Sommerferie i Børgefjell - Del 3

Tredje dag i Børgefjell går med til å undersøke terrenget rundt teltplassen ved Viermavatn. Vi bestiger noen nærliggende topper, prøver å se etter rypene og det går virkelig opp for oss hvor mye snø det er i nasjonalparken i august. Blir det vår før høsten kommer?

Små bekkekløfter og steinsetninger i høydedragene blir oppsøkt for å se om vi klarer å finne fjellrypekull, men det viser seg å være en håpløs oppgave. I år har de fleste parene hatt en dårlig hekkesesong her inne, og det er ikke så rart.

Vi finner flere enslige par, og vi får bare håpe at alle disse blir spart under årets jakt. Det finnes absolutt ikke noe overskudd å jakte på i de høyereliggende delene av Børgefjell i år.

Børgefjell 2015 - Dag3 from Kjartan Trana on Vimeo.

Videoklippet fra denne dagen viser litt av turen vår. Vi trasker rundt, opplever, kjenner, er her i landskapet på en måte som er vanskelig å beskrive med ord. 

Vi lever og opplever steiner, lav, strå, vind og stillheten i og under alt dette. Den levende, pulserende tilstedeværelsen fra stillheten i stein som har stått her og kommer til å stå her, når alt en gang igjen bare er - stillhet.

Været er langt fra noe sydenvær, det er en kald og lang vind fra nord som hvisker over Børgefjell. Likevel vet jeg at jeg kommer til å lengte tilbake hit igjen, til disse dagene som gir så mye. Ja, jeg tror du forstår - Du som også vandrer i fjellet og har lest i denne boksamlinga.

På vei tilbake, langt utpå ettermiddagen, kommer vi over en flokk sandlo som løper rundt på snøen for å plukke insekter. Nok en liten opplevelse, et inntrykk som hele turfølget setter pris på.

En mengde små og store insekter faller ned på snøflatene i det kalde været, og de få ungfuglene som har klart seg til nå har nok gode dager i vente. 

Når vi omsider returnerer til teltplassen vår har Viermavatn lagt seg helt til ro, skydekket har lettet og det er lett å forstå at det går mot bedre vær. Maten blir tilberedt utendørs, men før klokka 20.00 ligger vi i soveposene, det er kaldt og på tide å dukke inn i Olav Duuns verden igjen.

"Samma kor ein fløtta og farka så ein like heimlaus".