10 netter i Byrkije - 3

Vi våkner ved Holmvatnet i Børgefjell, og vår verden er grå. Det er vanskelig å stikke ut kursen, men vi skal videre innover i nasjonalparken, derfor pakker vi fort ned det våte teltet og kikker forhåpningsfullt mot en lysere sprekk der oppe i skodda.

For første gang på turen skrur jeg på GPSen, bare for å være helt sikker på hvor vi skal gå. Flere av fjelltoppene er forsvunnet i skyene, klær og fjellsko har fortsatt gårdagens regn i seg. Det er best å sette seg i bevegelse mot Lotterdalen.

Vi skal opp mot 1000 meter, og det er tungt, ikke minst når nordvesten kaster seg mot oss og slipper ut store mengder med vann, vann som kanskje kommer helt fra ishavet som smelter. 

Alette smiler litt halvhjerta og nynner på en låt fra 80-tallet. Eurythmics slår jeg stille fast, - "Here comes the rain again". 

Børgefjell føles tomt og øde, med regnet kommer grå skyer drivende, også i tankene. Er dette liksom juvelen i vår natur? Ikke en rype, ikke en jaktfalk, ikke et pattedyr å se, på tre dager. 

- Vi har jo mer enn nok natur i Norge, sier de som vil unnskylde seg. 

- Vi har freda så mange områder - Vi kan ta mye mer i bruk, sier de som er opptatt av profitt.

Er de klar over at ikke en gang Børgefjell er freda? Her står jegerne i kø i september. Selv om vi egentlig har alt vi trenger, og mye mer enn det, i butikken så må folk inn hit for å ta liv, for å høste av "overskuddet".

Hva kan vi egentlig gjøre med det alle ser, men som ingen snakker om? 

Stadig mindre liv, mangfold, natur  - Yggdrasil spises opp i økende tempo. Det går tydelig den vegen alle har spådd, fortalt fabler om og advart mot i generasjoner, men ingen gjør altså noe med det.

Nå kommer heldigvis sola, varmer våte og kalde klær og kropper, stanser tankene litt. Helt til Alette sier: - Tenk at dette er det vi skryter av. Naturen vi har tatt vare på, også har vi ikke sett ett eneste dyr på tre dager. Tror du folk er klar over at det faktisk er slik? 

Jeg lurer på om hun har lest tankene mine, men før jeg får sagt noe begynner hun å ramse opp en tekst fra loven: 

- Høsting kan bare tillates når best tilgjengelig dokumentasjon tilsier at arten produserer et høstingsverdig overskudd.

Ved avgjørelsen om å tillate høsting og om fremgangsmåten ved høsting skal det videre legges vekt på artens funksjon i økosystemet og den virkning høstingen kan ha på det biologiske mangfold for øvrig. 

- Jo, loven er klar den, men hvorfor skyter vi da fortsatt fjellrypa her? Det lurer jeg på - Også snakker vi om at fjellrev og jaktfalk er sterkt trua, legger Alette til. - Vi tar maten fra fjellet, også forer vi til og med reven etterpå! Hehe!! Ja, vi må jo smile av oss selv, og av menneske som art i dette.

Når vi kommer til Lotterdalen skinner sola fortsatt. Dette er et område som samene bruker, og som turisten i fjellet egentlig ikke oppsøker så alt for ofte. Her møter vi jaggu den første fjellrypa, ei lita rypemor som sleper vingene rundt i steinene, spiller skadd for å lokke oss bort fra kyllingene som ligger å trykker et sted i nærheten.

Rypa, denne skjønne delen av oss, av vår natur og kultur. Se hvor forsiktig og smart den prøver å være, det er som om hele øyeblikket dirrer av angst: - "ikke skad ungene mine", sier den på sitt språk.

Vi vet det er slik, men vi har alle disse unnskyldningene da. I en verden der mennesket står utenfor naturen, der kan vi jo gjøre det vi vil. 

Synes du det jeg tenker og nå skriver virker rart? Vet du at det er mange, mange som har sagt det før meg:

- Vår oppgave må være å frigjøre oss fra vårt fengsel ved å utvide vår sirkel av medfølelse til å omfavne alle levende vesener og hele naturens skjønnhet, det er ord fra Einstein. Hva betyr de egentlig? Har vi noen oppgave?

Når utbygging, asfalt, klimaendringer, hytter, strømledninger, insektgifter og forurensing har gjort sitt. Da må vi jo få holde på den gamle tradisjonen, gå på jakt og kjenne at vi er mennesker! Og i hvert fall i Børgefjell. Her jakta oldefar! Jo, det finnes så utrolig mange unnskyldninger.

Vi lærer barna våre at de ikke skal skade frosker og rumpetroll - også skyter vi ryper, samfunnet legger til og med asfalt over froskens myrer og rypas kjær. Stadig nye fjell og myrer blir tatt. 

Vi lærer bort at vi ikke skal ta opp mer fisk enn vi trenger, mens rederne tømmer fjordene for småsild. Politiet beslaglegger garn, slipper ut laksen, mens samfunnet legger elva i rør. 

For det ble slik at pengene fikk større verdi enn livet. Det starta kanskje med skinn, tørrfisk og ryper. Folk ofret sitt liv for å hente det inn, kvinner og barn satt alene etter stormene. Nå har det blitt så stort og vi har blitt så mange. Nå tar vi fjell etter fjell - og folk blir sittende like ensomme.

- Så hva gjør vi da med dette som alle ser? Hvor starter det? Nå er det vel på tide å stoppe opp litt.

På turen har vi kommet fram til Sjaarenjaevrie, et lite vann opp mot Nobrinfjellet. Sola skinner, men naturen her i Børgefjell er lunefull. Det er bare ei time mellom de to bildene, ting endrer seg i naturen. Ofte tar endring lang tid, men vi vet også at skiftene kan komme som kasta over oss.

Hva gjør vi da med det alle ser? Vel, vi slutter garantert ikke å tenke på det, snakke og skrive om det.

Vi leser i ei 60 år gammel bok før vi sier god natt: - Om vi hadde ærefrykt for livet, ikke bare vårt eget, men også for andre, da var det håp for at en fredelig sivilisasjon ville utvikle seg.