i krematoriene, og kom fram til det viktigste - Å fortelle historien, stille spørsmålene, for at det aldri skal skje igjen.


Vi leter oss gjennom veggene i Svartomn. Setter lys på deler av huleveggen, men finner ingen spor fra de menneskene som søkte tilflukt her. Det er spennende å sette lys på de svarte veggene, både de utenfor og de inne i oss. Rette lyset mot det aller mørkeste. 

Kanskje er det slik som fredsprisvinneren fra 1986 kom fram til, at det ikke finnes noen person som kan hjelpe oss. Frelseren er inne i oss alle, og at vi må hjelpe han til å hjelpe oss. Hjelpe til med å svare på spørsmålene.


Da må vi appellere til vårt felles erindringsmateriale, bare historien kan redde mennesket fra lignende skjebner i framtida. Vi har mørket i oss, selv om vi til daglig ikke går rundt og tror det. Elie Weisel sa: - Vi må være varsomme - ellers blir vi alle offer for vår egen likegyldighet. 

Innerst i Svarthola har noen skrevet navn og årstall på veggen, skriblet over det som kanskje en gang lå der som et budskap til oss. Er ikke det også et godt bilde på alt det vi har snakket om på turen innover? Er ikke hele denne turen et godt bilde og en god historie om det vi ikke kan tro har skjedd - og vil skje igjen.


På vei ut er det godt å se de første tegn til livet igjen, noen sporer på en mose som strekker seg mot dagen der ute. Hva står mennesket ovenfor nå? Hvilket mørke og natt er på vei? Med den likegyldigheten vi viser i forhold til naturødeleggelser og tap av det uskyldige livet rundt oss? 

Hvorfor skjer det? Er vi varsomme? Spørsmålene kom ut fra Svartomn den dagen Elie Wiesel døde.


1 kommentar:

  1. Godt skrevet og illustrert og spørsmålene er mange om hulen og historien om grusomhetene under krigen,menneskene er utrolig vonde skapninger.

    SvarSlett

Hei!

Håper du vil legge inn en hilsen eller kommentar til meg.
Har du en bloggkonto må du velge identitet for å legge inn en kommentar. Men det er enkelt uten også, kryss bare av for anonym når du skal legge inn kommentaren din.

Kjartan