10 netter i Byrkije - 4

Jeg våkner brått med en kvelende følelse, har pustevansker i et klamt og dampende telt. Kjenner jeg drar inn lukta av sure sokker, ulltøy og regnklær som gir fra seg fuktighet. Jeg famler meg i ørska over den store og stinkende hunden og river opp teltet.

Den kvelende følelsen slipper straks taket når den friske klare lufta når lungene. Åhhh, blå himmel, solstråler og gltrende vann slår i mot meg. Det er så ubeskrivelig godt, så godt at jeg må juble mot Alette: - Det er godvær, skikkelig godvær! Jeg smiler mens den store ulvehunden tramper over meg i teltåpningen, ivrig på å komme seg ut han også.

En slik morgen kan egentlig ikke beskrives med ord, jeg håper hver og en som leser det har det med på lista over ting man må oppleve før den evige natta sniker seg over oss. Sjaarenjaevrie speiler de mektige Nobrinfjellene og innbyr til et skikkelig morgenbad. Endelig kan vi få vaska de første turdagene bort fra huden, føle oss friske og rene. 

Klokka er sikkert ikke mer enn sju, men slike morgener må nytes. Jeg tar med meg kamera og vandrer en liten runde, mens kaffelukta begynner å spre seg rundt i området. - “Hvem er du som våkner?”, jeg tenker på et dikt av Louis Kvalstad som jeg har lest flere ganger. Det går slik:

Hvem er du som våkner i morgendemringen på Børgefjell,
mens hundrevis av rein beiter omkring deg, rasler med klovene og gevirene?
Hvem er du som kjenner søndenvinden blåse i krattet,
mens småbølgene på Jetnamen-jaure skvulper leende mot strandsteinene?
Er du steinaldermannen, den første fra kysten som forvillet seg til ur-fjellet…

…Så er det ikke tilfelle
at du lever i det tyvende århundre etter Kristus,
at Europa er en ruinhaug etter en ny verdenskrig,
at neonlyset speiler seg i våt asfalt på Brodway!
Så er det bare fantasier at fjernsyn skal bli folkeeie,
at Ada har nylon-strømper, at atombomben ble kastet i havet ved Bikini.
Det er ikke noe som heter Parthenon-frisen eller Vigelands-broen,
Gitagovinda eller Ignis Ardens,
Via Appia eller Roald Amundsens gate!
De store religioner har aldri strømmet som floder gjennom verdensmentaliteten,
Beethovens niende symfoni - heller ikke den har nådd drømmens første stadium,
ingen filosofi er del av den fjerde dimensjons samlende fuge,
ingen fuksia har sprunget ut i din vinduskarm,
aldri har noen ringt på hos deg!

Du er alene på vidden i ancylustiden,
da homo sapiens sanker skjell utenfor Hestnes-hulen der greirfuglen skriker!
Så susende langt tilbake
at metallene sover urørt i jordens fjellkjeder,
i Andesbergene og Ural, i Rocky Mountains og Sierra de Guanderrama,
som de sover urørt i hompene Sippmikken og Skanjatakken-cokka!

Skill tidene fra hverandre!
Men hvem er du som våkner i morgendemringen på Børgefjell
og kjenner søndenvinden blåse over gneis og granitt,
over rypelyng og dvergbjørk, moser og saxifraga,
mens hundrevis av villrein flokker seg sammen
og legger på svøm over en innsjø uten navn...

Vel, akkurat nå er vi av de som vandrer i denne tredimensjonale verden vi kaller Børgefjell, og nå går ferden videre mot Nåebrienjavrie. Vi kjenner på at tidene og været skifter, for på vegen opp kommer regnet igjen. 

Vi vet hvor vi skal i dag, men som villreinen vet jo mennesket egentlig veldig lite om framtiden. Vi har en stor hjerne og selv satt selv navn på disse innsjøene, vi har gjennom 1000-vis av fortellinger prøvd å gi livet en mening - og gjennom like mange unnskyldninger fortsatt å ødelegge det. Hvor vi egentlig skal med denne fremferden, og det vi så langt har prestert gjennom historien, det kan vi saktens spørre oss?

Oppe på toppen, når vi endelig får et glimt av den store høyfjellsjøen, er det så ille at vi må søke tilflukt under en stein, men se så heldig vi er! Det lysner i sør/vest, det er dagens siste byge.

På veg ned mot en ny teltplass ser vi på små detaljer, og vet at vi lever i en verden av bærbare dataskjermer, der romernes Via Appia er et byttet ut mot et veinett hindsides det mektige romer-rikets, vi har fibernett, internett, strømnett og nettverk av globale foretningsforbindelser, den fjerde dimensjon er for mange i vår verden fylt av tanker om vekst, men kanskje er det lysning der også? Kanskje?

Snart er ingenting urørt, ikke en gang Børgefjell, men her oppe kan vi fortsatt kjenne på denne ur-følelsen og se det tilnærmet slik det var i Steinalderen. Vi kan se hvor sårbart det er, med en tynn skorpe av jord som tar til seg vann og lys, som gir liv til små fjell-blomster, insekter, fugler og noen få større som lever av disse. 

Her oppe ser vi fort hva som skjer når vi tenker mer på oss selv enn på andre medskapninger!

På denne plassen blir vi nok et par dager.